Maze fengsel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Mazefengselet»)
Maze fengsel
Beliggenhet
Drift
Kart
Maze fengsel
54°29′19″N 6°06′27″V

HM Prison Maze (også kjent som H-Blocks, Long Kesh eller The Maze) er et nedlagt fengsel på den tidligere RAF-basen Long Kesh nær Lisburn i Nord-Irland. Navnet Maze kommer fra en landsby like ved. Fengselet har spilt en betydelig rolle i Nord-Irlands politiske historie, spesielt gjennom sultestreiken i 1981 da flere fanger døde der. Det ble nedlagt i 2000 som følge av masseløslatelser av paramilitære fanger i henhold til Belfastavtalen.

Bakgrunnshistorie[rediger | rediger kilde]

Etter at internering av potensielle republikanske aktivister ble innført i 1971 startet Royal Ulster Constabulary (RUC) og British Army «Operasjon Demetrius», med raid mot 452 mistenkte den 9. august 1971. 342 republikanere ble arrestert, men nøkkelpersoner i Den provisoriske IRA (PIRA) hadde fått tips om operasjonen og hadde gått i dekning. Det viste seg også at 104 av de internerte ikke hadde noen tilknytning til paramilitære grupper.[1] På et senere tidspunkt ble også flere lojalister internert. De som hadde planlagt operasjonen ble anklaget for å ha forkludret den ved å arrestere feil personer og ved å bruke utdatert informasjon. Innen 1972 var det 924 internerte, og da ordningen ble avskaffet 5. desember 1975 hadde 1981 personer vært internert i kortere eller lengre perioder. 1874 var katolikker og 107 protestanter.[2]

I begynnelsen ble de internerte plassert i brakker på den nedlagte flybasen Long Kesh, som fikk navnet Long Kesh Detention Centre. Sammen med støttespillere utenfor arbeidet de for å få bedre forhold, og for å få status som politiske fanger og ikke som kriminelle.

I 1974 innførte William Whitelaw Special Category Status for de som var dømt for politisk motiverte forbrytelser. På det tidspunkt var det omkring 1000 fanger som fikk slik status. Disse fikk samme rettigheter som de som var internert uten dom hadde, blant annet retten til å fritt omgås andre fanger, flere besøk og pakkemottak og retten til å bære egne klær.

Denne ordningen ble kortvarig, ettersom den britiske regjeringen innførte en politikk som involverte kriminalisering av paramilitære grupper. Merlyn Rees avskaffet Special Category Status den 1. mars 1976, og de som ble dømt etter dette ble plassert i de nye H- Blocks (som hadde navn etter H-formen på grunnplanen) som var blitt reist på Long Kesh. Demed ble HMP Maze opprettet. Fanger som var blitt dømt tidligere beholdt sin spesielle status; den siste av dem ble løslatt i 1986. En del av dem mistet allikevel sin spesialstatus. For eksempel ble Brendan Hughes anklaget for å ha vært innblandet i en slåsskamp med fengselsbetjenter. Han ble dømt for dette, og dermed hadde han en dom etter at spesialkategorien ble fjernet og ble plassert i Maze.[3]

Protestene[rediger | rediger kilde]

Fangene i Maze begynte umiddelbart å protestere mot sin status som kriminelle fanger. Den første protesten bestod i å nekte å gå med fengselsuniform. Den kalles pleddprotesten, fordi en del av fangene lagde provisoriske klær av pleddene de hadde på sine celler. Innen 1978 deltok mer enn 300 fanger i denne aksjonen.

Fengselsbetjentene nektet fangene å bruke toalettene dersom de ikke gikk i uniform, og de måtte dermed bruke bøtter på cellene. Etter at flere ganger hadde blitt overfalt når de skulle tømme bøttene begynte den skitne protesten, hvor aksjonistene smurte ekskrementer på celleveggene.

Den 27. oktober 1980 begynte syv republikanske fanger en sultestreik. I desember gikk regjeringen med på å la dem bære vanlige klær, og aksjonen ble avblåst. Men etter kort tid viste det seg av klærne det var snakk om ikke var fangenes egne, men klær som ble innkjøpt av fengselet. Aksjonistene følte at regjeringen hadde løyet, og den 1. mars 1981 begynte Bobby Sands, øverstkommanderende for PIRA-fangene, og flere fanger fra Irish National Liberation Army (INLA) en ny sultestreik. Sands ble i april 1981 valgt inn i det britiske parlamentet, og aksjonen begynte å få mye oppmerksomhet, men britene gav ikke etter. Den 5. mai døde Sands etter 66 dagers sultestreik, og mer enn 100 000 mennesker deltok i hans gravferd i Belfast. Innen slutten av august døde ytterligere ni fanger. Sultestreiken ble avsluttet 3. oktober etter at aksjonistenes familier hadde begynt å gripe inn. I løpet av månedene som fulgte var presset mot den britiske regjeringen så stort at den gikk med på praktisk talt alle krav, uten å formelt gjeninnføre Special Category Status.

Rømninger[rediger | rediger kilde]

Det har vært flere rømninger fra Maze. Den største skjedde 23. september 1983, da 38 fanger kapret en lastebil som hadde levert mat. En fengselsbetjent, James Ferris, døde av hjerteinfarkt etter å ha blitt truet med kniv, og fem andre ble såret. Nitten av fangene ble pågrepet etter kort tid, men flere kom seg unna. En av dem var senere involvert i bombingen av Grand Hotel i Brighton i 1984.

I mars 1997 ble et forsøk på å rømme avslørt da man fant en tolv meter lang tunnel under bakken. Den hadde elektrisk lys installert, og var på god vei til å nå frem til den ytre muren.

Fredsprosessen[rediger | rediger kilde]

Fangene i Maze spilte en betydelig rolle i fredsprosessen i Nord-Irland. Den 9. januar 1998 kom Mo Mowlam, minister for Nord-Irland, på et overraskende besøk dit for å snakke med medlemmer av Ulster Defence Association og Ulster Freedom Fighters (UDF/UFF), blant annet Johnny Adair og Michael Stone, som hadde oppfordret sine politiske representanter til å trekke seg fra prosessen. Kort tid etter Mowlams besøk skiftet de mening, og lojalistenes representanter fortsatte dermed å delta i samtalene som førte frem til Belfastavtalen.

Belfastavtalen inneholdt en klausul om gradvis løslatelse av paramilitære fanger. Kombinert med at gruppene inngikk våpenhvile betød dette at man ikke lenger hadde behov for Maze, og i løpet av de neste to årene ble 428 fanger løslatt. De fire siste ble den 29. september 2000 flyttet til andre fengsler i Nord-Irland, og fengselet ble nedlagt.

Det foreligger en rekke forslag til hva anlegget kan brukes til i fremtiden, blant annet museum, idrettsanlegg eller hotell.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tim Pat Coogan, The Troubles: Ireland's ordeal 1966-1996 and the search for peace, London 1995, s. 126
  2. ^ University of Ulster's CAIN archive
  3. ^ Bobby Sands:Nothing but An Unfinished Song, Denis O'Hearn (2006), Pluto Books. ISBN 0-7453-2572-6