Medierevolusjonen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Medierevolusjonen i Norge er betegnelsen på de endringene som fant sted på 1980-tallet da statsmonopolet ble opphevet og det dukket opp en rekke frie nærradiokanaler i eteren.

Professor Berge Furre har i historieverket Vårt hundreår gitt følgende karakteristikk av det som skjedde:

Willochs regjering ... gjennomførte ein medierevolusjon tidleg på åttitalet: Statsmonopolet til Norsk rikskringkasting vart borte. Styremaktene opna eteren for private radio- og TV-sendingar på norsk område. Mediepolitikk vart eit politisk emne som samla levande interesse gjennom heile tiåret. Høgre gjekk i brodden for det nye, og dei andre partia gav etter kvart opp det meste av motstanden og fylgde nølande med. Høgre fekk aukande opinionsstøtte for sin mediepolitikk.

Berge Furre: Vårt hundreår

Selve arkitekten bak medierevolusjonen var Lars Roar Langslet, som var kulturminister i perioden 1981-1986. Monopolparagrafen ble imidlertid først opphevet i 1987, men da var den i realiteten forlengst avskaffet. En viktig drivkraft for medierevolusjonen var foruten de teknologiske nyvinninger, mulighetene for å skaffe seg reklameinntekter. Til tross for at det i Arbeiderpartiet (Ap), som nå hadde overtatt regjeringsansvaret, var programfestet et «nei til reklame», lyktes det likevel deres kulturminster Hallvard Bakke, som satte sin stilling inn på saken, å få endret vedtaket på landsmøtet. I 1987 gikk Stortinget, bare mot SVs stemmer, inn for full reklamefinansiering.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berge Furre: Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Det norske Samlaget. Oslo 1992. ISBN 978-82521-3487-2