Midvinterblot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Midvinterblot
Midvinterblot
Kunstner Carl Larsson
År 1915
Teknikk Oljemaleri
Dimensjoner 640 × 1360 cm
Plassering Nationalmuseum, Stockholm

Midvinterblot er et monumentalmaleri av Carl Larsson, ferdigstilt i 1915. Motivet er hentet fra skaldediktet Ynglingatal, hvor det beskrives hvordan kong Domalde lar seg ofre i Tempelet i Uppsala etter år med misvekst. Larsson laget maleriet, som er utført med flere tidstypiske art nouveau-elementer, med tanke på en plassering i Nationalmuseums øvre trappehall, men av ulike grunner ble bildet refusert i 1916. Først i 1997 fikk bildet sin tiltenkte plass på Nationalmuseum, hvor det henger vis-à-vis et annet av Larssons monumentalmalerier: Gustav Vasas inntog i Stockholm 1523

Priskonkurranse[rediger | rediger kilde]

Nationalmuseum i Stockholm åpnet i 1866 og den tyske arkitekten Stüler hadde anbefalt at de store veggflatene i i trappehallen burde avsettes til fresker. Det ble imidlertid fra flere hold anbefalt at man ikke forhastet seg med å realisere dette, da det på den tiden ikke fantes svenske kunstnere med de nødvendige ferdighetene. I 1883 utlyste museet en konkurranse om dekorering av veggene. Det kom inn 14 forslag, men ingen av dem ble antatt. Det ble utdelt en andrepremie til Gotthard Werner, og Mårten Eskil Winge fikk hederlig omtale. I 1886 foreslo den utnevnte juryen av veggene skulle males med motiv fra svensk historie. Den nedre trappehallen skulle brukes til motiv fra 1500-tallet til 1700-tallet, mens de to veggfeltene i øvre trappehall skulle skildre begivenheter fra oldtid eller middelalder. Regjeringen samtykket i forslaget, og juryen ble utvidet til 12 medlemmer ble oppnevnt til å gjennomføre priskonkurransen.

Mot slutten av 1888 ble det utlyst en skissekonkurranse hvor deltagerne skulle levere sine forslag til dekorasjoner av veggene. Carl Larsson, som denne våren var opptatt med triptyket Rokoko-Renässans-Nutida konst sendte under pseudonymet Allt för fosterlandet inn forslag til tre motiv: Karl XII i Bender beser Tessins ritningar till Stockholms slott, Linné inför Lovisa Ulrika i Drottningholms park og Sergel i sin ateljé, modellerande Gustav III:s staty. Juryen vedtok i januar 1889 å tildele en førstepris på 800 kr til Gustaf Cederström for Ansgarius predikande kristendomen, Larsson fikk en andrepremie à 800 kr for Karl XII i Bender ... og Mårten Eskil Winge fikk 500 kr for Slaget vid Fyrisvall. Både Cederström og Larsson ble bedt om å sende inn nye skisser.

Larsson i sitt atelier, med den første skissen til Gustav Vasas intåg i bakgrunnen.

Til tross for at begge kunstnerne gjorde endringer i sine forslag ville ikke juryen godkjenne disse, og i juni 1890 ble det utlyst en ny konkurranse.[1] Til denne runden sendte Larrson inn forslag til alle de åtte veggflatene. I den øvre trappehallen foreslo han Gustav Vasas intåg i Stockholm midsommaraftonen 1523 og Gustav II Adolfs landstigning i Pommern 1630. For dette vant han førsteprisen, mens Georg Pauli vant andrepris for sin Gustav Vasas intåg i Stockholm og Olof Skötkonungs dop. Omfanget av historiske motiv som ble foreslått og krevd i utsmykningen må sees i lys av at Nationalmuseum på denne tiden også var Sveriges sentrale historiske museum. Historiska museet ble ikke opprettet før i 1934, og overtok da ansvaret for den sektoren.

Juryen vedtok likevel høsten 1891 å gi oppdraget med øvre trappehall til Cederström, og hans Ansgarius predikar kristendomen.[2] Juryen var delt, men flertallet hadde samlet seg om at øvre hall skulle brukes dels til Ansgar, og dels til et annet motiv fra gammel historie. Beslutningen førte til at 35 svenske kunstnere undertegnet et protestskriv, stilet til regjeringen. I skrivet avviser man juryflertallet og anbefaler langt på vei Larssons utkast. Blant underskriverne var prins Eugen, Geskel Saloman, Richard Bergh, Georg Pauli samt Anders Zorn.[3] Da juryen møttes på ny i november 1893 vedtok de å foreslå for regjeringen en løsning hvor øvre trappehall ble delt mellom Ansgar og et motiv med Gustav II Adolf. Regjeringen overlot den endelige vurderingen til Konstakademien som anbefalt Gustav Vasa og Gustav II Adolf i øvre trappehall. Dette ble omsider vedtatt i februar 1894. Oppdraget med å lage et Gustav Vasa-motiv ble tildelt Cederström, som vegret seg, da han ikke ville at Larssons utkast skulle forbigås.

Larsson fikk på sin side en bestilling på kartonger til tre av veggfeltene i nedre trappehall. I 1896 bestilte juryen dessuten kartonger til de gjenstående tre feltene i nedre hall, og han mottok 25 000 kr i honorar for hver vegg. De seks flatene ble utført sommeren 1896. Juryen var imidlertid kritisk til arbeidet, og ba om flere detaljendringer. Spørsmålet om Gustav Vasas intåg.. ble lagt til side, og året etter bestemte juryen av de gjenværende arbeidene i trappehallen skulle utsettes.[4] Tiden trakk ut og først i 1905 trådte juryen sammen igjen, og i 1906 vedtok de at Gustav Vasas intåg skulle realiseres på den planlagte plassen. Maleriet ble utført sommeren og høsten 1907, og montert og signert i januar 1908.

Midvinterblot refuseres for første gang[rediger | rediger kilde]

Larssons første utkast, fra 1911

Etter et besøk i København påsken 1910, oppholdt Larsson seg en periode alene hjemme i Sundborn, hvor han fikk inspirasjon til et motiv som skulle pryde den ennå tomme veggfeltet i Nationalmuséets trappehall. Han laget en skisse som ble stilt ut i museet i februar 1911. I den vedlagte forklarende teksten skrev han:

Här offras en kung för folkets väl (för åstadkommande av god årsväxt). Han dränkes i den heliga källan vid trädets fot (framför templet stod enligt Adam från Bremen ett träd, som grönskade hela året.

Bifigurene på bildet var småkonger, kongens hustru, kongens unge sønn på sin fars svarte hest, en spillemann med harpe og dansende kvinner.

Utkastet vakte mer forundring enn begeistring. Det ble mer ansett som en eksentrisk idé enn et alvorlig forslag. Motivet var helt på siden av den planen for trappehallen som Larsson tidligere hadde presentert og fått godkjent av Regjeringen i 1894. Man var overrasket over at Larsson forkastet sitt tidligere forslag om en motiv med Gustav II Adolf, og et kongeoffer fra sagatiden som motsats til Gustav Vasa virket lite gjennomtenkt og dårlig begrunnet. Det ble antatt av kongen det gjaldt var Domalde som i henhold til Snorre var blitt drept av sine høvdinger da landet tre år på rad opplevde uår. Det ble også reist innvendinger mot gjennomføringen av motivet: Mange mente at den effektfulle komposisjonen, med sin orientalske fargerikdom, manglet historisk stemning, og kongen fremsto teatralsk. Ypperstepresten med sin løftede kniv og dronningen som kastet seg fortvilet til jorden gjorde et grotesk inntrykk.[5]

En anonym innsender i Dagens Nyheter i februar 1911 skrev under pesvdonymet «Arkeolog», og protesterte mot flere anakronismer i bildet. Larsson svarte raskt at han antok at den anonyme arkeologen var «en elak rackare, som vill åt mig». Larsson medgav imidlertid i den samme svarartikkelen at han neppe kom til å utføre maleriet i full størrelse. «Opinionen är tydligen denna gång så starkt emot mig (och kanske med rätta), så att inte behöver varken min vän läsaren eller min ovän arkeologen vara orolig.»[6]

Høsten 1911 ble Larsson intervjuet i Stockholms Dagblad om sine planer for Nationalmuseets siste vegg. Da fortalte han at han

«verkligen funderat på något från Skansen. Med dansbanan i mitten hade motivet den fördelen, att man finge med nationaldräkter. Och så kunde man tänka sig, att det var någon fest, med kända betydande personer instuckna runt omkring». Han fortsatte med å si at «man får skynda sig, om det skall bli något av. Om jag skall hinna med allt, som jag vill göra, blir det nog att stiga upp om morgnarna.»[7]
Andre utkast, 1913
1913-utkastet, lett revidert

I 1913 laget Larsson en ny skisse at det samme motivet og sendte den til Nationalmuseet med ønske om at juryen ville «titta på, bedöma och döma skissen». Skissen ble utstilt i museet i november 1913. Denne gang hadde Larsson endret motivet slik at det forestilte kongens frivillige offerdød. Komposisjonens detaljer inneholdt flere forskjeller med det første utkastet. Det opprinnelige fantasitempelet med dets brutte tak og firkantede tårn var blitt erstattet av en laftet bygning i enkle linjer, som fylte en større del av bildets bakgrunn. Et tre er tilføyd, skalden med harpe er tatt ut, og flere bifigurer er tilføyd. Blant de nye figurene finnes en prest i rød kappe som står med ryggen til. Presten holder en offerkniv bak ryggen. Kongen står i profil med hodet kastet bakover. Dronningen som har kastet seg ned er flyttet til venstre del av bildet, og sønnen er skjult bak høvdingene.

Detaljstudie av offerprest med kniv, fra 1914
Detaljstudie av kongen, fra 1914

Den nye skissen ble vurdert av kunsthistorikeren Axel Gauffin i Stockholms Dagblad. Gauffin så bildet i lys av Larssons personlige og kunstneriske utvikling, og mente at skissen var kulminasjonen av en utviklingsprosess fra ungdommens famlende forsøk til senere fantastiske verk. Gauffin så det som karakteristisk for Larssons senere bilder at han hadde brutt gjennom virkelighetens murer. Han ønsket at Larsson skulle velge et annet motiv som var mer nasjonalt, bedre forståelig og mer på sin plass, men som fremdeles var helt ut typisk Larssonsk. Gauffins alternative forslag var et sommermotiv fra 1700-tallets Stockholm der Ulla Winblad med sine beundrere er på vei i båt fra Södermalm mot Djurgården.[8] Den tidigere utsmykningsjuryen hadde blitt pensjonert, så ansvaret for veggdekorasjonene lå nå hos en ny komite som var etablert for å planlegge nyorganiseringen av museets samlinger. Komiteen besto av museets direktør Ludvig Looström, intendant Georg Göthe, arkitekt Carl Möller og maleren Richard Bergh. Komiteen avga sin innstilling 17. februar 1914: De var enige i at Larsson burde fullføre utsmykningen av trappehallen, men det valgte motivet falt dem ikke i smak. Direktøren Loostrøm utdypet komiteens beslutning; han pekte på at Larssons tidligere arbeider i trappehallen hadde skildret «betydelsefulla drag och personligheter ur vårt lands historia», men at han med denne skissen og dette motivet hadde begitt seg inn på den rene fantasiens område, og at verken motivet eller utførelsen av det kunne sees å leve opp til de kravene man måtte stille til et monumentalmaleri på denne plassen. De tre andre komitemedlemmene mente at motivet i seg selv, et midtvinterfest, var en genial kontrast til midtsommerfesten ved Gustav Vasas inntog, og at skissen i og for seg hadde noen kvaliteter, ut fra et rent dekorativ synsmåte. Men de tre mente at noe som som en konges frivillige offerdød ikke var kjent fra svensk historie, og heller ikke kunne sees å være i tråd ment norrønt lynne i hedensk tid. Det kunne derfor være ønskelig at Larsson tok ut kongeofferet fra bildet, og nøyde seg med å skildre en midtvintersfest. De tre ville derfor anbefale at Larsson fikk utføre maleriet i henhold til sin skisse, med plikt til å ivareta «de ovan angivna eller andra mindre förändringar, vartill han kunde känna sig manad.».[9]

Komiteens uttalelse avstedkom en livlig avisdebatt, ikke minst festet man seg ved komiteens selvmotsigende kompromissforslag, der komiteen verken var tilfreds med motivet, stemningen eller koloritten, men likevel anbefalte at det skulle bli utført, i håp om at Larsson skulle utelate nettopp de delene av bildet som utgjorde idéen og hovedinnholdet. Kunsthistorikeren Harald Brising foreslo at bildet heller burde utføres i Stockholms stadshus, som var under bygging på denne tiden. Kunstskribenten Georg Nordensvan mente at Midvinterblot kom til å virke forstyrrende og splittende i trappehallen, og at plassen krevde et maleri med en helt annen karakter.[10]

Den 1. mars 1914 skrev Carl Larsson til kirkeministeren at han ikke lenger ønsket å ha noe med Nationalmuseums trappehall å gjøre

Visserligen har jag hoppats och trott, att hr statsrådet skulle hava sett saken mera stort och låtit mig efter bästa förmåga få avsluta denna målningsserie; men som jag under det svåra och dryga arbetets gång skulle känt mig bittert sakna stödet av den sympati, jag anser mig behöva, har jag nu beslutat att icke längre streta emot, utan lämna väggen åt sitt öde och ansvaret på mina motståndare, varför jag ock ber hr statsrådet icke vidare med ämnet sig omaka.

Midvinterblot refuseres for andre gang[rediger | rediger kilde]

Fjerde versjon, 1915
Midvinterblot prøvemonteres i Nationalmuseets trappehall i 1915

På tross av sine uttalelser hadde Larsson likevel ikke oppgitt prosjektet. Noen uker senere skrev han til en venn: «Tro mig inte vara en sådan stackare att jag ger mig. Ånej, jag målar tavlan på egen risk.» I mai 1914 begynte han, uten noen bestilling, å male Midvinterblot i sitt atelier i Hyttnäs. Arbeidet tok et drøyt år, og i 1915 sendte kunstneren Anders Zorn et brev til regjeringen der han tilbød seg å bekoste en utførelse i fresketeknikk av både Gustav Vasas intåg og Midvinterblot.[11]

I juni 1915 ble maleriet midlertidig montert i trappehallen. I pressen ga kunstkritikerne uttrykk for sterkt sprikende vurderinger av verket. I Svenska Dagbladet skrev August Brunius at: «I än högre grad än förut om möjligt är det en starkt, för att icke säga grant kolorerad teckning av ett besynnerligt ämne utan inre rytmiskt samband mellan sina delar och utan dekorativ samstämmighet med rummet, som skall dekoreras.».[12] I Nya Dagligt Allehanda mente Karl Asplund at de tidigere innvendingene mot motivet fremdeles hadde gyldighet, og han håpte at kunstneren skulle komme tilbake med et nytt forslag. «Carl Larssons målarära är tillräckligt stor för att tåla, att man opponerar sig mot delar av hans konstnärsskap.».[13] I Afton-Tidningen skrev kunstneren Edvard Westman at det hele ga et inntrykk av teatereffekter og manglet kunstnerisk dybde og dekorativ helhet. Oppgaven har ikke passet for den ellers så geniale kunstnerens temperament, skrev Westman.[14]

Museets komite avga sin uttalelse 21. februar 1916. Komiteen frarådet innkjøp med tre mot en stemme. Looström gjentok sine tidligere vurderinger av maleriet. Bergh og Göthe minnet om sine tidligere ønsker om at blodofferet skulle tas ut eller dempes, men syntes at akkurat dette momentet tvert imot var forsterket i denne versjonen. Möller stemte for å anta forslaget, av hensyn til en helhetlig dekorering av trappehallen.

Komitemedlemmene var enige om at Larsson burde få sluttføre dekorasjonsarbiedet, og tilskrev ham med ønske om et nytt forslag om et «för konstmuséet och dess väggmålningsserie mera passande och mindre sensationellt utfordrande ämne av rent historisk karaktär enligt konstnärens eget val». Komitemedlemmet Richard Bergh minnet om at et motiv med Gustav II Adolf tidligere var vedtatt, men foreslo samtidig en mulig motiv fra Hedvig Eleonoras tid med Drottningholm som bakgrunn. Larsson oppfattet brevet som en fornærmelse. han svarte ikke direkte på brevet, men sa i flere avisintervju at han trodde at maleriet «kommer väl en gång till heder – ett gott konstverk står sig alltid, och på detta har jag verkligen arbetat med patos».[15]

Kirkeminister Karl Gustaf Westman ba om uttalelser om Midvinterblot fra kunstnerne Bruno Liljefors og Julius Kronberg samt fra den østerrikske kunsthistorikeren Joseph Strzygowski. Alla tre uttalte seg rosende om Larssons verk. Kronberg mente at

«Det är längesen jag fått ett så starkt intryck av något konstverk [...] den storslagna kompositionen, det mäktiga studiet, den härliga färgen [...] För mig står det som ett bland de allra främsta verken i konsthistorien, icke allenast den svenska utan överhuvud taget i hela konsthistorien...»

Strzygowski sa at «Det synes mig rent av vara en plikt att tillförsäkra hans arbete fullständig seger.» Vurderingene ble gjengitt i pressen 16. ma 1916. Den 20 juni frasa Larsson seg det det videre arbeidet med Nationalmuseums trappehall.[16]

Bildet ble deretter vist offentlig året etter, ved innvielsen av Liljevalchs konsthall i mars 1916. Midvinterblot ble utstilt på den største veggen i den største salen. Bildets øvre del fikk likevel ikke plass, og bildet ble derfor bekåret i øvre del, i høyde med tempelportens overkant.[17]

Tilbake til Nationalmuseum[rediger | rediger kilde]

I sin selvbiografi Jag skriver Larsson om denne prosessen:

«Midvinterblotets» öde knäckte mig! Med dov vrede erkänner jag detta. Och dock var det nog det bästa där skedde, ty nu säger mig min intuition - igen! - att denna målning med alla sina svagheter, skall en gång, sedan jag är borta, hedras med en vida bättre plats.[18]

Efter Larssons død i 1919 ble maleriet oppbevart på Skissernas museum i Lund i nærmere 40 år.

På midten av 1980-tallet ble bildet solgt av Larssons etterkommere til en kunsthandler som deretter tilbød bildet til Nationalmuseum. De takket nei, og bildet ble deretter tilbudt til Historiska museet som imidlertid ikke kunne betale den ønskede prisen.[19] Eieren solgte i 1987 bildet hos Sotheby's i London for ca. 10 millioner kroner. Kjøper var japaneren Hiroshi Ishizuka som riktignok lånte ut bildet til Nationalmuseum til museets 200-årsjubileum i 1992. Med bidrag fra ulike stiftelser og andre donasjoner kunne Nationalmuseum sommeren 1997 kjøpe Midvinterblot for 14,6 millioner kroner.[20]

En skisse til maleriet, på 1,2 x 2 meter, ble i desember 2002 solgt på auksjon for 3,2 millioner kroner til den ålandske forretningsmannen Anders Wiklöf.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

"Midvinterblot" i Nationalmuseets trapphall, mars 2008.
  1. ^ Lindwall (1969), s. 21-47
  2. ^ Lindwall (1969), s. 48-56
  3. ^ Nordensvan (1921), s. 26-27
  4. ^ Nordensvan (1921), s. 67, s. 70, s. 82-85.
  5. ^ Nordensvan (1921), s. 168-169
  6. ^ Dagens Nyheter 20 februari 1911
  7. ^ Stockholms Dagblad 4 november 1911
  8. ^ Stockholms Dagblad 16 november 1913
  9. ^ Nordensvan (1921), s. 186-187
  10. ^ Nordensvan (1921), s. 187-189
  11. ^ Nordensvan (1921), s. 189-193
  12. ^ Svenska Dagbladet 2 juni 1915
  13. ^ Nya Dagligt Allehanda 3 juni 1915
  14. ^ Aftontidningen 16 juni 1915
  15. ^ Nordensvan (1921), s. 196
  16. ^ Bo Lindwall (red.), "Carl Larsson och Nationalmuseum", Årsbok för Svenska statens konstsamlingar 16, Rabén & Sjögren 1969, s. 173-174
  17. ^ Nordensvan (1921), s. 199
  18. ^ Carl Larsson (2007). Jeg. uten stedsangivelse. (først utgitt Stockholm, 1931, første norske utgave 1991)
  19. ^ Nationalmuseum - Midvinterblot (lest 24 mai 2008)
  20. ^ Lisa Blohm. "Nationalmonument åter svenskt", Svenska Dagbladet 9 juli 1997
  21. ^ Jon Hansson. "Vilken tavla – nu säljs den rekorddyrt", Aftonbladet 30 oktober 2002, s. 22 og
    Lars Söderberg. "Ett ögonblick, Anders Wiklöf", Aftonbladet 6 december 2002, s. 14