Meinhard av Kärnten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Meinhard av Kärnten

Meinhard (født ca. 1238; død 1. november 1295 i Greifenburg) var hertug av Kärnten og (som Meinhard II) greve av Tirol og (som Meinhard IV) av Görz.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av grev Meinhard III av Görz og grevinne Adelheid av Tirol. Hans ungdom ble dominert av en seksårig fangeperiode i borgen Hochwerfen: Fordi faren og morfaren hans (Albert III av Tirol) hadde lidd et militært nederlag i Kärnten mot Filipp av Spanheim, ble Meinhard fra han var 14 til han var 20 år gammel, holdt som gissel av Salzburgs erkebiskop. Fra denne tiden skriver seg Meinhards uforsonlige forhold til kirken, som kom til å prege regjeringstiden hans.

1259 døde faren, og Meinhard overtok regjeringen av grevskapet Görz-Tirol sammen med sin yngre bror Albert. I 1271 delte de imidlertid grevskapet seg imellom, Meinhard beholdt det større og viktigere Tirol, mens Albert overtok regjeringen av Görz. Grensen ble trukket ved den vestlige inngangen til Pustertal. Fra delingen betegnet Meinhard seg som «greve av Tirol og Görz» (og Albert tilsvarende som «greve av Görz og Tirol»). Fogdembedene ble delt tilsvarende: Meinhard forble fogden av fyrstbispedømmene Brixen og Trient, Albert ble fogd for patriarkatet Aquileia.

Meinhard grunnla dermed i 1271 den tyrolske linjen av grevehuset Görz. Denne skulle vare helt til hans barnebarn Margrete, som kan sies å ha arvet hans politiske kløkt, abdiserte nesten hundre år senere (1365).

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Meinhard må betraktes som den egentlige skaperen av grevskapet Tirol. Fra greven av Hirschberg vant han de nordtyrolske områdene tilbake som hans morfar hadde ervervet fra grevene av Andechs (Oberinntal med sidedaler). Gjennom sine gode kontakter til huset Hohenstaufen (dvs. sitt ekteskap) utvidet han besittelsene i nord både øst- og vestover (bl.a. Rattenberg resp. Ausserfern). I tillegg brukte han sin rolle som fogd av Brixen og Trient til å utvide grevskapets områder i sør på bekostning av fyrstbiskopenes territorier. Spesielt det sistnevnte førte til pavens vrede: Meinhard ble ekskommunisert i alt 14 ganger i løpet av sitt liv. Han klarte imidlertid å forsvare sin posisjon både mot pavene og deres ulike verdslige allierte.

Meinhard opprettholdt også gode kontakter med de habsburgske hertugene av Østerrike, bl.a. ved å bidra militært til deres aksjoner, ved å støtte Rudolfs kandidatur som tysk-romersk konge, og ved gifte bort sin datter Elisabet til dennes sønn Albrecht I. På grunn av dette gode naboforholdet var Meinhard siden 1280 også Landeshauptmann i Kärnten, dvs. ledet forvaltningen i dette habsburgske hertugdømmet. I 1286 oppnådde han endelig å bli innsatt som Kärntens hertug – et mål som hans far og morfar ikke hadde oppnådd, og som Meinhard hadde sittet seks år i fengsel for.

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

På det innenrikspolitiske plan revolusjonerte Meinhard forvaltningen. Denne og rettsvesenet var i middelalderen vanligvis overlatt til lavadelen som arvelige embeder, noe som disse gjerne brukte til å fremme egne interesser. Meinhard moderniserte forvaltningen ved å avskaffe denne ordningen og erstatte de arvelige embedsmennene med offentlige tjenestemenn. Landets lover ble også nedtegnet for første gang. Begge deler skapte mer forutsigbare betingelser for befolkningen.

Meinhard innførte også skatte-, retts- og dokumentarkiver. Fra 1287 ble disse nedtegnet på papir istedenfor pergament. Disse nyvinningene gjorde Tirols forvaltning til den mest moderne i hele Det tysk-romerske rike.

Kone og barn[rediger | rediger kilde]

Samme år som Meinhard ble greve av Tirol (1259), giftet han seg med Elisabet av Bayern, som var enken etter den tysk-romerske kongen Konrad IV. Ekteskapet var velsignet med seks barn:


Forgjenger:
 Rudolf I 
Hertug av Kärnten
Etterfølger:
 Otto III 
Forgjenger:
 Meinhard I 
Greve av Tirol
Etterfølger:
 Otto 
Forgjenger:
 Meinhard III 
Greve av Görz
Etterfølger:
 Albert I