Mimikry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batesisk mimikry (Henry Walter Bates (1862)) – mellom Dismorphia (øverste og tredje rad) og variasjoner av Ithomiini (Nymphalidae) (andre og nederste rad).
Mimikry hos slekten Heliconius

Mimikry, beskyttelseslikhet eller vernelikhet er at planter og dyr etterligner eller ligner andre organismer. Likheten kan være utseende, farger, lydbilde, oppførsel eller andre egenskaper. Mest kjent – og først bekrevet vitenskapelig – er tilfeller hvor forsvarsløse eller sårbare organismer oppnår en fordel ved å ligne en predator eller farlige eller giftige organismer. I dyreriket finnes mimikry særlig blant insekter. Hos planter er orkidéer mest kjent for mimikry.

En mimetisk art eller organisme er en plante- eller dyreart som har utvikla seg til å likne på en ikke-beslekta art ved at den drar fordeler av likskapen. Som oftest har mimetiske arter utvikla seg til å likne på arter som enten er giftige, uspiselige eller farlige. Et eksempel på mimetiske arter er de mange artene av blomsterfluer som likner på veps, og som derfor i stor grad unngår å bli tatt av fugler.

Teorien om organismers mimikry ble satt fram i 1862 av den britiske naturforskeren Henry Walter Bates. Under arbeide med å klassifisere sommerfugler fra skogområder i Brasil. Han fant at arter som tydelig ikke var i nær slekt lignet hverandre. Han oppdaget også at den ene var giftig å spise, mens den andre var harmløs eller ufarlig. Ut i fra dette trakk han teorien om at den spiselige hadde fordeler av å ligne den giftige. Bates teori ble brukt som illustrasjon for Charles Darwins teori om naturlig utvalg.

Batesisk mimikry. Den ufarlige stor ospeglassvinge (Sesia apiformis) ligner mye på stikkevepser
Heller ikke dette er en stikkeveps, men gravevepsen Bembix rostrata (Bembicinae)

Batesisk mimikry[rediger | rediger kilde]

Batesisk mimikry er når en spiselig art, etterligner en uspiselig og oppnår beskyttelse ved dette. Nesten alle blomsterfluer har i større eller mindre grad etterligninger av humler og vepser, særlig de gule og svarte fargene vi finner hos gruppe (biologi)|gruppen stikkevepser. Glassvinger er en gruppe sommerfugler med vepselignende utseende, ikke bare har de svarte og gule farger, men også vingene er smale, glassklare uten de fargerike skjellene. Dette er et eksempel på batesisk mimikry eller vernelikhet, der de harmløse sommerfuglene unngår å blir spist av fugler, fordi de ligner insekter som stikker.

Müllersk mimikry[rediger | rediger kilde]

Müllersk mimikry (etter den tysk-brasilianske biologen Fritz Müller) er når to uspiselige arter utvikler lignende utseende (konvergent evolusjon), der begge drar nytte av å ligne på den andre. Overgangene mellom disse to formene er glidende, for mange arter er delvis uspiselige. De røde, gule og svarte dagsommerfuglene i gruppen Acraeini og Heliconiini tar opp giftstoffer fra plantene de lever på, og er giftige eller uspiselige. Dette skjer når de som larver spiser av planten, men av og til også fra andre kilder. De har utviklet spesielle, ofte svarte og røde eller gule, fargemønstre som signaliserer at de er giftige. Men sommerfugler fra andre slekter fra flere ulike grupper har etterlignet dette mønsteret i den grad at selv eksperter ofte tar feil av dem. Dette kalles mimikrykomplekser.

Gilbertinsk mimikry[rediger | rediger kilde]

Denne formen for mimikry er oppkalt etter økologen Lawrence E. Gilbert og er beskrevet fra giftige pasjonsblomster (jf. müllersk mimikry). Larvene til sommerfugler av slekten Heliconius kan spise bladene fordi de har enzymer som bryter ned giften. Plantene har imidlertid utviklet utvekster som ligner på klekkeferdige Heliconius-egg. Disse falske eggene frastøter eggleggende hunner, kanskje fordi larvene er kannibaler.[1]

Aggressiv mimikry[rediger | rediger kilde]

I noen tilfeller er kopien en predator eller en parasitt som etterligner en harmløs modell. Eksempler:

  • Lysbillehunner i slekten Photuris sender ut samme lyssignaler som hunner av slekten Photinus, lokker til seg hanner av denne slekten og spiser dem.[2]
  • Sangen til hannene av løvgresshopper bringer kjønnene sammen, men kan også ha andre virkninger. Den australske løvgresshoppen Chlorobalius leucoviridis kan lage lyder som til forveksling ligner på dem som kommer fra kjønnsmodne hunner av sangsikader i Cicadini-gruppen, selv om løvgresshopper og sikader har vidt forskjellige lydorganer. Hannlige sikader blir lurt av den falske sikadesangen, lokkes bort til løvgresshoppen – og blir spist.[3]
  • En amerikansk våk ligner på kalkungribben og oppsøker flokker av disse – for så å slå ned på et intetanende bytte. I dette tilfelle er kopien neppe skadelig for modellen.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ L.E.Gilbert 1975: Ecological consequences of a coevolved mutualism between butterflies and plants. In L. E. Gilbert, P. H. Raven (red.): Coevolution of Animal and Plants s. 210–40. Austin and London: University of Texas Press
  2. ^ J.E.Lloyd 1975. "Aggressive Mimicry in Photuris Fireflies: Signal Repertoires by Femmes Fatales". Science 187 (4175): 452–453. Bibcode 1975Sci...187..452L. DOI:10.1126/science.187.4175.452. PMID 17835312.
  3. ^ D.C.Marshall, K.B.R.Hill 2009: "Versatile aggressive mimicry of cicadas by an Australian predatory katydid". PLoS ONE 4 (1): e4185. Bibcode 2009PLoSO...4.4185M. DOI:10.1371/journal.pone.0004185. PMC 2615208. PMID 19142230. //www.pubmedcentral.nih.gov/articlerender.fcgi?tool=pmcentrez&artid=2615208.
  4. ^ E.O.Willis 1963: "Is the Zone-Tailed Hawk a Mimic of the Turkey Vulture?". The Condor 65 (4): 313–317. DOI:10.2307/1365357.