Media i Kina
Studentoppgave: Dette er en studentoppgave og kan derfor fremstå som stilbrudd, halvferdig, referanseløs og mangle grunnleggende formatering. Siden Studentoppgave i mediefag ved Langhaugen skole har detaljer om oppgaven, og angir når oppgavene skal være ferdige. Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se også redigeringshistorikken og diskusjonssiden for ytterligere detaljer.
Da president Hu Jintao kom til makten i 2002, strammet han grepet om Kinas medier, og i følge myndighetenes egne tall ble 79 aviser og 168 millioner publikasjoner stemplet som ulovlige i 2005. Til tross for dette viser statistikk en enorm vekst i antallet medier i Kina.
Det er sterke begrensninger for hva man kan si i offentligheten, men det betyr ikke at sosiale spørsmål ikke kan diskuteres. Kinesiske medier har på mange måter fått en økt frihet de siste par årene – det er lettere å ta opp spørsmål til debatt i dag enn for 10 år siden. Mediene er fortsatt statseide og skal formidle propaganda for kommunistpartiet, men uttrykket propaganda blir tillagt et litt annerledes innhold i Kina. Ordet for propaganda er likt ordet for informasjon, og sees på som godkjent kunnskap og gladnyheter som styrker landets vel.
Tilstand og sensur [rediger]
Mediestrukturen i Kina har endret seg betraktelig de siste 20 årene. Medier som tidligere bare mottok statsstøtte, må nå finansiere seg selv. Dette åpner for større uavhengighet, mer kommersielt stoff i media og mindre sensur. Kinas myndigheter prøver fortsatt å beherske dagsordenen i det offentlige rom, men påvirker ikke lengre like direkte hva folk mener.
Kinas medier kan til en viss grad dekke konfliktsaker, men bare på lokalt nivå. På denne måten kan sentralregjeringen bruke mediene til å avsløre lovbrudd på lavere nivå. Eksempler på saker det er blitt vanligere å dekke, er mljøutfordringer og korrupsjon, men den gravende journalistikken må stoppe lenge før den når den nasjonale ledelsen. Den kan ikke kritiseres eller utfordres. Andre tabubelagte temaer er Taiwan, Tibet, større demonstrasjoner, og informasjon om internt arbeid i regjeringen, strafferettssystemet, statistikker over dødsstraff osv.
Kinesiske journalister tester stadig grensene og lager nye metoder for å infiltrere utfordrende journalistikk, f.eks. ved å blande propagandaspråk inn i en uavhengig dekning av et tema. Myndighetene er svært opptatt av at ikke likesinnede organiserer seg, og mediene må derfor være forsiktig med å dekke større protester og grupper som har andre syn en den politiske ledelsen. I stedet kan journalistene fremme sitt syn ved å skrive om enkeltskjebner som egentlig angår mange.
I praksis er selvsensur den viktigste formen for kontroll i dagens Kina, men det går også ut direktiver fra myndighetene. Alle saker må vurderes opp mot den sosiale stabiliteten i landet, og grensen mellom hva som er tillatt og ikke, er ikke alltid like åpenbar. Myndighetenes propagandaavdeling (CPD) kontrollerer det statlige nyhetsbyrået Xinhua, og kinesiske medier oppfordres til å forholde seg kun til nyhetenes offisielle versjon gjennom byrået. Xinhua har full kontroll over distribusjonen av nyheter fra utenlandske byråer.
Kinesiske journalister er i dag organisert i All China Journalist Association, som igjen er underlagt informasjonsdepartementet. Journalistene blir også kontrollert gjennom lønnssystemet, ved at de startet med en lav grunnlønn for så å ha mulighet til å få bonus for artikler som blir publisert. Dette innebærer at journalistene må følge myndighetenes ønsker, fordi bare artikler som går igjennom sensuren blir publisert. Trår du feil, blir du raskt oppdaget og straffet. Som oftest vil dette si oppsigelse eller bøter, men også husarrest og fengselsstraff benyttes. I følge Amnesty og ”Committee to Protect Journalists” (CPJ) sitter minst 29 kinesiske journalister i fengsel pga. sine ytringer.
Også internett sensureres i Kina. Det finnes et eget internettpoliti som har som oppgave å overvåke all aktivitet ved hjelp av avansert internetteknologi. I tillegg har de kinesiske versjonene av mange søkemotorer (herunder Yahoo! og Google) samarbeidet med kinesiske myndigheter og lagt inn blokkeringer på mange søkeord. Dette vil i praksis si at makthaverne kontrollerer innbyggernes tilgang til informasjon over internett, f.eks. da ved å blokkere søkeord som Tibet, menneskerettigheter osv. Bloggere er også blitt er problem for kinesiske myndigheter. Disse kritikerne står ikke på partiets lønningsliste, og er ofte anonyme. Myndighetene ønsker derfor å forby anonyme ytringer på nett.
Olympiske leker 2008 [rediger]
Da Kina ble tildelt OL, lovet IOC og kinesiske myndigheter at det skulle skje en forbedring av menneskerettighetene og forholdene for ytringsfrihet i landet. Amnesty International kan rapportere om at dette ikke hendte, snarere tvert imot – kinesiske journalister fikk verre arbeidsforhold enn noensinne. Overvåkningen og sensuren av internett økte i tiden rundt lekene, og i Beijing skal myndighetene ha tatt i bruk overvåkning av SMS. Mange utenlandske journalister opplevde en rekke krav da de skulle rapportere fra OL, tross lovnadene om et ”fritt og åpent arrangement". Tibet forble lukket for journalister, og kinesiske myndigheters behov for å beholde sitt ”image” gikk hardt utover kinesiske aktivister og reportere. Under lekene ble flere aktivister fengslet og straffet, og det ble meldt fra om kinesere som ble sendt til ”omskoleringsleirer” eller fikk husarrest bare for å ha søkt om å få lov til å demonstrere.
Et lyspunkt var at forholdene for utenlandsk presse ble forbedret ved at utenlandske journalister ikke lengre måtte søke om tillatelse for å foreta intervjuer utenfor Beijing. Disse reguleringene trådde i kraft 1. januar 2007, og betyr at medier som ønsker å intervjue enkeltpersoner eller talsmenn fra organisasjoner kun trenger å skaffe tillatelse fra intervjuobjektene. Ordningen avsluttes i oktober 2008 når OL og Paraolympics er ferdig.
