Mellomengelsk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sir Gawain og den grønne ridder (fra det opprinnelige manuskript, ukjent tegner).

Mellomengelsk litteratur refereres til den litteratur som ble skrevet i det engelske språk som kalles for mellomengelsk, en form for overgangsengelsk mellom angelsaksisk (gammelengelsk) og moderne engelsk.

Tiden strekker seg fra tiden fra den normanniske erobringen av England i 1066 og fram til 1470-tallet da «Chancery Standard» var virksom. Det vil si den form for skriftlig engelsk i London og som ble benyttet av de engelske myndighetene på slutten av 1300-tallet. På grunn av de ulike regionale forskjellene og dialekter over hele England ble det behov for en klar og entydig skriftlig form på offisielle dokumenter, og med trykkeripressene ble denne språkvarianten spredt.

I løpet av denne perioden av engelsk litteratur skrev Geoffrey Chaucer (13401400), periodens eneste store forfatter, Canterbury-fortellingene. Den ukjente Perle-poeten («Pearl Poet») skrev Sir Gawain og den grønne ridder, William Langland (som vi heller ikke vet noe særlig om) skrev det allegoriske drømmevisjonen Piers Plowman en gang på slutten av 1300-tallet. Det ble også skrevet mange moralskuespill som i samtiden også var kjent som «interluder», en bredere betegnelse gitt til drama med eller uten et moralsk tema. Mysteriespill og mirakelspill er blant de tidligste formelt utviklede teaterspill i middelalderens Europa og i England. Disse fokuserte på fortellinger fra Bibelen i kirkene foruten på offentlige steder fremført av amatører.

De tre hovedkategorier i mellomengelsk litteratur var religiøse, høvisk kjærlighet, og ridderfortellinger rundt mytene om kong Arthur.

Eksempel på mellomengelsk kan være åpningsprologen i Chaucers tekst:

Whan that Aueryłł wt his shoures soote,
The droghte of Marcħ, hath perced to the roote;
And bathed euery veyne in swich lycour,
Of which vertu engendred is the flour;

En versjon på moderne engelsk (oversatt av Nevill Coghill):

When in April the sweet showers fall
And pierce the drought of March to the root, and all
The veins are bathed in liqueur of such power
As brings about the engendering of the flower;