Merlene Ottey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Merlene Ottey

Merlene Joyce Ottey (født 10. mai 1960 i Hanover, Jamaica) er en friidrettsutøver. Ottey representerte tidligere Jamaica, men siden 2002 har hun løpt for Slovenia, der hun også bor. Hun har fortsatt verdens 4. beste tid på 100 meter, og verdens 3. beste tid på 200 meter.

Hun er verdens eldste VM-medaljør i friidrett, og var også verdens eldste VM-vinner med 35 år (VM i friidrett 1995) inntil Jelena Nikolajeva fra Russland ble verdensmester i 20 kilometer kappgang i 2003. Hun har også flest VM-medaljer, 14 i alt.

Biografi og sprintkarriere[rediger | rediger kilde]

Ottey har 6 søsken, og er selv nr. 4 i rekken. Hun vokste opp i Cold Spring i Hanover på Jamaica. Det var hennes mor som fikk henne til å begynne med sport, og hun kjøpte henne en bok om friidrett. Da hun tok sin utdanning på Rusea's Technical high school og Vere Technical high school, der hun samtidig konkurrerte barfot i lokale konkurranser.

Radiosendingene fra Sommer-OL 1976 var en stor inspirasjon for Merlene Ottey, der hennes landsmann, sprinteren Donald Quarrie vant OL-gull på 200 meter. Da var hun 16 år gammel. Hennes karriere skjøt fart da hun flyttet til USA og startet på University of Nebraska i 1979, der hun ble med på skolens friidrettslag. Hun representerte Jamaica i de panamerikanske lekene i 1979, der hun vant bronse på 200 meter. Hun fikk sin Bachelorgrad, og giftet seg med en annen friidrettsutøver, Nathaniel Page i 1984. De ble senere skilt.

I Sommer-OL 1980 ble Merlene Ottey den første kvinnelige engelsktalende karibiske idrettsutøveren som vant en olympisk medalje. Da hun kom tilbake til Jamaica fikk hun utmerkelsen Officer of the Order of Nation og æresmedalje for sine bragder innen sport.

I Samveldelekene 1982 vant hun gull på 200 m og sølv på 100 m. I de samme lekene i 1990 vant hun begge øvelsene. Hun utnevnt til ambassadør for Jamaica etter at hun vant gull på 200 m i VM i friidrett 1993. Hun har fått utmerkelsen Årets kvinnelige idrettsutøver på Jamaica 15 ganger mellom 1979 og 1997.

Gjennom sin karriere har hun vunnet 8 OL-medaljer, som er det meste noen kvinne har vunnet. Hun har tre sølvmedaljer og fem bronsemedaljer, men ingen OL-gull. Mellom 1983 og 1997 vant hun 14 VM-medaljer, dette er mer enn noen annen utøver. Men siden hun vant ganske få gull i internasjonale konkurranser fikk hun tilnavnet «bronsedronningen» i løpekretser. Hun vant til sammen 3 gull, 3 sølv og 8 bronsemedaljer på distansene 4 x 100 m stafett, 100 m og 200 m. Hun ble utnevnt til Ambassador at Large av Jamaicas regjering i 1993.

I juli 2010, ble det klart at Ottey, i en alder av 50 år, skulle delta i Europamesterskapet i Barcelona. Hun ble tatt ut på stafettlaget som skulle løpe 4 x 100 meter for Slovenia. Ottey viste samme sommer at hun fortsatt var rask, og hun oppnådde tider som var sesongbeste for 50-åringer på både 100 og 200 meter.[1]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

I 1999, under et stevne i Luzern i Sveits, ble det forbudte anabole steroidet nandrolon funnet i hennes urinprøve. B-prøven inneholdt også høyere verdier enn det som var normalt. IAAF utestengte henne derfor fra å delta i det kommende Sommer-OL 2000 i Sydney. Hun trakk seg fra VM i friidrett 1999 i Sevilla.

Ottey kjempet imidlertid for å renvaske seg, og hevdet at anklagene var feilaktige, og at hun var uskyldig i å ha inntatt steroider med vitende vilje.[2] Sommeren år 2000 ble hun frikjent av både IAAF og Jamaicas Friidrettsforbund, samtidig som laboratoriet som hadde testet urinprøven hennes fikk sterk kritikk.

På Jamaica, ved uttaket til OL, kom Ottey på en skuffende fjerdeplass. Ifølge regelverket til Jamaicas Friidrettsforbund var det kun de tre beste som kunne bli tatt ut til å delta. Hun var derfor kun kvalifisert til å løpe 4 x 100 m stafett. Ottey ba imidlertid om å overta plassen til en annen på laget, og mellom kvalifiseringen og OL besluttet Jamaicas Friidrettsforbund å erstatte Peta-Gaye Dowdie med Ottey på 100 m. Den offisielle begrunnelsen for byttet var at Dowdie ikke hadde trent godt nok etter uttaket.[3] Dette skapte en del kontroverser. De andre på laget og mange på Jamaica trodde hun hadde presset seg inn på laget. Hun ble framstilt som en aldrende stjerne som forsøkte å beholde sin posisjon ved å skvise ut en yngre utøver. 400 m-løperen Gregory Haughton ledet en protest mot Ottey, denne protesten stanset ikke før IOC truet med å sende hjem hele laget med mindre lagledelsen greide å kontrollere anklagene.[4]

I Sommer-OL 2000 kom hun på fjerdeplass på den 100-meteren hun hadde kjempet for å delta i. Hun ble slått av sin lagkamerat Tanya Lawrence. På 4 x 100 m vant Jamaica sølv. Dette ga Ottey hennes åttende medalje, det meste en kvinnelig utøver har vunnet. Etter at Marion Jones innrømmet dopingbruk i forkant av OL, ble hun fratatt alle medaljer, inkludert gullmeldaljen på 100 m. Dette førte til at Ottey rykket opp på bronseplass – hennes niende OL-medalje.

På grunn av denne kontroversen bestemte Ottey seg for å ikke løpe mer for Jamaica, fordi hun følte at jamaicanerne forsøkte å presse henne ut av sporten, mens hun ønsket å bevise at selv om hun var 40 år kunne hun løpe fort.[5]

Slovenia[rediger | rediger kilde]

I 1998 flyttet Ottey til Slovenia, og begynte å trene med den slovenske treneren Srdjan Djordjevic. Hun representerte da fortsatt Jamaica. I mai 2002 ble hun slovensk statsborger, og begynte så å representere Slovenia. Hun bor fortsatt i Ljubljana.

Under sommer-OL 2004 i Aten stilte hun for Slovenia på 100 m, der hun nådde semifinalen i en alder av 45 år. Under EM i friidrett 2006 deltok hun på 100 m, 46 år gammel. Hun nådde semifinalen, men ble der nummer 5 med tiden 11,46, og nådde ikke finalen.

I 2010 skapte Ottey overskrifter verden over, da hun ble tatt ut i den slovenske EM-troppen til EM i friidrett 2010 i en alder av 50 år. Hun ble tatt ut på stafettlaget på 4 x 100 meter for Slovenia. Der løp hun 4 x 100 meter sammen Tina Murn, Sabina Veit og Kristina Žumer, men tiden deres på 44,30 var ikke god nok til å gå videre fra kvalifiseringsheatet.[6]

Hun deltok også ved EM i friidrett 2012, der Slovenia løp 4 x 100 meter på 44,28 sekunder, og de gikk ikke videre til finalen.[7]

Rekorder og meritter[rediger | rediger kilde]

  • Hun innehar historiens tredje beste tid på 200 m (21,61) og historiens fjerde beste tid på 100 m (10,74)
  • Hun har flest medaljer i innendørs-VM; 6
  • Hun er den første kvinne som løp 60 m under 7 sekunder, og 200 m under 22 sekunder innendørs. Hun innehar også den raskeste tiden på 100 m og 200 m på samme dag.
  • Hun har løpt 100 m under 11 sekunder 67 ganger
  • Hun har 57 seire på rad på 100 m – det meste noen kvinne har hatt, og 34 seire på rad på 200 m.[trenger referanse]
  • Hun er den raskeste sprinteren noensinne over 30 år
  • Hun ble den første fra den vestlige halvkule (utenom USA) som vant to individuelle medaljer i samme mesterskap
  • Under VM i friidrett 1995 ble hun den eldste kvinnelige gullvinneren i VM, da hun vant 200 m i en alder av 35 år og 92 dager. Under VM i friidrett 1997 i Aten ble hun den eldste kvinnelige VM-medaljøren, med sine 37 år og 90 dager, da hun vant bronse. I år 2000 ble hun den eldste friidrettsutøveren som fikk OL-medalje, da Jamaica fikk sølv på 4 x 100 m.
  • Hun er en av to som har vunnet 20 OL- og VM-medaljer (sammenlagt)
  • Hun har fortsatt løpt den raskeste 200 m innendørs, med 21,87 (satt i 1993)
  • Hun er den kvinnelige sprinter som har tatt flest medaljer; 45 medregnet alt, 22 i OL og VM.[8]
  • I fem friidretts-VM har hun vunnet 13 medaljer; 3 gull, 4 sølv og 6 bronse, og i OL-sammenheng har hun vunnet 2 sølv og 5 bronse.
  • Hun har flere OL-medaljer enn noen annen utøver fra den vestlige halvkule.
  • Otteys OL-medaljer:
  • Otteys VM-medaljer:

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Merlene Ottey – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Audun Boysen, Jim Fuchs, Ben Eastman, Thorill Gylder, Anders Gärderud
Pentti Karvonen, Roger Moens, Forrest Towns, Laszlo Tabori og Jan Zelezny 
Bislett-medaljen
Neste mottaker:
 Linford Christie, Yobes Ondieki og Khalid Skah