Maurice Paléologue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maurice Paléologue
Født13. jan. 1859[1][2][3]Rediger på Wikidata
Paris
Død18. nov. 1944[2]Rediger på Wikidata (85 år)
8. arrondissement
BeskjeftigelseDiplomat, historiker, biograf, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • President (Société des amis de Versailles, 1920–1926)
  • seat 19 of the Académie française (1928–1944)
  • ambassador of France to Russia (1914–1917)
  • ambassador of France to Bulgaria (1907–1912)
  • Permanent secretary of the French Foreign Affairs Ministry (1920–1920) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Henri IV
Lycée Louis-le-Grand
FarAlexandru Gulianu-Paleologu[4]
MorFrederique de Ridder[4]
SøskenZinka Paléologue
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCimetière de Passy
Medlem avAcadémie française (1928–1944) (erstatter: Charles Jonnart, erstattet av: Charles de Chambrun)[5]
Utmerkelser
6 oppføringer
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Prix Bordin (1890)
Prix Narcisse Michaut (1905)
Storoffiser av Æreslegionen
Storkors av Finlands hvite roses orden (1920)[6]
Storkors av Vasaordenen (1920)[7]
Maurice Paléologue på Commons

Georges Maurice Paléologue (født 13. januar 1859 i Paris, død der 21. november 1944) var en fransk diplomat, historiker og essayist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paléologue var sønn av Alexandru Paleologu, en rumener som hadde flyktet til Frankrike etter den rumenske revolusjon av 1848, og av en belgisk mor. Faren var av valakisk bojarfamilie, og som et av tre uekte barn hadde han fått sin mormors etternavn ved fødselen. Hans flulkt fra hjemlandet kom etter at han hadde forsøkt å drepe fyrst Gheorghe Bibescu under revolusjonen.[trenger referanse]

Familiens fortelling at navnet vitnet om slektskap med det bysantinske herskerslekt Palaiologos, er av usikker bonitet. Paléologue var uansett overbevist om dette, og stolt av denne sin formodede bakgrunn.[8]

Blant has klassekamerater i Lycée Louis-le-Grand var de senere presidenter Alexandre Millerand og Raymond Poincaré. Ikke minst sistnevnte ble med tiden en viktig kontakt som fremmet hans yrkeskarriere.[trenger referanse]

Diplomatiet[rediger | rediger kilde]

Etter å ha studert jus inntrådte han i 1880 i det franske utenriksdepartementet i en alder av 21 år.[9] Han var ambassadesekretær i Tanger, Roma og Peking før han 1893-94 ble stedfortredende sjef for utenriksministerens kabinett.[trenger referanse]

Maurice Paléologue i St. Petersburg, 14. februar 1914
Maurice Paléologue i 1920

Utenriksminister Théophile Delcassé utnevnte ham i 1901 til ministre plénipotentiaire og fremmet hans karriere betydelig.[trenger referanse] Paléologue bikk for å være Delcassés talent«oppdagelse».[10] Paléologue klarte også ved hjelp av sin slekt å styrke sin stilling i departementet - han var svoger til ambassadørene Paul og Jules Cambon, de respektive sendemenn i London og Berlin.[trenger referanse]

Etter Delcassés fall sank først hans stjerne.[trenger referanse] Han ble i 1907 sendt som ambassadør til Sofia i Bulgaria.[trenger referanse] Der forble han til den nye ministerpresident Poincaré i 1912 tilbake til utenriksdepartementet i Paris, og satte han inn som sjef for utenriksdepartementets politiske avdeling. Riktignok var det gjentatte ganger vært øvet kritikk mot hans rapporter fra Bulgaria, men viktigere var det at Poincaré i Paléologue fant en medarbeider som delte hans egne meninger om spørsmål knyttet til Det tyske keiserrike.[10] I sin funksjon i utenriksdepartementet fremmet han særlig utviklingen av Trippelententen og særlig den fransk-russiske allianse.[trenger referanse] Likeså støttet han Poincaré i det franske engasjement på Balkan.

I januar 1914 ble Paléologue sendt som fransk ambassadør til tsarens hoff i St. Petersburg. Under julikrisen bidro han til å styrke Tsarrusslands faste holdning mot Sentralmaktene.[11] Paléologue forble ambassadør der under første verdenskrig frem til oktoberrevolusjonen i 1917.

Paléologue ble i 1920 generalsekretær i utenriksdepartementet under den gamle klassekameraten Alexandre Millerands regjering. Året etter var tiden inne for ham til å gå i pensjon.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Parallelt med sin diplomatiske karriere var han bidragsyter til tidsskriftet Revue des deux Mondes og skrev der om romaner og bidro med litterære essays. Han frekventerte Rosalie von Gutmanns litterære salong og omfikk der folk som Paul Bourget, Jules Cambon og Ernest Seillière.

Paléologue utøvet etter sin pensjonering en omfattende forfattervirksomhet (som han hadde innledet allerede som diplomat) og vakte oppmerksomhet ved sine skildringer av Russland før første verdenskrig og i krigens første år, La Russie des tsars pendant la Grande Guerre (3 bind, 1921-22), og studier over politiske personligheter som Klemens von Metternich, Camillo di Cavour, den siste tsarinaen Aleksandra Fjodorovna (han hadde for eksempel vært tilstede under noen møter mellom henne og Grigorij Rasputin), og keiserinne Elisabeth von Österreich-Ungarn.

I sin tid hadde han blitt kalt til å avlegge vitnemål under Dreyfus-affæren, og etterlot seg også viktige notater om dette emne.[trenger referanse]

I 1928 ble han medlem av Académie française.

Han døde i november 1944 i Paris, bare noen måneder etter byens frigjøring under annen verdenskrig.

Verker[rediger | rediger kilde]

Posthumt:

  • Au quai d'Orsay à la veille de la tourmente. Journal, 1913-1914 (1947)
  • Journal de l'affaire Dreyfus, 1894-1899, l'affaire Dreyfus et le Quai d'Orsay (1955)
  • Le crépuscule des tsars, Mercure de France 2007, Journal de Maurice Paléologue lorsqu'il était ambassadeur de France en Russie de 1914 à 1917. Introduction de Nicolas Mietton, dont certains éléments sont repris ci-dessus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maurice Georges Paleologue, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maurice-Georges-Paleologue, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Maurice G. Paleologue, Munzinger IBA 00000008218, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID maurice-paleologue, besøkt 3. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Q124695768, side(r) 822[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Sveriges statskalender 1925[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Christopher Clark: Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog., Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 558
  9. ^ Biografi hos Académie française, lest 5. januar 2014
  10. ^ a b Christopher Clark: Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog., Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 561
  11. ^ Stefan Schmidt: Frankreichs Außenpolitik in der Julikrise 1914. Ein Beitrag zur Geschichte des Ausbruchs des Ersten Weltkrieges. (=Pariser Historische Studien, Band 90) Verlag Oldenbourg, München 2009, ISBN 978-3-486-59016-6, s. 25, s. 356. Online perspectivia.net.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maurice_Paléologue&oldid=24142433»