Meic Uilleim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Meic Uilleim (MacWilliams) er en skotsk klan eller familie av skotsk-gæliske etterkommere av William fitz Duncan, barnebarn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland), skottenes konge. De ble ekskludert fra å ha arverett til den skotske tronen av etterkommerne av Máel Coluims sønn David I av Skottland i løpet av 1100-tallet og gjorde derfor flere ganger opprør for å hevde mormaerdømmet Moray og kanskje også retten til den skotske trone.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William fitz Duncan selv synes å ha blitt anerkjent som etterfølger til kongene Aleksander I av Skottland og David I i deler av deres regimer.[1] Da David Is sønn Henry ble myndig på 1130-tallet ble William fitz Duncan erstattet som arving til tronen av Henry[2] Til gjengjeld synes han å ha blitt kompensert med de omfattende landområdene til Óengus av Moray, mormaer av Moray, barnebarn av kong Lulach, som ble drept i kamp mot kong David Is hærfører, en eldre angelsakser ved navn Edward Siwardsson.[3] Da William døde i 1147 ble hans store landområder i sør gitt videre til hans sønn med Alice de Rumilly, William av Egremont, mens kongen beholdt Moray.

Kort tid før hans død gjorde William fitz Duncans påståtte (men tvilsomt) illegitime sønn Wimund, først biskop av Man, og deretter pirat, muligens et slags forsøk på å ta farens landområder i Moray tilbake i et opprør mot kong David I. Wimund ble kjøpt av med landområder i Cumbria istedenfor nedkjempet med en gang, og ble senere tatt til fange, kastrert og blindet av folk i Cumbria som var misfornøyd med hans styre. Wimund, av enkelte historikere akseptert som en sønn av William fitz Duncan, blir ikke regnet blant klanen Meic Uilleim.[4]

Det har blitt antatt at Williams sønn Domnall mac Uilleim var født utenfor ekteskap, men nyere historikere aksepterer Domnall som en legitim sønn av prinsen, skjønt ikke av Alice de Rumilly. Den fortsatte støtte for Meic Uilleim i Moray, sammen med deres opplagte gæliske bakgrunn, kan best bli forklart med den antagelse at Domnalls mor var en datter av Óengus av Moray.[5] I henhold til moderne historikere var Meic Uilleim således etterkommere av skotske konger, Domnall var et barnebarn av hovedlinjen av Cenél nGabráins rekke av konger, Duncan II av Skottland og fra deres nordlige rivaler, Cenél Loairn-mormaerne eller kongene, eller fra Moray. De bevarte historiske kildene er sparsommelige og gir få muligheter for sikre bevis.

Meic Uilleims ulike opprør[rediger | rediger kilde]

Domnall mac Uilleim[rediger | rediger kilde]

Selv om Domnall mac Uilleim tilsynelatende var en legitim arving til Moray fikk han ikke styre provinsen fra kong David da hans far døde. Den antatte grunnen kan være at Domnall var et barn og ikke en passende hersker for en sådan vanskelig og fjern provins.[6] Domnall opptrer ikke i de skriftlige opptegnelsene før på slutten av 1170-tallet, skjønt det kan være at han kan forbindes til urolighetene i Moray på 1160-tallet under regimet til Malcolm IV av Skottland.

I 1179 tok kong Vilhelm Løven og hans bror jarl David av Huntingdon en hær nordover til Ross, sannsynligvis for ta et opprør med trusler fra Domnall, eller fra Domnall og hans tilhenger.[7] To år senere ble Domnall rapportert at han var i Skottland med en stor hær. Fokuset til den kongelige aktivitet på denne tiden var i Galloway, og det var ikke før Lochlann av Galloway ble tvunget til en enighet med kongen, heller med diplomati enn med militær suksess, ved at anliggendene i Moray og Ross kunne bli avgjort.[8]

Ved den tiden synes det som om Domnall kan ha kontrollert det meste av de nordlige områdene, den kongelige festningen ved Auldearn og den nye burgh der hadde blitt forrådt og ødelagt. Et forsøk fra en kongelig hær på å uskadeliggjøre Domnall i 1187 synes å ha vært mislykket, kanskje også en farse da lederne kranglet seg imellom ettersom, slik den engelske kronikøren Roger av Hoveden har rapportert, «noen likte ikke kongen i det hele tatt». En annen hær, ledet av Lochlann av Galloway, beseiret Domnall ved «Mam Garvia», noe som antyder å ha vært i nærheten av Dingwall eller et sted i Moray.[9]

Adam mac Domnaill[rediger | rediger kilde]

I 1186 ble en viss Adam sønn av Domnall, «kongens fredløse», drept av Máel Coluim, mormaer av Atholl, i kirken ved Cupar, og kirken brent ned med 58 av dennes tilhengere inne i den. Det kan være at denne «Adam mac Domnaill» var en sønn av Domnall mac Uilleim.[10] Om det er tilfelle er tilstedeværelsen av hans sønn i Cupar, sør for fjellkjeden Mounth, en forsterkning av oppfatningen av at Domnall kjempet, ikke kun for mormaerdømmet av Moray, men kongedømmet Skottland.[11] Imidlertid er identifikasjonen av ham ikke sikker. En lesning vil gi hans som Áed mac Domnaill, og det kan være at han burde bli regnet til klanen MacHeth, det vil si sønnene til Áed.[12]

Gofraid mac Domnaill[rediger | rediger kilde]

Med dødsfallene til Domnall og Adam forsvant Meic Uilleim for noen år. I det tomrommet som oppsto ble Harald Maddadsson, jarl av Orkneyøyene, hovedtrusselen til den spinkle autoriteten til kong Vilhelm Løven i nordlige Skottland. Imidlertid, i 1211 kom Gofraid (eller Guthred), en sønn av Domnall, fra Irland til Ross og ledet et nytt opprør. Kong Vilhelm ledet en stor hær nordover, men klarte ikke å få tatt Gofraid i et avgjørende slag. Senere det samme året dro kongen sørover, men etterlot Maol Choluim, mormaer av Fife, som sin stedfortreder i Moray. Kort tid senere erobret Gofraid en kongelig festning nærmest for å bevise at langt fra var beseiret.[13]

Det påfølgende året ledet Aleksander (den senere kong Aleksander II), sønn av kong Vilhelm Løven, en hær nordover. Kongen selv fulgte etter med ytterligere soldater, inkludert leiesoldater fra Brabant framskaffet av kong Johan av England. Antallet må ha skremt befolkningen for Gofraids tilhengere forrådte ham til William Comyn, justiciar av Scotia, før det kom til noe slag. Gofraid ble behørig henrettet på kongens ordre.[14]

Etter sigende skal Gofraids opprør ha vært en blodig affære, og selv om det endte relativt raskt var det uansett en alvorlig trussel mot den aldrende, dårlig like kong Vilhelm.[15]

Domnall Bán mac Domnaill[rediger | rediger kilde]

Da kong Vilhelm døde uten at det ble større sorg i 1214 ble han etterfulgt av Aleksander. Den nye høvdingen av Meic Uilleim var en bror av Gofraid, Domnall Bán, i selskap av Cináed, høvding for klanen MacHeth, og en irsk prins som vi ikke kjenner navnet til, og som ledet en ny invasjon. Dette opprøret falt hurtig sammen, fullstendig knust av Ferchar mac in tSagairt, den framtidige mormaer av Ross, som fikk lederne drept og deres hoder sendt til kong Aleksander.[16]

Gille Escoib[rediger | rediger kilde]

Fiaskoen ved invasjonen i 1215 og Domnall Báns død avsluttet på ingen måte Meic Uilleims anstrengelser til å forfølge deres krav til Moray og muligens også Skottlands trone. Gille Escoib (eller Gillescop) Meic Uilleim og hans sønner gikk i opprør på 1220-tallet. Gille Escoibs avstamning er ikke uttrykt noe steder, og han kan være eller ikke være en sønn av Domnall, eller mer sannsynlig i henhold til datering, en sønnesønn. Walter Bower kan ha tatt feil i sin datering av opprøret til 1223, og det er mer sannsynlig at det skjedde i perioden rundt 1228.[17]

Gille Escoibs opprør, som sannsynligvis begynte i 1228, ble avsluttet i 1229, kanskje tilsvarende slik Gofraids gjorde — forrådt og henrettet — eller kanskje beseiret av William Comyn.[18] Den siste gjenværende Meic Uilleim, en nyfødt datter av Gille Escoib eller av en av hans sønner, ble drept i 1229 eller 1230:

«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot markedskorsets søyle til hjernen hennes ble slått ut.».[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oram, sidene 60, 71 & 73–74; Duncan, sidene 59–60.
  2. ^ Oram, sidene 73–74 & 94,.
  3. ^ Oram, sidene 84–85. Edward er kjent som «Edward fitz Siward». Han var fra Mercia og ikke i slekt med Siward, jarl av Northumbria.
  4. ^ Oram, sidene 182–186; MacDonald, sidene 100–102. Sammenlign med Barrow, side 51. Duncan, side 67, tilbyr ingen konklusjoner.
  5. ^ Barrow, sidene 51–52; Duncan, sidene 102–103; Oram, sidene 93–94; MacDonald, side 62ff.
  6. ^ Oram, side 97.
  7. ^ MacDonald, side 36.
  8. ^ MacDonald, sidene 36–37.
  9. ^ Duncan, side 103; MacDonald, side 38.
  10. ^ MacDonald, side 38–39 & 91.
  11. ^ Duncan, sidene 102–104.
  12. ^ MacDonald, side 91; for at dette skal være riktig, Domnall mac Maíl Coluim ble fengslet i 1156 ved Roxburgh ville ha vært sønnen til Máel Coluim mac Áeda (MacHeth), heller enn sønnen til Máel Coluim mac Alasdair, ektefødt sønn av Aleksander I. Denne antagelsen er langt fra alment akseptert, se Duncan, side 67; Oram, side 114.
  13. ^ MacDonald, side 41.
  14. ^ Duncan, sidene 110–112; MacDonald, sidene 41–42.
  15. ^ Duncan, side112; MacDonald, sidene42–43.
  16. ^ Duncan, side 117; Grant, «The Province of Ross», sidene 120–122; MacDonald, sidene 43–44.
  17. ^ MacDonald, sidene 74; 45.
  18. ^ MacDonald, sidene 45–46.
  19. ^ MacDonald, side 46, siterer Lanercost-krøniken

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barrow, G.W.S., Kingship and Unity: Scotland, 1000–1306. Opptrykk Edinburgh University Press, Edinburgh, 1989. ISBN 0-7486-0104-X
  • Duncan, A.A.M., The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh University Press, Edinburgh, 2002. ISBN 0-7486-1626-8
  • Grant, Alexander, «The Province of Ross and the Kingdom of Alba» i E.J. Cowan & R. Andrew McDonald (red.) Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era. Tuckwell Press, East Linton, 2000; opptrykk John Donald, Edinburgh, 2005. ISBN 0-85976-608-X
  • McDonald, R. Andrew, Outlaws of Medieval Scotland: Challenges to the Canmore Kings, 1058–1266. Tuckwell Press, East Linton, 2003. ISBN 1-86232-236-8
  • Oram, Richard, David I: The King Who Made Scotland. Tempus, Stroud, 2004. ISBN 0-7524-2825-X
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Meic_Uilleim&oldid=22583713»