Midlertidig forføyning
Midlertidig forføyning er et begrep i sivilprosessen som betegner en midlertidig rettsavgjørelse som innebærer at den fysiske eller juridiske personen som avgjørelsen retter seg mot, er forpliktet til å unnlate, gjøre eller tåle noe i påvente av en mer omfattende rettssak om temaet.
Den norske tvisteloven kapittel 34 regulerer adgangen til midlertidig forføyning – tidligere fantes reglene i lov om tvangsfullbyrdelse. Etter § 34-3, første avsnitt, kan «forføyning [...] gå ut på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse».
Vilkår for midlertidig forføyning[rediger | rediger kilde]
Vilkårene for å ta kravet til følge fremgår av §§ 34-1 og 34-2. Saksøkeren må sannsynliggjøre både at han har en rett eller et krav, og at det foreligger en sikringsgrunn. At retten eller kravet må sannsynliggjøres innebærer at det ikke kreves fullt bevis, det er tilstrekkelig at retten finner det mest sannsynlig. Normalt skal en rett eller et krav forfølges ved ordinær rettergang, og et krav om midlertidig forføyning innebærer en form for køsniking ved at saken behandles hurtig og forføyningen kan iverksettes straks. Kravet om sikringsgrunn skal sikre at det bare gis midlertidige forføyninger der det foreligger behov for å gripe inn hurtig. Det kreves derfor enten at:
- Saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
- Det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.
Det første alternativet kan f.eks. være aktuelt om naboen urettmessig fyller ut masser i en innsjø, eller står i ferd med å sage ned et fredet tre, eller rive et verneverdig hus. Det annet alternativ kan brukes der noen ved selvtekt har tatt seg til rette, slik at den tidligere rettstilstand gjenopprettes, f.eks. hvis utleier skifter lås for å få leieren ut.
Saksbehandlingen[rediger | rediger kilde]
Det er tingretten som først tar stilling til kravet. Retten må vurdere om vilkårene er oppfylt basert på saksøkers fremstilling av saken og hvis det haster meget, kan kravet tas til følge uten at motparten høres. Haster det ikke så meget, er det vanlig at partene innkalles til et rettsmøte der de får gjøre rede for saken og retten treffer deretter avgjørelse ved kjennelse som kan ankes til lagmannsretten. Har tingretten tatt kravet til følge uten å høre motparten, kan kjennelsen ikke ankes, i stedet kan det kreves muntlige forhandlinger før tingretten på ny avgjør kravet. Ved denne nye behandling kan resultatet bli det samme, men det kan også bli at kravet forkastes, at det kreves sikkerhet eller at det gis en mindre inngripende forføyning.