Menneskelig menasjeri

Innfødte fra Tierra del Fuego (argentinske Patagonia) brakt til Paris av Maître i 1889.

Menneskelig menasjeri, også kalt etnografisk karavane, negerlandsby, kongolandsby og annet (på engelsk gjerne Human zoo, «menneskelig dyrehage», og tysk Völkerschau, «folkeframvisning»), er gamle betegnelser på utstillinger av levende mennesker fra folkeslag og urbefolkningsgrupper som var fremmede for de fleste i Vesten. De ble holdt i dyrehager, fornøyelsesparker, sirkus, museer og liknende i Europa og Nord-Amerika fra 1870- til 1930-tallet. Mennesker ble vist fram både som underholdning og som antropologisk og etnografisk allmennopplysning for et betalende publikum.

«Menneskelige dyrehager» omfattet enkeltpersoner eller grupper i «opprinnelig, autentisk, naturlig og primitiv» tilstand, det vil si iført tradisjonelle drakter og utstyrt med typiske bruks- og kulturgjenstander. Ofte var det små «landsbyer» med voksne og barn der det var enkle demonstrasjoner, oppvisninger eller forestillinger. Som regel var det temporære utstillinger eller turnéer, men noen få personer bodde også fast i dyrehager. Etnografiske folkeutstillinger besøkte også Norge ved forskjellige anledninger.

Historikk

Samtidig karikaturtegning av khoisan-kvinnen Saartjie Baartman (1789-1815). «Hottentott-venus» ble stilt ut i London og Paris 1810-1815 som et av de tidligste tilfellene av framvisning av svarte som underholdning.

«Kannibaler fra Fiji» i amerikaneren P. T. Barnums sirkus ca.1872

Reklameplakat for en folkeframvisning av samer arrangert av Carl Hagenbeck i Hamburg 1893. I alt mer enn 300 samer ble stilt ut enten i dyrehager eller på utstillinger rundt om i verden.

Å vise fram spesielle mennesker har en lang historie. I Romerriket var det vanlig å stille ut fremmedartede folk og til og med la dem bli drept, ikke minst i gladiatorkamper. I Mexico skal den aztekiske herskeren Moctezuma II på 1500-tallet hatt en dyrepark der han også huset uvanlige mennesker, deriblant kortvokste, albinoer og pukkelryggede. Europeiske oppdagelsesreisende tok med seg fremmede folk fra «den nye verden», sammen med andre gjenstander og varer, som de viste fram for fyrster og kongehus. Kardinalen Ippolito de' Medici (1511-1535) hadde i Vatikanets omfattende menasjeri av eksotiske dyr også en samling av «barbarer» som snakket over tjue ulike språk, i tillegg til maurere, tatarer, indianere, tyrkere og afrikanere.

1800-tallet

Som en følge av kolonialisme og industrialisme, ble det en stadig større tilgang på varer på 1800-tallet. Samtidig utviklet det seg en underholdningsindustri med sirkus og teater, som tidligere ofte hadde vært private tilstelninger forbeholdt fyrstehus og adelige miljøer, men nå ble åpnet for alle. Svarte afrikanere ble presentert i slike sammenhenger som enkelttilfeller allerede tidlig på 1800-tallet. Eksotiske folk, særlig svarte, fikk ofte rollen som «villmenn» og seinere «missing link». De ble gjerne markedsført med forlokkende, oppdiktede bakgrunnshistorier og ikke sjelden i freakshow sammen med andre underlige mennesker og dyr som var både fascinerende og skremmende.

Etnografiske karavaner

Den tyske underholdningsentreprenøren, dyrehandleren og dyretemmeren Carl Hagenbeck, som hadde tjent godt på innsamling og videresalg av ville dyr, fikk idéen til sine folkeutstillinger og seinere karavaner i 1874 da han overtok farens menasjeri i Hamburg. Adrian Jacobsen, oppdagelsesreisende og etnograf fra Tromsø, hjalp Hagenbeck å få seks inuiter fra Grønland i 1877. Da disse dro tilbake allerede etter åtte måneder, skaffet Jacobsen en samefamilie, sammen med rein som de skulle passe. Samene ble vist fram i Paris 1878 og deretter sendt som attraksjoner på turné. Tidligere hadde Hagenbeck hatt både folk fra Patagonia og en gruppe nubiere. Seinere ble det sendt en rekke eksotiske karavaner på turné til store og etter hvert mindre byer i Europa. Det kunne for eksempel være srilankere med elefanter eller beduiner med kameler, oftest med utgangspunkt i Hagenbecks omreisende «zoologiske sirkus» eller Tierpark Hagenbeck i Hamburg. De siste samene ble stilt ut i dyreparken i 1931.

Hagenbeck hadde flere konkurrenter. Det var menneskelige menasjerier, altså mennesker i dyreparker, ikke bare i Hamburg, men også i Antwerpen, Barcelona, London, Milano, New York og Warszawa med mellom 200 000 og 300 000 besøkende på hver utstilling.^{[trenger referanse]}

Karavanenes storhetstid var på 1880- og 1890-tallet. Lengst holdt de seg som innslag på de store verdensutstillingene, på utstillinger med varer og annet fra koloniene og store nasjonale utstillinger. På verdensutstillinga i Paris i 1889 ble det vist fram i alt 489 «autentiske og interessante individer» fra ulike kulturer og kolonier. I Tivoli i København ble det omkring 1902 stilt ut en gruppe kinesere som ikke fikk lov å forlate området om kvelden.

Folkekaravanene og liknende framvisninger var omfattende og kostbare arrangementer som involverte mange mennesker. I mangelen på nok «ekte» villmenn, skal det ha forekommet at hjemlige folk med fremmed etnisk bakgrunn ble utkledt som om de kom «direkte fra jungelen». Idealistiske tanker om folkeopplysning og etnografi, læren om ulike folkegrupper, gjorde at man godtok denne typen underholdning lettere og så på den som både pedagogisk og vitenskapelig nyttig for samfunnet. Utstillingene var også en måte å vise fram et lands kolonier på, og befeste den politiske maktideologien.

• 
  Den tyske keiser Wilhelm den 2. i samtale med etiopiere i dyreparken Tierpark Hagenbeck i Hamburg 1909.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Unge danserinner fra Siguiri i Guinea i Afrika i l'Exposition Coloniale de Paris, den storslagne verdensutstillinga i Paris 1931. Utstillinga ble blant annet kritisert for sin «menneskelige dyrehage», en senegalesisk nomadelandsby.
• 
  «Orkester av rødhuder». Postkort fra l'Exposition Coloniale de Paris, verdensutstillinga i Paris 1931.
• 
  Tuareger i koloniutstillinga i Jardin tropical de Paris 1907

I USA

Annonse for utstilling av «eskimoer» fra Sibir under the Alaska-Yukon-Pacific Exposition i Seattle i USA 1909.

Pygméen Ota Benga fra Kongo 1906. Foto trolig fra «primathuset» i Bronx Zoo i New York. I USA var folkeframvisninger minst like populære som i Europa. Der ble eksotiske villmenn og andre rariteter, for eksempel kortvokste og kjemper, virkningsfullt markedsført av særlig sirkuskongen og «humbugprinsen» P. T. Barnum. Mest kjent er kanskje Buffalo Bills omreisende Wild West-sirkus der krigskledte indianere var et hovedinnslag. Bergunnelsene for showene var de samme som i Europa; dette var ikke bare underholdning, men hadde også en samfunnsbyggende, opplærende hensikt. I tillegg kunne den åpenbare forskjellen mellom «primitive» afrikanere og «siviliserte» afroamerikanere virke beroligende på rasemotsetningene i samfunnet. Fra USA er også historien om Ota Benga (ca. 1883-1916), en pygmé som nærmest var kidnappet fra Kongo i Afrika. Han satt en tid mer eller mindre fanget i «primathuset» i Bronx Zoo i New York City 1906 der han ble stilt ut som et rasebiologisk eksempel på «den laveste form for biologisk utvikling av mennesket».[trenger referanse] Benga ble løslatt etter press fra afroamerikanske miljøer. Han skal ha begått selvmord som 32-åring da han innså at han ikke ville bli sendt tilbake som han hadde blitt lovet.

I Norge

Afrikansk familie stilt ut i den såkalte Kongolandsbyen under Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914

Foto: Ukjent / Oslo Museum

I forbindelse med Landsutstillingen i Bergen 1928 ble det satt opp en liten «samelandsby» i Kanadaskogen i Fyllingsdalen. Postkort: Atelier K.K. /Bergen bibliotek Det var flere folkeframvisninger også i Norge. Blant annet besøkte «Den vest-afrikanske negerkaravane» med de berømte «Amasonene fra Dahomey» Arendal sist på 1800-tallet. Også under Bergensutstillingen i 1910 var det tilsvarende fremmede innslag. Det samme gjelder den store jubileumsutstillinga i Frognerparken i Kristiania sommeren 1914, i forbindelse med 100-årsjubileet for Norges Grunnlov. Der var det en «negerlandsby» angivelig fra Kongo med et åttitalls afrikanere fra Senegal. For mange som besøkte utstillinga, ikke minst barna, var Kongolandsbyen særlig eventyrlig, fremmedartet og eksotisk. Det er for øvrig interessant at personlige beretninger i ettertid synes å være preget av større respekt og oppriktig fascinasjon enn samtidige norske journalisters stereotype holdninger, kritikk og latterliggjøring av de utstilte negrene. I 1929 kom Sirkus Hagenbeck til Oslo med 25 svarte somaliere og 20 indere i tillegg til dyra. Carl Hagenbeck stilte for øvrig ut samer i Kristiania i 1888 og 1893.

Kritikk

«Antropologisk-zoologiske utstillinger» var som oftest velmente, pedagogiske folkeforlystelser med frivillige deltakere. Enkeltpersoner og samfunnsgrupper kunne likevel kritisere arrangørene for å utnytte fattige medmennesker og behandle dem som dyr. I ettertid har framvisningene blitt stemplet som rasistiske uttrykk for Vestens kolonialistiske og imperialistiske herrefolksideologi og datidas rasebiologiske forestillinger. Ikke sjelden har utstillingene blitt sammenliknet med de ofte nedverdigende freakshowene, underholdningsinnslag med «misfostre og menneskelige rariteter». Seinere tiders oppvisninger av folkekultur, med folkedrakter, folkemusikk og så videre, har derimot fått en form og et innhold som viser respekt for kulturen og enkeltindividene.

Se også

• Margrete Kreutz (1863–1922), sørsame fra Meråker/Verdal
• Freak show, utstilling av folk med sjeldne kroppslige særegenheter
• Rasisme, rasebiologi
• Etnografisk Museum
• Slaveri

Litteratur

• Baglo, Cathrine. På ville veger? : levende utstillinger av samer i Europa og Amerika. Orkana, 2017. ISBN 978-82-8104-280-3
• Baglo, Cathrine. Margrete Kreutz' historie 1863–1922. Tromsø museum, 2012.
• Berthelsen, Herman. Skjeggete damer og siamesiske tvillinger : fra tivoli til "Big Brother". Cappelen, 2002. ISBN 8202215099

Eksterne lenker

• (en) Human zoos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Margrethe Kreutz’ historie Arkivert 12. juli 2020 hos Wayback Machine.; Tromsø museum