Martin Hjelmen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Hjelmen
Martin Hjelmen.jpeg
Født 24. januar 1904
Hjelme i Øygarden
Død 30. mai 1944
Brandenburg, Tyskland
Halshugget i tysk fangenskap
Yrke Sjømann
Nasjonalitet Norsk

Martin Rasmussen Hjelmen (født 24. januar 1904 i Hjelme i Øygarden nord-vest for Bergen, henrettet 30. mai 1944 i Brandenburg) var en norsk sjømann, motstandsmann mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig og sabotør.

Hjelmen tok tidlig hyre til sjøs, og han utviklet sympatier for kommunismen og sterk motstand mot nazismen. I november 1935 møtte han i Oslo den tyske kommunisten og sjømannsorganisatoren Fritz Karl Wollweber, som i samarbeid med Sovjetunionen hadde utviklet en sabotasjeorganisasjon som rammet tysk og polsk skipsfart. Organisasjonen sprengte skip som leverte krigsviktig materiell til general Franco under borgerkrigen i Spania.

I Wollweber-gruppen fikk Hjelmen ansvar for det «nord-atlantiske området» og gikk straks igang med gjennomføring av en rekke sabotasjer, også mot skip ved kai i Oslo. Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september 1937, og fram til årsskiftet 1938–1939 utførte organisasjonen over 30 aksjoner.

I september 1938 overtok Asbjørn Sunde ledelsen over den norske Wollweber-gruppen, og Hjelmen fikk ansvaret for virksomheten langs Ofotbanen, Narvik-Kiruna-Luleå (Sunde, side 243). Han reiste til Narvik for å vurdere mulighetene for en motstandsgruppe der, og tok kontakt med Barly Pettersen, som da jobbet som havnearbeider ved den strategisk viktige malmkaien i Narvik (Berg, 2009).

I samarbeid med Gestapo rullet europeisk politi opp flere av gruppene. Bare Hjelmens gruppe i Oslo overlevde tilbakeslagene og forble organisert, og vokste fram under Asbjørn Sundes ledelse fra 1941 under tilnavnet Osvald-gruppen.

Hjelmen blir arrestert i Sverige i februar 1940, og svenske myndigheter overleverte han til tyskerne. Han ble siden avhørt og torturert av Gestapo, og henrettet ved halshogging i Brandenburg 30. mai 1944. Barly Pettersen ble halshugget samme dag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]