Meiose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ved meiose, eller reduksjonsdeling, blir det dannet nye celler som inneholder halvparten så mange kromosomer som den cellen man startet med. Dette skyldes at kun ett kromosom fra hvert kromosompar blir valgt under celledelingen. Hos dyr er det denne prosessen som finner sted når kjønnsceller dannes.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Meiose ble først oppdaget og beskrevet av den tyske biologen Oscar Hertwig (1849–1922). Han beskrev prosessen (meiose) på urchin egg i 1876. Meiose ble beskrevet igjen i 1883, men denne gang på kromosomnivå og av en annen forsker, den belgiske zoologen Edouard Van Beneden (1846–1910). Men først i 1890 ble den viktige betydningen som meiose har for arv og reproduksjon beskrevet av den tyske biologen August Weisman (1834–1914). Han la også merke til at det var nødvendig med to celledelinger for å forandre en diploid celle til 4 haploid celler, hvis antallet kromosoner skulle opprettholdes. I 1911 observerte den amerikanske genetikeren Thomas Hunt Morgan (1866–1945) "overkrysning" hos Drosophila melanogaster `s meiose og gav dermed den første genetiske tolkningen av meiose.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Bildet forestiller mitose øverst og meiose under den tynne streken.
Merk at den cellen som kommer ut av meiosen har halvparten så mange kromosomer som de celler som kommer ut av mitosen.

Meiosen er en tidkrevende og komplisert prosess som krever stor grad av nøyaktighet siden eventuelle feil vil bli overført til neste generasjon. Målet er å få dannet celler med halvparten av ordinær mengde kromosomer. Hos dyr kan disse smelte sammen med tilsvarende celler hos et annet individ av samme art. Hos planter og alger dannes sporer som vokser opp til mer eller mindre selvstendige individer, som så danner kjønnsceller ved mitose. Det er viktig å merke seg at cellen har dobbelt antall kromosomer når den går inn i profase I og at denne replikasjonen skjer i syntesefasen i cellesyklus.
Meiosen kan deles inn i 8 hovedfaser og den første, profase I, kan igjen deles inn i 5 underfaser:


Meiose I

  • Profase I: Kromosomene blir dannet og fester seg til sin partner (homolog).
    • (leptonema, zygonema, pachynema, diplonema, diakinese)
  • Anafase I: Kromosomparene blir skilt ved at de blir dratt til hver sin pol.
  • Telofase I: Cellen deles og vi har nå to celler med normalt kromosomtall.


Meiose II

  • Metafase II: Alle kromosomene har nådd ekvatorialplanet.
  • Telofase II: Cellene deles og vi har nå fire celler med halvparten av normalt kromosomtall.

Meiose I[rediger | rediger kilde]

Profase I[rediger | rediger kilde]

I denne første fasen av meiosen er det fire ting som skjer:


Leptonema[rediger | rediger kilde]

I denne underfasen begynner kromatinet å pakke seg sammen og kromosomene, selv om de fortsatt er lengre enn normalt, kommer til syne. Langs hvert kromosom kan det observeres lokaliserte fortettningspunkter (chromomeres), som ser ut som perler på en snor. I senere tid har forskere funnet ting som kan tyde på at en prosess (homology search), som er essensiell for den første paringen av homologer, begynner i leptonema.

Zygonema[rediger | rediger kilde]

I zygonema fortsetter fortettningen av kromosomene og de begynner nå å søke etter sine homologer. Homologe kromosomer inneholder de samme genene, men kan ha ulike alleler. Homologene vil orientere seg ved siden av hverandre og ettersom meiosen fortsetter vil det dannes et synaptomalt kompleks mellom dem. Ved slutten av zygonema blir kromosomparene referert til som bivalenter. Antallet bivalenter i en art er lik det haploide kromosomtallet.

Pachynema[rediger | rediger kilde]

I overgangen mellom zygonema og pachynema er fortsatt kromosomene i en fortettings- og forkortingsprosess. Dette, og en videreutvikling av det synaptomale komplekset som ble dannet i zygonema, fører til at homologene kommer enda tettere sammen. I syntesefasen av cellesyklus ble arvestoffet replisert og cellen har derfor dobbelt antall av kromosomer. Disse kommer nå til syne i pachynema og hvert kromosom består nå av to genetisk identiske kromatider festet til hverandre i en centromer. Som en følge av dette vil bivalentene, som nå bestå av fire kromatider, skifte navn til tetrader.

Diplonema[rediger | rediger kilde]

I diplonema blir det enda tydeligere at hver tetrad består av to par søsterkromatider. Innenfor hver tetrad begynner parene av søsterkromatider så smått å separere fra hverandre. Til tross for dette er de fortsatt festet i punkter der ikke-søsterkromatider har viklet seg inn i hverandre. Slike kontaktpunkt kalles chiasma, og det antas at utveksling av genetisk materiale mellom kromatidene blir gjennomført her via overkrysning.

Diakinese[rediger | rediger kilde]

I dette siste stadiumet av profase I beveger kromosomene seg lengre fra hverandre, men de er fortsatt løst forbundet i chiasma. Kjernemembranen brytes ned og spindelapparatet som skal trekke kromosomene til midten av cellen i metafase I får tilgang.


Metafase I[rediger | rediger kilde]

Kromosomene er nå fullstendig formet og vil ikke endre seg før slutten av meiosen. Det eneste kontaktpunktet mellom ikke-søsterkromatidene er nå chiasma, og det er tilsynelatende det eneste som holder dem sammen. Centriolene, som nådde polene i slutten av profase I, har i en stund «fisket» etter kromosomer ved å bygge opp og bryte ned mikrotubuli. Etter at kjernemembranen ble brutt ned i profase I har de fått tilgang til kromosomene og vil binde seg til deres kinetochorer. Når kontakt har blitt oppnådd vil kromosomene trekkes mot midten av cellen ved hjelp av nedbryting i deler av mikrotubuli nær centriolen, og motorproteiner som fysisk drar kromosomene med seg. Metafase I er fullført når alle kromosomene har blitt flyttet til midten av cellen.


Se også[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]