Medisinens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mennesket har opp gjennom tiden forsøket å forhindre, forebygge og helbrede sykdommer ved hjelp av medisin. Denne artikkelen omhandler behandling av somatiske lidelser.

Se også Behandling av sinnslidelser gjennom tidene.

Urtemedisin og heksedoktorer[rediger | rediger kilde]

Einebær har lenge blitt brukt som medisinsk urt.
Utdypende artikkel: Medisinsk urt

Vi vet ikke når mennesket først oppdaget at visse planter i naturen hadde helbredende krefter, men bruken av medisinske urter regnes ofte som medisinens begynnelse. Man regner med at kunnskapen om medisinplanter ble nedarvet over tid fra generasjon til generasjon gjennom en utprøvelsesmetode. Den første dokumenterte bruken av medisinske urter kan spores tilbake til hulemalerier malt i steinalderen for omtrent 20 000 år siden.

I tidligere stammesamfunn ble kunnskapen om disse plantene ofte overlatt til en heksedoktor eller sjaman. Foruten de legende evnene til plantene, hadde mange også narkotiske virkninger som førte til at sjamanene ble nært knyttet til religion, og fikk dermed en sterk stilling i stammesamfunnene som en person som stod nær gudene.

Medisinen i de første sivilisasjonene[rediger | rediger kilde]

Etterhvert som sivilisasjoner oppstod langs store elver der det var mulig å drive jordbruk over lengre tid, ble også medisinkunsten videreutviklet. I Mesopotamia ble medisinen knyttet nærmere religion og astrologi. I oldtidens Egypt utviklet de en avansert medisinkunst for deres tid, med kirurgi og anatomi, slik det står beskrevet i Papyrus Ebers. Det samme kan vi finne igjen i Induskulturen gjennom Ayurveda, som fremdeles praktiseres som alternativ medisin i dag.

Medisin i antikken[rediger | rediger kilde]

Hippokrates fra Kos regnes ofte for å være den moderne medisinens far.
Utdypende artikkel: Medisin i antikken

Antikkens Hellas regnes ofte som den moderne medisinkunstens krybbe. Gjennom den greske legen Hippokrates ble man kvitt mye av overtroen som hadde påvirket folkemedisinen i mangfoldige århundrer tidligere. Hippokrates mente at medisinen skulle være grunnlagt på vitenskapelige metoder i stedet for tro og religion. Han gikk for eksempel kraftig ut mot det som på den tiden ble kalt den hellige sykdom, og mente at den – som alle andre sykdommer – hadde en naturlig forklaring, og ikke var et resultat av at man var besatt av demoner. Hippokrates og hans studenter etterlot seg mange tekster som går under samlebetegnelsen det Hippokratiske Corpus.

I stedet for å tro at sykdommer var en straff fra gudene, gikk man nå altså over til å utvikle andre teorier for hva som forårsaket dem. Den ledende nye teorien var humoralpatologien, som sa at sykdom oppstod når kroppens fire væsker (gul galle, sort galle, slim og blod) kom ut av balanse (dyskrasi). Man knyttet visse egenskaper som element og humør til hver væske, og dette ble brukt i diagnoseringen av nye sykdommer. Var en person melankolsk (gresk melas, 'svart', og kholos, 'galle'), hadde han eller hun for mye svart galle i kroppen.

Selv om denne teorien var grunnleggende feil, markerte den et viktig steg videre i medisinens utvikling: religion var nå (midlertidig) ute av sykdomsbildet, og overgangen fra en religiøs til en humorøs sykdomsoppfattelse er antakeligvis en av de viktigste hendelsene i den medisinske historie. Dessuten innførte den diett og riktig kosthold, som grekerne mente ville helbrede mange sykdommer. Dette er viktig fra et sykdomsforebyggende perspektiv, ettersom et godt kosthold styrker immunforsvaret og fører til en bedre helse.

En annen gresk lege, Galen, videreførte og videreutviklet Hippokrates' ideer 400 år etter Hippokrates' død. Gjennom sine studier på døde griser og gladiatorer, gjorde han store fremskritt i anatomien. Galen ble også den romerske keiseren Marcus Aurelius' livlege.

Romerriket videreførte den hippokratiske medisinteorien, men satte fokus mer på hygiene; romerne mente at et rent legeme var et sunt legeme, og de var jo fremfor alt kjent for sine flotte termer.

Medisin i middelalderen og renessansen[rediger | rediger kilde]

I perioden fra romerrikets fall til renessansen, skjer det få medisinske fremskritt. Legene bygger hovedsakelig på de gamle ideene fra antikken som ble spredd ut med Romerriket. Kristendommen hadde satt en stopper for nye vitenskapelige oppdagelser, og religion var på vei inn igjen i sykdomsbildet. En rekke med pester, mest alvorlig kanskje svartedauden, rammer Europa og resten av verden, og Gud får skylden. Etter svartedauden er religion igjen knyttet sterkt opp mot sykdom. Eksorsisme og årelating ble svært utbredt, og middelalderen var en mørk tid for medisinkunsten. Hekseprosessene rammet frittenkende leger, jordmødre og andre medisinske utøvere som de samiske sjamanene.

Renessansen brakte med seg en velkommen oppblomstring av antikkens idealer, og medisinkunsten skjøt fart igjen. Store tenkere som Leonardo da Vinci og nye leger som Vesalius utfordret den foreldede anatomilæren, som hadde vært praktisk talt uforandret siden Galen, over et millennium tidligere.

Kirurgi var også et felt som utviklet seg kraftig gjennom renessansen, men annet enn det kan man ikke påstå at den allmenne helsetilstanden forbedret seg kraftig. Kjennskapen til og forståelsen for menneskekroppen økte, men man hadde fremdeles få, effektige medisiner, og at mikroorganismer forårsaket sykdom var fremdeles ukjent.

Moderne medisin[rediger | rediger kilde]

Med dagens avanserte teknologi kan vi utføre avansert kirurgi som tidligere ville vært umulig.

Med moderne medisin mener vi medisin som er basert på mikrobiologi, det vil si kjennskap til bakterier, virus og andre mikroorganismer.

Medisinen har fått mange nye hjelpemidler takket være den teknologiske utviklingen. Moderne billeddannende hjelpemidler som røntgen, ultralyd, CT og MRI har ført til en mer nøyaktig diagnostikk og en bedre forståelse for hvordan kroppen fungerer.

Antibiotika førte til at sykdommer som tidligere var svært dødelige (blant annet bakteriell hjernehinnebetennelse, tuberkulose og bakteriell lungebetennelse) kunne kontrolleres og helbredes langt mer effektivt enn tidligere. Dette førte til at den forventede levealderen skjøt til værs, og bidro til den moderne befolkningseksplosjonen. Vår tunge bruk av antibiotika har også ført med seg frykt om at vi avler opp «superbakterier» som blir antibiotikaresistente.

Selv om tilgangen på nye medisiner har ført at sykdommer som tidligere var svært dødelige nå nesten har utdødd, har det stadig oppstått nye sykdommer. Mennesker lever lengre, og det er flere som får kreft, en sykdom som medisinen fremdeles har vansker med å takle. HIV har blitt svært utbredt, og medisinen har fremdeles ikke noe svar på det. I samfunnet er det en stor frykt for globale pandemier, som sett under SARS-utbruddet i 2003, og nå nylig fugleinfluensaen som man frykter skal mutere og smitte fra menneske til menneske.