Midtøsten - Løfter og svik

Midtøsten - Løfter og svik
Orig. Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land
Nasjonalitet		Britisk
Språk		Engelsk
Sjanger		Dokumentar
Regissør		Arense Kvaale
Medvirkende		Struan Rodger (fortellerstemme)
Filmselskap		Content Productions Ltd.
Utgivelsesår		2002 (TV) 2003 (TV)
Lengde		53 min

Midtøsten - Løfter og svik (originaltittel: Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land) er en britisk-produsert dokumentarfilm som handler om de historiske røttene for Midtøstenkonflikten. Filmen ble produsert for TV og ble sendt første gang i 2002. Filmen ble sendt på NRK1 første gang den 16. september 2003.

Personer som medvirker

En stor grad av filmen består av intervju med historikerne Youssef Choueiri, Christopher Coker, Fred Halliday, Mark Levene, Dominic Lieven, Avi Shalim og den tidligere britiske ambassadøren sir Michael Weir. Fortellerstemmen tilhører Struan Rodger.

Handling

Filmen forsøker å belyse den historiske bakgrunnen for den langvarige konflikten mellom mellom israelere og palestinere. Ved siden av den jødiske immigrasjonnen og deres målsetning om å opprette en jødisk stat, tar også dokumentaren grundig for seg de motstridene avtaler som britene lovet til både jøder og arabere i håp om støtte fra partene under første verdenskrig. Den viser hvordan britenes dobbeltrolle i Midtøsten allerede under den første verdenskrig tente den konflikt vi i dag ser mellom arabere og jøder i Midtøsten. Dokumentaren gir førstehånds innblikk i disse lite kjente hendelsene fra en ikke altfor fjern fortid, via autentiske dokumenter og tidlige filmopptak fra Midtøsten. Dokumentaren viser hvilket tvilsomt diplomatisk håndverk som lå til grunn for en avtale der. London gav sin velsignelse til en jødisk nasjonalstat, i et land britene først hadde garantert skulle være arabisk.

I følge dokumentaren har kampen mellom araber og jøde om kontrollen i Midtøsten forårsaket uendelige lidelser for områdets folkeslag i generasjoner. Opprinnelsen til konflikten er de selvmotsigende løfter som ble gitt til araberne og jødene. De har forårsaket en kontinuerlig kamp som ennå rir Midtøsten som en mare.

Omtale

«This film is highly recommended, as it shows the real reasons why the current crisis in the Middle East exists. The film is extensively researched and narrated, with interesting footage from the period. The reasons for the extensive conflicts in Damascus and Syria are also discussed. Most enlightening and revealing, will be useful for high school and college history and area studies classes related to this topic.» Brad Eden, PhD, University Libraries University of Nevada Las Vegas, EMRO [1].

«A compelling presentation of the background to the establishment of Israel, the plight of the Palestinians and the present situation in that part of the Middle East...It is well put together, using vintage footage to great effect». MESA Bulletin, Vol 39, No. 1 [2].

Detaljert handling (transkripsjon)

Britenes engasjement i Midtøsten og striden mellom arabere og jøder begynner med Storbritannias fortid som kolonimakt. Tidlig på 1900-tallet hadde Edvard VII av Storbritannia med sitt imperium befestet britiske interesser mange steder på kloden. India var den andre grunnpilaren i britenes verdensherredømme. Hæren i India måtte være mobil for å kunne bidra til britisk maktekspansjon. Her spilte Suez-kanalen en viktig rolle. Britenes geopolitiske dominans avhang av en sikker gjennomfart her.

Storbritannia ble det eneste land i Europa som fikk fotfeste i Midtøsten. Landet hadde annektert Egypt fra Det osmanske riket i 1882, og i 1914 ble det et britisk protektorat. Kairo blir britenes maktsenter i Midtøsten. Deres militære nærvær i regionen var av høy strategisk betydning.

Tyskland, Østerrike-Ungarn utgjorde til sammen sentralmaktene. Mot dem sto ententemaktene: Storbritannia, Frankrike og Russland. Fra den osmanske hovedstaden Konstantinopel i Tyrkia hersket sultanen over den siste av de islamske stormaktene. Riket hadde lenge vært preget av forfall, men imperiet møtte for alvor sin skjebne da krigen brøt ut i august 1914. I Europa stagget Storbritannia og Frankrike tyskernes offensiv på vestfronten, mens det i øst var fastlåst mellom Russland og Tyskland. De ledende maktene trodde krigen ville være over på få måneder, men til alles forbauselse pågikk krigen ennå mot slutten av 1914 og alt tydet på at den ville fortsette i lang tid. Man begynte å overveie andre metoder.

Statsminister Herbert Asquith i Storb. mente at den fastlåste situasjonen krevde at konflikten ble utvidet. Asquith, utenriksminister Edward Grey (Lord Grey), krigsminister lord Kitchener og marineminister Winston Churchill ville utarbeide en sammensatt strategi for å undergrave sentralmaktene. Dette var en verdenskrig og britene så Midtøsten i et globalt perspektiv. Britene har trad. hatt en forkjærlighet for indirekte strategier. Churchill kalte det et slag mot underlivet, og underlivet var i dette tilfellet Tyrkia. I britenes hemmelige plan inngikk både militære avledningsmanøvre og diplomatisk manipulering. M.a.o. bestikkelser og dobbeltspill. Alt skulle rettes mot det osmanske riket som var fiendens svake punkt.

Diplomatiet har alltid drevet med hemmelighetskremmeri og hvor grensen mellom diskresjon og konspirasjon går er usikkert. Før krigen og dens første fase pågikk det intense forhandlinger mellom de største imperiemaktene. Særlig mellom Storbritannia, Frankrike og Russland. Britene ville forhandle seg fram til en fordeling av krigsbyttet. Slik håpet de å styrke ententens posisjon. Russland hadde lenge ønsket seg passasje til Middelhavet og i en hemmelig traktat fra mars 1915 tilbød Storb. og Frankrike tsaren et trofe av stor geopolitisk betydning: Konstantinopel. Det er deres forbindelser til omverdenen og Middelhavet. Dette var nettopp hva Storbritannia og Frankrike hadde villet forhindre. Dette er en helomvending der britene, franskmennene og russerne enes om noe som til da hadde vært nesten utenkelig.

Italias kong Viktor ble også forsøkt bestukket. De allierte ville at det tyskvennlige Italia skulle slutte seg til dem og i 1915 ble Italia i all hemmelighet tildelt store landområder i Anatolia. Igjen blir et land trukket inn i drøftingene og tilbudt territorium. Under normale forhold ville det ha vært utenkelig. Italia slutter seg til de allierte og erklærer krig mot sentralmaktene i august 1915. Men hos osmanerne måtte britene ty til politisk undergraving og gjennom den hemmelige politiske opposisjonen ville britene slå til. De benytter seg av landets unge nasjonalistiske bevegelse. Folkeslag med en kulturell identitet hadde rett til å leve i uavhengighet. Disse tankene hadde spredt seg til Midtøsten og videre utover på 1800-tallet. I osmanerriket oppsto altså kimen til en tyrkisk nasjonalisme. Ungtyrkerne tok makta i et kupp i 1908 og påtvang rikets arabere tyrkisk språk og kultur. Men med dette ble arabernes kulturelle bevissthet vekket til live. Tusen år før hadde araberne innført sin teknologi og litteratur i Vesten og Islam hadde spredd seg over Asia, Nord-Afrika og Sørvest-Europa. Ønsket om å gjenskape denne storhetstiden dvelte i tankene til arabiske intellektuelle. Ved krigens begynnelse vokste motsetningene mellom arabere og tyrkere.

Tyrkerne ville samle riket, men araberne var ikke med på det. Denne litterære og nasjonalistiske fornyelsen ble dermed politisk og derfor vokste det også fram en arabisk nasjonalisme. Araberne så det som nytteløst å bli værende i det osmanske riket. De ville aldri kunne dele makten med tyrkerne. Dermed sprang tanken om en egen stat fram.

Sommeren 1915 bekrefter britiske etterretningskilder at arabernes nasjonalisme var det gjennombruddet regjeringen trengte. Britiske og franske offiserer loddet stemningen blant arabiske ledere. Franskmennene og britene begynte å lokke arabiske ledere med lovnad om støtte til uavhengighet hvis de støttet ententen. Hvis det førte til frihet, kunne de da godt støtte europeerne. Araberne skulle reise seg mot sine osmanske lensherrer. Avledningen skulle låse sentralmaktene fast i Midtøsten. Støtet til dette kom ikke fra London men fra den arabiske verden. I Hijaz, i det vestlige Arabia, ville sultanen Sharif Hussein utvide både landområder og sitt politiske domene. Han mente det var mulig med britenes hjelp, og britene lot seg imponere av Husseins slekt. De var forsvarer av islams hellige steder. Familien kalte seg hashemitter og nedstammet fra profeten Muhammed. Hussein var slektens leder og voktet Mekka og Medina. Han hadde tidligere samarbeidet med osmanerne, men nå slo han til. Britene så også sitt snitt, og gjennom Hussein ville de frata sultanen makten over kalifatet (det islamske fellesskapets høyeste politiske lederskap). Britene lå i krig med osmanerne og osmanerne hevdet at de var islams sanne talsmenn. Britene fikk en motkraft gjennom Hussein. Hussein ville frigjøre alt arabisk land og opprette en ny nasjonalstat der han ville herske over alle arabere, ikke bare i Arabia.

I juli 1915 smuglet Hussein en melding til britenes høykommissær i Kairo, sir Henry McMahon. Hussein ville stille soldater mot osmanerne dersom britene støttet opp om kravet om uavhengighet og i denne i den påfølgende brevvekslingen antydet MacMahon overfor Hussein at han kunne regne med britene dersom osmanerne led nederlag. Et brev datert 26/10-1915 gjengir hovedpunktene i avtalen. Selve brevet er svært tvetydig formulert. Derom hersker det ingen tvil. Men forsto Hussein dette ? I følge historiker Mark Levene gjorde han det. Man klarer ikke å føre ham bak lyset. For hvis han skal opprette et moderne, arabisk rike må det ha både infrastruktur og økonomisk utvikling. Hussein tok britenes løfte på alvor, og sammen med sønnene Abdullah og Feisal mobilisere han en hærstyrke som ledes av den karismatiske Feisal (Faisal I av Irak) som vekker drømmen om arabisk uavhengighet til live.

Mens Hussein og Feisal mobiliserer sine menn, planlegger britene sitt svik. I London våren 1916 satt Storbritannia og Frankrike i forhandlinger om Midtøstens framtidige form. Bak stengte dører satt sir Mark Sykes fra UD og hans franske motpart Picot. Britene måtte tilby Frankrike deler av det osmanske riket dersom de seiret. Britene viste at franskmennene hadde ofret mye og derfor kunne de ikke bare neglisjere deres målsetninger. De måtte få tildelt sin historiske del av Levanten. Sykes og Picot satt med kartet og streket opp områdene de ønsket seg og i denne hemmelige pakten ble Midtøsten rett og slett delt opp. Område A ble tildelt Frankrike og område B til Storbritannia. Her skulle imperiemaktene med sin indirekte maktutøvelse innsette rådgivere og styre økonomien i sine respektive sfærer. Stor-Syria, hvor Frankrike allerede hadde engasjert seg i handel, skulle stå under direkte fransk kontroll. Irak med havner, jernbane og olje skulle tilfalle britene og Palestina skulle være internasjonal sone, med unntak av Haifa. Britene ønsket seg oljen og derfor var de ute etter Irak. De trengte også en korridor til Middelhavet for å transportere oljen og derfor fikk de Haifa på den palestinske kysten og mye av Irak. «Sykes-Picot-avtalen var et skammelig dokument og jeg vil på ingen måte forsvare det, men det ble utformet innenfor rammen av datidens maktbalanse der man resonnerte i imperialistiske tankebaner» (sir Michael Weir, tidl. ambassadør).

Hussein og Feisal viste ingenting om dette. De erklærte arabisk uavhengighet og angrep tyrkiske styrker i juni 1916. Arabernes opprør mot osmanerne hadde begynt. Den tyrkiske garnisonen ved Mekka og havnen ved Jidda ble inntatt og i 1917 sto Hussein og Feisals styrker i nord. De angrep de osmanske tyrkerne langs Hijaz-jernbanen. Arabernes opprør inngikk i britenes strategi for å avlede sentralmaktene. I en knipetangmanøver innledet britene et felttog fra sørvest for å sikre seg kontroll over Suez-kanalen og Levanten. Fra sørøst sloss de for å sikre seg oljekildene i Irak. Alt var rette mot sentralmaktenes svake punkt: det osmanske riket. Araberne satset alt på britene og følte at de kjempet på de alliertes side. Men de var ikke slått sammen med den britiske hæren.

Mens araberne rykket nordover, hadde britenes general Allenby krysset Suez-kanalen, og våren 1917 stod styrkenes ved grensa til Palestina. Men i Europa utviklet ikke krigen seg i britenes favør. Forsøket på en stormoffensiv ved Somme gav liten gevinst og i London fikk man lederskifte. Den nye britiske statsministeren, Lloyd George, mente at de allierte trengte nye inspirasjon. USA hadde hittil vært nøytrale i krigen, men Lloyd George trodde dette kunne endres. Han mente at en mektig gruppe kunne påvirke USAs regjering. Lloyd George mente at dersom USA skulle gå inn i krigen måtte de ha folket med seg. Støtte fra det jødiske miljøet kunne tippe vektskålen begge veier. Britisk UD overvurderte sterkt jødenes internasjonale, politiske makt. Særlig da den velstående eliten innenfor næringsliv og finans. Man får en helt spesiell situasjon der britene ser på verdens jødiske befolkning som en kollektiv, enhetlig gruppe. Dermed begynner de å vurdere jødenes posisjon i krigen og tror de kan spille en viktig rolle. Fra de alliertes ståsted er det nokså besynderlig at dette fellesskapet faktisk er tyskvennlig.

Mange framtredende tyske jøder utviklet tette bånd til keiserens utenriksdepartement. En ny jødisk nasjonalistisk bevegelse, sionismen, hadde klart å etablere hovedkontor i Berlin. Sionismen oppstå på 1880-tallet da Theodor Herzl bok framhevet fortrinnet ved en jødisk stat. Jødiske intellektuelle i Tyskland, Østerrike og Russland så med avsky på den sterke framveksten av jødehat. Mot slutten av 1800-tallet blomstret den europeiske antisemittismen opp. Aller sterkest i Øst-Europa. Jødeprogromene i Russland førte til opprettelsen av bevegelsen Chovevei Zion - sions venner. I flere russiske byer gav disse foreningene økonomisk støtte til emigrasjon og kolonisering av Palestina. Herzl konkluderte med at jødene ikke var trygge noe sted i Europa. Eneste vei var å tilby jødene en egen stat.

Sionismen passet også godt inn i jødenes historiske aspirasjoner. Jødene ble spredd da templet i Jerusalem ble tilintetgjort i år 70, og mange jøder drømte om å vende hjem til skriftens land, og det fantes allerede et lite jødisk samfunn der. Men selv om noen europeiske jøder bosatte seg der sent på 1800-tallet utgjorde jødene i Palestina i 1914 knapt 8% av folketallet. Sionistlederen i Storbritannia, Chaim Weizmann, bad regjeringen garantere at dersom osmanerne led nederlag skulle regj. støtte en jødisk utvandring. Tidlig i 1917 mente Lloyd George at jødenes sterke posisjon tilsa at sionismen burde defineres som kampsak for de allierte og i mars innledet Sykes samtaler med Weizmann. Folk som Sykes sitter med en fiks ide om at jødene i siste instans ivaretar hverandre og sine egne interesser og hvis dette innebærer, slik Weizmann hevder, at jødene ønsker seg Palestina, er politikerne villige til å følge opp.

Mens forhandlingene med Weizmann fortsatte tapte de allierte terreng i krigen. Tyskernes ubåtkrig svekket Storbritannias handelsflåte. USA kjempet nå på alliert side, men president Wilson ville ikke sende noe styrker av stor betydning og britenes forsøk på å opprettholde presset på vestfronten stor fast i de gjørmete skyttergravene. Men den største trusselen mot de allierte kom fra øst. Russland stod nemlig på randen til kollaps. Etter en vellykket tysk offensiv led den krigsherjede landet under matvaremangel, streiker og demonstrasjoner, og da Tsar Nokolaj II abdiserte fant Frankrike og britene det svært alarmerende. For når Russlands krigsinnsats går i oppløsning har tyskerne vunnet. Med mindre amerikanerne kommer sterkere på banen. Briter og franskmenn klarer ikke å slå Tyskland på egen hånd.

I oktober motto britene en etterretningsrapport som antydet at jødene sto sterkt i bolsjevismens politiske ledelse. Den nye revolusjonsbevegelsen ble Russlands sterkeste maktfaktor, og Lloyd George frykter at kommunistene ville trekke Russland ut av krigen. USA sendte ikke store styrker, så her måtte det handles. Lloyd George bad utenriksminister Balfour arbeide for å erobre det jødiske folks hjerte og sinn. Regjeringen støtter opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Den vil bestrebe seg på å gjennomføre dette. Balfourerklæringen ble utstedt 2. november 1917 samtidig med at britiske styrker okkuperte Palestina. I følge historiker Avi Shalim bør en ikke tolke Balfour-erklæringen som en idealistisk gest. Den må forståes innenfor rammen av britenes stormaktspolitikk. Lloyd George var hovedmannen bak erklæringa. Han mente den ville tjene britiske interesser. For første gang gikk en europeisk makt offisielt ut og støttet sionistenes ønske om Palestina som jødisk hjem. Sherif Hussein mente at Palestina inngikk i avtalen om arabernes uavhengighet og araberne ville neppe godta en jødisk stat i en arabisk provins, derfor forsikret Balfour-erklæringa: "Man vil ikke skade borgerlige og religiøse rettigheter til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina". I følge historikeren Youssef Choueiri «bare 80 000 av 700 000 palestinske borgere var jøder. Men Palestinerne ble kun omtalt som ikke-jødiske borgere. Palestina ble på det tidspunkt definert som en jødisk stat». Avi Shalim hevder at «Og Balfour-erklæringa var intet mer enn en erklæring. Det var ingen avtale som maktene hadde undertegnet. Det var en erklæring som støttet opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina».

Britene undertegnet en Palestinatraktat sammen med Frankrike: nemlig den hemmelige Sykes-Picot-avtalen. 7 nov, like etter at Balfour-erklæringa ble utstedt, tok bolsjevikene makten i Russland. Lloyd George håpet erklæringa ville falle i smak hos de jødiske lederne. «Hva var det da jødene angivelig ønsket seg? Jo, palestina. Dette argumentet er fullstendig ulogisk. Man kan jo ikke bare ta det for gitt at personer som Trotskij, Zinovjev eller Jaffe (noen av nøkkelpersonene i rev.) ønsket et jødisk nasjonalhjem. Disse personene var selvsagt internasjonalister. Det satt 15-20 jøder i bolsjevikenes øvre partisjikt. De fleste var anti-sionister som like etter bolsjevikenes maktovertakelse utstedte en erklæring der de kalte sionismen et kapitalistisk komplott. Den grovt unøyaktige rapporten som Lloyd George baserte seg på skulle få graverende følger for Storbritannia. Russlands nye ledere gjorde stikk motsatt av hva Lloyd George antok. De trakk seg ut av krigen og offentliggjorde tsarens arkiver med de hemmelige avtalene, ententens traktater som beskrev oppdelingen av osmanerriket. Disse avtalene hadde russerne kjent til. Dette stilte de allierte i et dårlig lys. De hadde inngått en rekke avtaler i kulissene, og fordeler store deler av verden seg imellom. Offentlig bedyret de at krigen var viktig for demokratiet og at de støttet uavhengigheten for osmanerrikets arabiske folkeslag. Da traktatens innhold ble kjent, spredte misnøyen seg hos araberne. Hussein lurte på hva som foregikk og hvor det blir av uavhengigheten. Hvorfor deles vi inn i soner? Araberne forsto at britene handlet i egeninteresse. De sikret seg havnebyer og gav Frankrike ulike løfter.

Midt i denne forvirringen inntok general Allenby Jerusalem til fots sammen med Sykes, Picot og flere allierte forgrunnsfigurer. Styrker under britisk kommando hadde inntatt byen i desember 1917, men lederne av det arabiske opprøret viste seg ikke. britene fryktet at Hussein og Feisal ville miste motet og derfor sendte de en melding der de gjentok løftet om uavhengighet. Hussein forble lojale mot de allierte. Han trodde fremdeles på løftet om arabisk uavhengighet. Allenby regnet fortsatt med arabisk støtte i kampen mot osmanerne. Men nå som Jerusalem var okkupert av britene tok en gruppe initiativet. I april 1918 dro Weizmann og den sionistiske verdensorganisasjonen til Palestina for å berede grunnen for et hebraisk universitet. Håpet var at det skulle bli sionismens intellektuelle navle. Dette avstedkom imidlertid bekymringer og irritasjon blant araberne i området, og da Weizmann og Jerusalems overrabbiner møtte general Allenby syntes det som om britene ville etterkomme Balfour-erklæringa. Seks måneder senere inntok Allenbys styrker Damaskus. Og sammen med Feisals nordstyrke trengte de osmanerne inn i Syria. Det arabiske opprøret bidrog på mange vis til en alliert seier. Først beskyttet det britenes flanke i Palestina, dernest holdt den flere tyrkiske og tyske styrker fastlåst. For det tredje kunne britene aldri legitimere sine handlinger uten samtykke fra en spesiell arabisk styrke.

Den 3 oktober flokket Damaskus borgere seg om Feisals seiersopptog. Skulle han gripe makten, måtte han gjøre seg kraftig bemerket. Han måtte fremstå som arabernes frigjører. Men samme dag møttes Feisal og Allenby på et hotell i Damaskus der Allenby forklarte at Feisal kun ville få begrenset makt i Syria. Britene hadde planlagt å forære Syria til franskmennene og kunne derfor ikke godta Feisal som lovmessig hersker. De kunne bare lønne ham, og finansiere hæren og administrasjonen. Feisal lot seg imidlertid ikke avskrekke og tok tittelen guvernør av Damaskus. Med sin far i ryggen dannet han en maktbase hvis mål var å opprette en uavhengig arabisk stat. Den 31 oktober 1918 led osmanerne sitt endelige nederlag og i november 1918 stilnet våpengnyet i Europa. Fredskonferansen i Versailles ble innledet i januar 1919. Seierherrene ved bla. Frankrikes statsminister og USAs president, kom sammen for å drøfte skjebnen til de erobrede landområdene. Nå måtte britenes rause løfter komme i første rekke. De hadde forpliktet seg overfor både araberne og jødene og overfor russerne og franskmennene.

Men Storbritannia og Frankrike støtte mot president Wilsons visjon om en ny verdensorden basert på selvråderett. Disse landene hadde en imperialistisk verdensanskuelse og ville stykke opp både Midtøsten og Russland. De fryktet at det var siste gang de kunne legge under seg fremmede land. Nå framsto arabisk uavhengighet som en reel mulighet. Amerikanerne var meget opptatt av selvråderetten og dette skulle tilbys alle som var frigjort fra de gamle imperiene. F.eks. habsburgerne og osmanerne. Palestinerne ønsket seg en uavhengig stat.

Feisal hadde reist fra Damskus for å tale arabernes sak, men Midtøstens framtid var låst fast i britenes oppstykkingsavtale. Prinsippet om selvråderett for Midtøsten var et glemt kapittel. Storb. og Fra stod fritt til å sette planene ut i livet, men hva med britenes løfter til jødene ? Balfour skrev i et fortrolig notat under forhandlingene i Versailles til USA, Fra og Italia: "De fire makter støtter sionismen. God eller ond, den står uansett rotfestet i gamle tradisjoner. Nåtidens behov og framtidige håp er av langt videre betydning enn begjæret og fordommene til landets 700.000 arabere". Dette lyder som en omfavnelse av sionismen, men i et senere memorandum antyder Balfour en mer kynisk dagsorden: "I forhold til Palestinerne har vi ikke gitt noen løfter som vi ikke har hatt til hensikt å bryte".

Fredskonferansen i Versailles ble avsluttet den 28 juni 1919. Folkeforbundet var dannet. Arabiske og andre områder som osmanerriket avstod. Storbritannia og Frankrike fikk fullmakt til å herske over de arabiske territoriene og den 21 nov 1919 kom Picot (en av mennene bak Sykes-Picot-avtalen) og den franske general Henri Gouraud til Beirut. Slik ble det franske mandatet tredd nedover Syria og Libanon. De britiske styrkene hadde stått i regionen siden krigens sluttfase og overlot styret til franskmennene, slik de hadde lovt. Feisal hadde i løpet av 16 måneder befestet sin stilling i Damaskus og Syrias nasjonalkongress utropte ham til konge. Franskmennene raste og general Gouraud sendte inn soldater. 7 august var Feisal avsatt og måtte flykte til Palestina, Løftene til Hussein og feisal var bare et fjernt minne for europeerne. Disse innflytelsesfærene fikk ett bestemt resultat: Det som framsto som øsnket om en arabisk stat, ble nå betraktelig utvannet. I de franske og britiske sonene lå kimen til landoppstykkingen. Slik at araberne ble nektet selvstendighet og et samlet landområde. Landegrenser og regjeringer bar Sykes og Picots stempel. Den franske halvdelen av det tidligere osmanske stor-Syria ble mandat for Libanon og Syria. Den andre halvdelen ble det britiske mandat for Transjordan og Palestina, og det osmanske Mesopotamia, med oljefeltene ved Mosul, ble gitt til Storbritannia som madat for Irak. De delte "den fruktbare halvmåne" mellom Irak og Syria, og gav britene tilgang til oljefelter de kunne drive i framtiden". Irakerne avviste britene helt til Feisal ble innsatt som konge i 1921. Britene gav ham en begrenset form for makt og håpet dermed å dempe arabernes krav om uavhengighet. Men Hussein ventet seg mer av britene. Han glemte aldri at britene hadde lovt uavhengighet. Ikke bare i Arabia, men også Syria og Irak. Han ville at britene skulle stå ved sitt ord. Hussein drømte om et arabisk rike under hashemittisk styre som bare delvis ble oppfylt. Sønnen Abdullah ble konge i Transjordan, men deres gamle rival Ibn Saud forviste hashemittene fra Hijaz da han erobret hele den arabiske halvøya.

Jerusalem ble satt under britisk adm. våren 1920 og de hadde ingen planer om å fordele makten i Palestina. Palestina var et hellig land for tre religioner. Jødene var en liten minoritet som hadde levd i fredelig sameksistens med de kristne og en stor muslimsk befolkning i århundrer. Balfourerklæringen, som lovte jødene et hjem i Palestina, var bakt inn i britenes mandat. Palestina skulle ta imot jødiske innvandrere fra Europa. Feiringer og opptog til forsvar for sionismen gav inntrykk av at britene ville støtte jødene og glemme arabisk uavhengighet. Araberne hadde en sterk sak, men dårlige forkjempere. Sionismens sak var dårligere, men de hadde uhyre dyktige talsmenn. Sionismen er blant 1900-tallets mest velykkede PR-fremstøt. Weizmann var i besittelse av disse tradisjonelle jødiske ferdighetene. Evne til å forfekte en sak på en overbevisende måte. Disse evnene kom klart til syne da Weizmann og ulike sionistgrupper finansierte landoppkjøp og boligbygging for jødiske bosettere. Samtidig opprettet man politiske og militære organisasjoner som skulle sanne støtte for det nye hjemlandet. De arabiske befolkningen var i harnisk. Palestinerne kunne ikke fatte at landet deres skulle gis bort til et folk som ikke hadde noen tilknytning til Midtøsten. De kom nesten utelukkende fra Europa og for dem virket denne innvandringen absurd. 700.000 skulle nå gi avkall på jord og hjem til en liten minoritet i Palestina.

I 1925 besøkte Balfour de nye jødiske bosetningene i Palestina. Han var en helt blant sionistene, men innvandringen fra Europa fikk uante følger for britene i Palestina. Historikeren Avi Shalim uttaler at Balfour-erklæringen utgjør en av de største feilgrepene i britisk koloniseringshistorie. Gjennom erklæringen forpliktet britene seg til å støtte opp om jødisk nasjonalisme i Palestina etter krigen, men den gav ikke britene noen umiddelbare fordeler.

«Uten Balfour-erklæringen kunne ikke et jødisk hjemland ha eksistert. man ville aldri fått utviklingen i 1948, da staten Israel ble dannet. Det var nødvendig at britene befant seg på stedet for å bistå opprettelsen av en jødisk stat, rent militært sett. Britisk forsvar og politi beskyttet de jødiske miljøene. Det kunne ikke ha vært annerledes» (Mark Levene).

På 30- og 40-tallet førte nazisme og jødeforfølgelse til at innvandringen til Palestina økte i raskt tempo. Araberne så på det som inntrengning, jødene som sin historiske rett. Dette førte til polarisering og vold, og som respons på arabiske terrorhandlinger la britene restriksjoner på innvandringen. Men denne strategien oppildnet bare til jødisk terror og Storbritannia oppgav mandatet, og staten Israel ble proklamert i 1948. Da den første av mange kriger mellom Israel og nabostatene brøt ut, flyktet tusenvis av arabere fra Palestina. De britiske kampstrategiene skapte en dyp kløft mellom arabere og jøder. «De alvorligste følgene av britenes politikk under krigen var ansporet til arabisk og jødisk nasjonalisme. Og i kjølvannet av 1 verdenskrig stod britene igjen med sitt dobbelspill og bedrag. Dette skulle bli en svøpe for landet i lange tider» (Avi Shalim)

«De arabiske folkeslagene ble oppstykket i ulike stater. Israel ble opprettet og arabernes behov ble undertrykt.Sykes-Picot og 1 verdenskrig må ikke brukes som unnskyldning for dagens situasjon i Midtøsten, men røttene til dagens konflikt ligger i dobbeltspillet fra 1 verdenskrigen og de havarerte forventningene den gang» (Fred Halliday).

Ekstern lenke

• Om filmen (engelsk)

Nett-TV

• Se dokumentaren på Youtube