Massakren i Hama

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hama-massakren (arabisk:مجزرة حماة‎) skjedde mens Hafez al-Assad regjerte i Syria. Den 2. februar 1982 bombet den syriske hæren byen Hama for å slå ned et opprør fra det Muslimske brorskapet. Amnesty International har estimert at mellom 10 000 og 25 000 mennesker ble drept i angrepene.[1][2] Regjeringen i Syria har aldri gitt noen offisiell redegjørelse for hvor mange som ble drept.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Syria hadde vært dypt involvert i den libanesiske borgerkrigen siden 1976, og i Libanonkrigen i 1982 (;se Israels invasjon av Libanon). Landet hadde en betent situasjon i forhold til Tyrkia som mobiliserte sine styrker til de syriske grensene for å kjempe mot kurdiske separatister. Tyrkia anklaget Syria for å støtte og trene opp medlemmer av PKK-geriljaen innenfor Tyrkias grenser. Det Muslimske brorskapet utnyttet situasjonen og startet motstand mot Hafez al-Assads diktatur. Brorskapet tok i bruk geriljametoder i mange byer og angrep representanter for regimet, regjeringskontorer og infrastruktur. Volden inkluderte mordet på 83 unge, militære kadetter på en militærskole i Aleppo i Juni 1979, og tre bilbombesprengninger i Damaskus mellom august og november 1980, som drepte flere hundre mennesker. I juli 1980, ble medlemskap av det Muslimske brorskap forbudt og straffet med døden, med ratifiseringen av Lov nr. 49. Tidlig på 1980-tallet utførte det Muslimske brorskapet en serie med bombeangrep mot regjeringen og dets representanter, inkludert et nesten vellykket forsøk på å myrde president Hafez al-Assad, den 26. juni 1980. Det skjedde under et offisielt statsbesøk av presidenten av Mali. Presidenten reddet seg unna beskytning fra en maskinpistol, og han ble reddet av en livvakt som ofret seg ved å stoppe en håndgranat som ble kastet mot ham. Hafez al-Assad overlevde med bare mindre skader. Hans hevn var effektiv og nådeløs. Bare timer senere ble mange hundre fengslede islamister myrdet i en massakre som ble satt i verk av presidentens bror Rifaat al-Assad i Tadmor-fengslet.[trenger referanse]

Kravet om hevn steg i brorskapet og bombeangrepene økte i frekvens. Hendelsene kulminerte med at de islamittiske aktivistene proklamerte den Sunni-dominerte byen Hama for "en frigjort by" i februar 1982, og kalte på innbyggerne i Syria til å gjøre motstand mot regimet. Krigere fra det Muslimske brorskap herjet byen Ba'thists, og brøt seg inn i hjemmene til regjeringens ansatte og antatte støttespillere av regimet og drepte ca. 50 mennesker.

Massakren[rediger | rediger kilde]

Målet for angrepet på Hama var å få en slutt på aktivitetene til det Muslimske brorskapet.[trenger referanse] Angrepet startet den 2. februar 1982 med intensiv bombing av byen med 350 000 innbyggere. Før angrepet beordret den syriske regjeringen at byen skulle overgi seg og advarte mot at de som ble igjen i byen ville bli betraktet som opprørere. Mange innbyggere flyktet fra Hama mens stridsvogner og tropper beveget seg inn mot byens utkanter for å starte beleiringen. Angrepene ble ledet av Rifaat al-Assad, presidentens bror.

I sentrum av byen møtte militæret hard motstand, men etter tre uker med intens artilleri-beskytning kunne styrkene ta seg igjennom barrikadene. De overlevende ble arrestert og utsatt for tortur og massehenrettelser,[trenger referanse] noe som er kjent som Hama-massakren.

Ifølge Amnesty International, bombet det syriske militæret de gamle gatene i byen fra luften for å gjøre det enklere for de militære gruppene og stridsvognene å ta seg inn i de trange gatene, hvor dessuten mange hjem var knust av stridsvogner i løpet av de fire første dagene av kampene. De hevder også at det syriske militæret pumpet giftig gass inn i bygninger hvor opprørere angivelig skulle ha oppholdt seg.

Journalisten Robert Fisk, som var i Hama kort tid etter massakren estimerte dødstallene til opp mot 10 000.[3] The New York Times opererte med tall opp til 20 000, mens The Syrian Human Rights Committee har estimert drapstallene til et sted mellom 30 000 og 40 000. Ifølge Thomas Friedmann[4], skal Rifaat al-Assad, presidentens bror, ha skrytt av å ha drept 38 000 mennesker.

Etter massakren[rediger | rediger kilde]

Hama er i dag en fattig by. Før angrepene hadde byen noen turistattraksjoner, men disse ble ødelagt under angrepene. Etter massakren flyttet de fleste innbyggerne. Det meste av gamlebyen ble totalt ødelagt, inkludert palasser, moskéer og eldgamle ruiner.

De fleste medlemmene av det Muslimske brorskap i Syria flyktet fra landet - hovedsakelig til Jordan, USA, England og Tyskland. Noen har argumentert med at hendelsen er en av få militære operasjoner etter 2. verdenskrig hvor et opprør har blitt slått ned ved et angrep av regulære, militære styrker. Thomas Friedmann poengterer at den syriske regjeringen ikke har blitt truet av muslimske ekstremister etter Hama-massakeren.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hama Rules The New York Times
  2. ^ The Massacres of Hama: Law Enforcement Requires Accountability Syrian Human Rights Committee, February 1, 2005
  3. ^ Pity the Nation av Robert Fisk, side 186
  4. ^ From Beirut to Jerusalem av Thomas Friedmann, side 76-105
  5. ^ The Economist article After smart weapons, smart soldiers (October 25th 2007)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Fisk, Robert (1990). Pity the Nation. London: Touchstone. ISBN 0-671-74770-3
  • Friedmann, Thomas (1998). "From Beirut to Jerusalem. London: HarperCollins Publishers. ISBN 0-00-653070-2
  • Kathrin Nina Wiedl: The Hama Massacre – Reasons, Supporters of the Rebellion, Consequences, Munich 2007, ISBN 978-3638710343.
  • Is Syria really changing?, London: 'Syria’s Islamist movement has recently shown signs of coming back to life, nearly 20 years after 30,000 people were brutally massacred in Hama in 1982' The Economist, 16. november 2000
  • Summary of the January 10, 2002, Roundtable on Militant Islamic Fundamentalism in the Twenty-First Century, vol 24, nr 3, 2002: side 187 – 205
  • Human Rights at the United Nations 1955-85: The Question of Bias, International Studies Quarterly, vol 32, nr 3, 1988: side 275 – 303