Metodologisk individualisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Metodologisk individualisme er et begrep i samfunnsvitenskapenes vitenskapsteori og metode som innebærer at kunnskap etableres gjennom studier av et enkelt individ og dets holdninger og av de omgivelser og situasjoner individet befinner seg i. I følge dette standpunktet kan kun et enkelt individ opptre som aktører og all handling, også i institusjoner og samfunn, må forstås ut fra det enkelte individ.
Metodologisk individualisme er en parallell til det som i naturvitenskaplige fag og filosofi omtales som reduksjonisme.[1]
Motsatsen til metodologisk individualisme er metodologisk kollektivisme.
Litteratur [rediger]
- Nils Gilje og Harald Grimen: «Metodologisk individualisme og kollektivisme», kapittel 8 i Samfunnsvitenskapenes forutsetninger: innføring i samfunnsvitenskapenes vitenskapsfilosofi, Bergen: Universitetsforlaget, 1992, s. 175-193
- Francis Sejersted Norsk historieforskning ved inngangen til 1990-årene et oppgjør med den metodologiske individualisme kapittel i Demokratisk kapitalisme 1993 ISBN 82-00-21657-8
Referanser [rediger]
- ^ Metodologisk individualisme artikkel fra Norsk samfunnsleksikon av Nils Roll Hansen
