Martin Marietta X-23

Martin Marietta X-23
	X-23s overside
	Informasjon
Rolle	Eksperimentfly
Produsent	Martin-Marietta Corporation
Første flyvning	21. desember 1966
Utfaset	19. april 1967
Status	1 bevart
Brukt av	USAF
Antall produsert	4

Martin Marietta X-23 var 4 ubemannede vingeløse eksperimentfartøy bygd av Martin Marietta Corporation for USAs flyvåpen USAF. X-23 var også kjent som SV-5D «PRIME» (Precision Recovery Including Maneuvering Entry), og var andre del av START-programmet (Spacecraft Technology and Advanced Reentry Test).

Historie[rediger | rediger kilde]

START-prgrammet var finansiert av USAs flyvåpen USAF, og var delt i tre; ASSET (Aero-thermodynamic-elastic Structural Systems Environmental Test) var det første, og PILOT (Piloted Lowspeed Tests) var det tredje av prosjektene som testet ut vingeløse flykropper for tilbakevending fra rommet. Andre del av START var PRIME, og var en videreutvikling mot et bemannet romfartøy som kunne glidelande i stedet for å lande i havet med fallskjermer. Fire X-23 ble levert, 3 ble skutt opp, men det lyktes bare å fange ett av dem i luften slik planen var; de 2 andre gikk tapt. Alle oppskytningene fant sted fra Vandenberg Air Force Base, California. X-23s etterfølger var det bemannede Martin Marietta X-24.

Den tredje X-23 som ble fanget i luften står utstilt på National Museum of the USAF i Dayton, Ohio. Skjebnen til den fjerde som ikke ble brukt, er ukjent.

Formål[rediger | rediger kilde]

X-23 var kjernen i PRIME-prosjektet som hadde som mål å teste ut ny romteknologi og utvikle vingeløse fartøy for bemannede og ubemannede ferder. 3 flyvninger ble gjennomført, og etter den tredje ferden ble resultatene vurdert til å være så vellykkede at den siste oppskytningen ble kansellert.

Design[rediger | rediger kilde]

X-23 var primært bygd av titanlegeringen 2014-T6, men beryllium, stål og aluminium var også brukt på enkelte deler. Det var et vingeløst design uten egen motor. Manøvrering utenfor atmosfæren foregikk med små jetdyser som ble drevet av komprimert nitrogen, mens vanlige aerodynamiske ror ble brukt etter tilbakevending til atmosfæren. Varmeskjoldet utgjorde 110 kg, og var et stoff som ble sprøytet på, og nesepartiet var av karbon-materialer. Hele fartøyet veide omkring 400 kg, og ble skutt opp av en Atlas-rakett.

Etter at raketten nådde maksimumshøyden satte den kurs mot Jorden igjen, og akselerte X-23 opp til hastighetene et romfartøy ville ha under tilbakevending til atmosfæren. Når riktig hastighet var oppnådd, ble X-23 frakoblet og fortsatte som glider. Etter at farten var redusert til Mach 2 ble en liten bremseskjerm utløst, og når farten var subsonisk ble en fallskjerm med 14 meter i diameter åpnet. X-23 skulle etter dette fanges i luften av et C-130 transportfly.