Maurice Papon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maurice Papon
Født3. sep. 1910[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Gretz-Armainvilliers
Død17. feb. 2007[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (96 år)
Pontault-Combault
BeskjeftigelsePolitiker, funksjonær Rediger på Wikidata
Embete
  • Politiprefekt i Paris (1958–1966)
  • député du Cher (4th legislature of the Fifth French Republic, Cher's 3rd constituency, 1968–1973)
  • minister
  • député du Cher (5th legislature of the Fifth French Republic, Cher's 3rd constituency, 1973–1978)
  • député du Cher (6th legislature of the Fifth French Republic, Cher's 3rd constituency, 1978–1978)
  • Mayor of Saint-Amand-Montrond (1971–1983)
  • Prefect of Constantine (1956–1958)
  • Prefect of Constantine (1949–1951)
  • Prefect of Corse (1947–1949)
  • Prefect of Landes (1944–1944) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Louis-le-Grand
Faculté de droit et des sciences économiques de Paris[6]
École libre des sciences politiques[6]
FarArthur Papon
PartiUnion des démocrates pour la République
Rassemblement pour la République
NasjonalitetFrankrike[7]
GravlagtGretz-Armainvilliers[8]
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1948–1998)[9]
Offiser av Æreslegionen (1956–1998)[9]
Signatur
Maurice Papons signatur
Maurice Papon på Commons

Maurice Papon (født 3. september 1910 i Gretz-Armainvilliers i Seine-et-Marne, død 17. februar 2007)[10][11] var en fransk konservativ politiker (gaullist). Han var politiprefekt (politisjef) i Paris fra 1958 til 1967, da han blant annet spilte en fremtredende rolle i den såkalte massakren i Paris i 1961. Samme år ble han tildelt Æreslegionen av president Charles de Gaulle.

I 1998 ble Papon dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig. Tiltalen gjaldt forbrytelser mot menneskeheten ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene. Mens han ventet på behandling av ankesaken rømte han til Sveits hvor han ble arrestert og returnert til Frankrike. Han begynte soning av straffen i oktober 1999 og ble løslatt etter tre år på grunn av høy alder og sviktende helse.[11][12][10]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under annen verdenskrig var Papon generalsekretær i prefekturet for politi, finans, helse, ungdom, bro- og gatebygging, næringsliv, transport og forsørgelse i regionen Bordeaux.

Karriere etter krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Massakren i Paris i 1961

FLN hadde kjempet for et uavhengig Algerie siden 1954 og innledet i 1958 væpnede aksjoner i selve Frankrike. Maurice Papon ble innsatt som politiprefekt i 1960 som et svar på voldshandlingene. Papon hadde blant annet erfaring som brutal politisjef i Constantine i årene 1956-1958.[13][14] I oktober 1961 ble det ført forhandlinger mellom den franske regjeringen og FLN. I en folkeavstemning hadde 75 % av franskmennene sagt ja til uavhengighet. Terrororganisasjonen OAS hadde forsøkt å myrde president de Gaulle og blodbadet i Algerie fortsatte. Maurice Papon innførte portforbud i Paris fra 5. oktober, portforbudet gjaldt fra kl 20:30 og bare for algeriere («franske muslimer fra Algerie»[15]). FLN forberedte en boikott av det «rasistiske og diskriminerende» portforbudet kvelden 17. oktober.[16][17] Hensikten med portforbudet var å få slutt på FLNs angrep mot politi og sikkerhetsstyrker i Paris, og å hindre FLNs pengeinnsamling som i stor grad foregikk på kafeer på kveldstid. Portforbudet la sterke begrensninger på FLNs virksomhet.[13]

Papon skal også ha gitt ordre om å plante våpen på de døde algerierne for å legitimere voldsbruken.[18] Papon hevdet at det bare var tre dødsfall i forbindelse med demonstrasjonen og at voldsbruken skjedde i selvforsvar.[13]

I oktober 1996 ble en rekke eksemplarer av den algeriske avisen Liberté, som i anledning 35-årsdagen skrev om Maurice Papons rolle under hendelsene, beslaglagt av tollmyndighetene på flyplassen i Lyon. Han tjenestegjorde som politimann i Algerie-krigen. Papon tapte i 1999 i rettssak mot Jean-Luc Einaudi, forfatter av La Bataille de Paris om massakren, for injurier. Denne injuriesaken og saken mot Papon for medvirkning til holocaust bragte massakren på dagsorden i Frankrike og ble i den politiske debatten koblet til Vichy.[13][19]

Papon ble tildelt Légion d'Honneur av de Gaulle senere i 1961.[20] Det er uklart om Papon selv ga direkte ordre til voldsbruken 17. oktober, men han gjorde ikke noe for å hindre voldsbruken og benektet til det siste at politiet hadde gjort noe galt.[21]

Concorde[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gått av som politisjef i Paris, overtok han sjefsstillingen i firmaet Sud Aviation som utviklet Concorde-flyet (1967 til 1968).

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Deretter innledet Papon en politisk karriere som til slutt brakte ham helt inn i den franske regjeringen. Han var kasserer i det gaullistiske partiet fra 1968 til 1971, medlem av det franske parlamentet fra 1968 til 1981, borgermester i Saint-Amand-Montrond fra 1971 til 1983 og fransk finansminister fra 1978 til 1981 under Valéry Giscard d'Estaing.

Den mest langtrukne rettssak i fransk rettshistorie[rediger | rediger kilde]

Da Papons politiske karriere endte i 1981, ble den første rettshøringen om hans delaktighet i jødedeportasjonene under annen verdenskrig innledet. Det skulle ta seksten år før han ble stilt for retten, noe som gjør saken til den lengste i fransk rettshistorie. I april 1998 ble han funnet skyldig i medvirkning til Forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til ti års fengsel. Ifølge dommen skal Papon ha beordret arrestasjon og deportasjon av 1 560 jøder, blant annet oldinger og barn. De fleste ble sendt til Auschwitz. Papon påbegynte sin soning i 1999, men ble satt fri av helsemessige grunner to år senere.[22]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maurice Arthur Jean Papon, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maurice-Arthur-Jean-Papon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015290, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 138553[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 4. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ actu.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 27. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Johnson, Douglas (19. februar 2007). «Obituary: Maurice Papon». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 21. august 2020. «Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.» 
  11. ^ a b Whitney, Craig R. (18. februar 2007). «Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. august 2020. «Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.» 
  12. ^ Reid, Donald (1998). Conan, Eric; Rousso, Henry; Bracher, Nathan; Jeanneney, Jean-Noël; Poirot-Delpech, Bertrand; Petit, Philippe; Schneidermann, Daniel, red. «The Trial of Maurice Papon: History on Trial?». French Politics and Society. 4. 16: 62–79. ISSN 0882-1267. Besøkt 21. august 2020. 
  13. ^ a b c d House, J. (2001). Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective. Modern & Contemporary France, 9(3), 355-368.
  14. ^ MacMaster, N. (2002). The torture controversy (1998-2002): Towards a'new history'of the Algerian war? Modern & Contemporary France, 10(4), 449-459.
  15. ^ Greilsamer, Laurent (19. september 2002). «Maurice Papon une carrière française». Le Monde.fr (fransk). ISSN 1950-6244. Besøkt 24. mai 2017. 
  16. ^ «Et åpent sår i fransk historie». Klassekampen. 22. april 2017. 
  17. ^ Gordon, D. A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. University of Sussex Journal of Contemporary History, (1), 1-6.
  18. ^ House, J., & MacMaster, N. (2008). Time to move on: A reply to Jean-Paul Brunet. The Historical Journal, 51(1), 205-214.
  19. ^ «Le Monde.fr : Archives» (fransk). Besøkt 24. mai 2017. [død lenke]
  20. ^ Willsher, Kim (17. oktober 2011). «France remembers Algerian massacre 50 years on». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. mai 2017. 
  21. ^ Vinen, R. (1998). Papon in perspective. History Today, 48(7), 6.
  22. ^ «Maurice Papon» (engelsk). 13. juli 2011. Arkivert fra originalen 8. november 2011. Besøkt 20. oktober 2011. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maurice_Papon&oldid=22790064»