Melfikonstitusjonene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den Melfi Castle, hvor konstitusjoner ble gjort

Melfikonstitusjonene (lat.: Constitutiones Regni Siciliae, også: Liber Augustalis) er en lovsamling gitt av Fredrik II i 1231 for Kongedømmet Sicilia. Melfi er en by i Basilicata i Sør-Italia, som utgjorde en del av kongedømmet Sicilia.

Konstitusjonene oppfylte flere hensikter. For det første fastholdt den på ordnet vis den så langt ikke så nøyaktig eller omfattende kodifiserte sicilianske rett av normannisk type. Men keiser Fredrik, som lå i konflikt med paven, utnyttet lovarbeidet som et kampmiddel i denne kampen. Som lovgiver stilte keiseren dermed i samme tradisjon som den store keiserlige lovgiver Justinian og legitimerte derved sine maktambisjoner.

Utløsende for arbeidet med Melfikonstitusjonene var ryktene om at den katalanske dominikanerpater og jurist Raimund Peñafort hadde fått i oppdrag fra paven om å utarbeide en lignende lovsamling. Det gjaldt for Fredrik II å komme ham i forkjøpet, for derved å befeste lovmessig sitt overhøyhet over kongedømmet Sicilia og for å profilere seg selv som lovgiver. Arbeidet skjedde under stort tidspress, slik at det måtte gjøres viktige korrekturer i 1232 og 1233. Det antas at Peter av Vinea var viktig i den sammenheng.

De forskjellige lovreguleringer har som rettskilder elementer fra romerrett, kanonisk rett (kirkerett), normannisk, bysantintinsk og langobardisk rett. De kirkerettslige elementer tilkom særlig ved hjelp av erkebiskop Giacomo Amalfitano av Capua, som samarbeidet med Fredrik II, i alle fall til pave Gregor XI tok ham i skole for å ha vært behjelpelig med å formulere reguleringer i konstitusjonene som ikke passet kirkens interesser.

Gjennomgående motiv for lovverket var å orientere almenrett og forvaltningsrett ut fra kongemakten, og å sikre de kongelige inntektskilder. Der hvor de ikke kolliderte med kongens interesser ble dessuten adelens makt styrket. Rettsprosessene ble revidert slik at de skulle kunne foregå raskere.

Blant de viktigste enkeltreguleringer var forbudet mot selvtekt ved makt, og innskrenkelsen av stendenes egne domsinstitusjoner. Lovverket foreskrev at bare den kongelige justis hadde rett til å foreta straffeforfølgelser, også på områder som grenset til det kirkerettslige (som for eksempel ekteskapsbrudd, blasfemi eller lykkespill).

I Salernoediktet, som fant sin vei inn i lovsamlingen på ukjent tidspunkt innen 1243, ble det foretatt nøyaktige reguleringer av apotekvesenet: Det ble gjort et klart skille mellom legestand og apotekervesen. Dette skille skulle danne skole i hele Europa og består fremdeles.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wolfgang Stürner: Die Konstitutionen Friedrichs II. für das Königreich Sizilien. Hannover 1996, online.