Martin A. Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin A. Hansen

Alfred Martin Jens Hansen (født 20. august 1909 i Strøby, død 27. juni 1955 i København) var en dansk forfatter. Han var opprinnelig lærer, og utga romaner, reiseskildringer, essays og verk av mer historisk art. I 1950 ga han ut romanen Løgneren, som nok er hans mest kjente og omtalte verk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hansen ble født inn i en dypt troende husmannsfamilie i Strøby på Stevns, og utdannet som lærerHaslev Seminarium. Hans far var husmann, mens hans mor kom fra enda ringere kår. Hansen mente selv at han arvet sin tilknytning til jorden fra faren, og evnen til å fortelle fra moren.

Han arbeidet i landbruket frem til 1926. Han tok lærereksamen i 1930, og ble ansatt i Københavns skolevesen i1931.

Han fikk to barn. En sønn, Hans Ole Hansen, ble leder av «Sagnlandet Lejre, Historisk-Arkæologisk forsøgscenter» i Lejre.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hansen var dypt berørt af den tyske okkupasjonen, og dermed også aktiv i motstandsbevegelsen.

Sommeren 1944 leide han et loftsrom av bekjente ved Utterslev Mose (en myr like ved Brønshøj), og arbeidet hver natt med Lykkelige Kristoffer, der de tre siste kapitlene skulle foregå under Københavns beleiring (15351536). Samtidig skulle han levere et bidrag til Der brænder en ild,[1] i likhet med andre sentrale forfattere som Tove Ditlevsen, Hans Kirk, H.C. Branner, Ole Sarvig og Halfdan Rasmussen. Etter krigen kom boken ut i legal utgave med alle forfatternavnene tilføyd.[2]

Fra rommet sitt så han ut på «den blodige myren», som han kalte Utterslev Mose, der rundt førti likvideringer hadde funnet sted. Den sommeren steg antallet voldsomt. På en bro i området kunne han om natten observere de tyske soldatene. Når de ved vaktskiftet «trasket henover Mosevejen, dunket de jevnlig en kolbe i jorden så det raslet i låsen. Det var nervøst. Det hendte også flere ganger at de lå og skjøt vilt ut i myren.» Det pinte ham å skulle skrive et forsvar for likvideringene, men han lyktes til sist med en elleve sider lang, oppdiktet samtale mellom Sokrates og en av vennene hans, Simias, som bekymrer seg over patriotenes angiverdrap. Sokrates hevder at okkupasjonsmakten er blitt så sterk nettopp fordi man altfor lenge har vært for ettergivende. Symbolsk motstand duger ikke i lengden. Angiverne er fiendens fryktelige redskap, hans øyne og ører. «Disse slangene må altså uskadeliggjøres.» Det tillegges avgjørende betydning at den som henretter dem, etterpå skal stilles for en domstol og få sin handling etterprøvd: «Glem da ikke den mannen vi gir ordre om å gjøre det, og vend ham ikke ryggen. Han er din egen, bevæpnede hånd, og du skal stå sammen med ham når dette er over.» Dialog om drap og ansvar gjorde inntrykk på flere frihetskjempere. Allerede i mai 1945 ble Hansen klar over at unge menn, tilskyndet av teksten hans, hadde grepet til våpen, og i minst to tilfeller selv blitt drept. Da Hansen 29.august 1945 sammen med 800 andre motstandsfolk deltok i en minnehøytidelighet i Ryvangen ved begravelsen av falne kamerater, fortalte en venn ham at en av de døde var blitt overbevist om viktigheten av å handle da han leste Dialog om drap og ansvar. I 1953 offentliggjorde Hansen på oppfordring fra Tage Skou-Hansen i Heretica sine dagboksnotater fra juli 1944, hvor han satt med den «uhyggelige» oppgaven å skrive dialogen, når han med sitt forsvar for likvideringene bevisst brøt med «tro og idealer som han vet er høyere». Attpåtil hadde han i dialogen påstått at drapene etter krigen ville bli etterprøvd av en domstol. I virkeligheten inngikk motstandsbevegelsens ledelse, anført av Frode Jakobsen, snart etter frigjøringen en avtale med Justisministeriet om at politiet ikke fikk etterforske likvideringene, og gjerningsmennene aldri stilles til ansvar. I Heretica forsikrer Hansen at han nettopp hadde betinget seg at en slik etterforskning skulle finne sted etter krigen: «Det skjedde ikke. Det var en feil.» Kort tid før sin død skrev Hansen novellen Gæsterne om sin skyldfølelse. Han var innlagt på Bispebjerg hospital og dødssyk, da han 10. og 11.juni skrev novellen, avbrutt av perioder hvor han mistet bevisstheten. Hovedpersonen, en forfatter, har (liksom Hansen selv gjorde) leid en hytte i Norge for å skrive. En natt ankommer to døde. Den ene ble likvidert under krigen; den andre er gjerningsmannen, tilskyndet nettopp av forfatterens tekst. Senere er han selv blitt drept, og vil nå ha forfatteren til å ta ansvar: «Du er helt skyldig, fordi du skrev forsvaret for å drepe.» Forfatteren forsvarer seg ved å henvise til plikten. Drapsmannen sier at «vi skal gå igjen, og nøye oss med det vi har forstått. Men kanskje må vi be deg om å følge oss.» To uker senere døde Martin A.Hansen[3] av kronisk nyrebetennelse i en alder av nesten 45 år.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Mottok Holberg-medaljen i 1952.[4]

Han etterlot et stort antall dagbøker. Blant verkene hans kan nevnes:

  • Nu opgiver han (roman) – 1935
  • Kolonien (roman) – 1937
  • Jonathans rejse (roman) – 1941
  • Lykkelige Kristoffer (roman) – 1945
  • Tornebusken (noveller) – 1946
  • Agerhønen (novelle) – 1947
  • Åsynet (noveller) – 1949
  • Sankt Hans aften (noveller) – 1949
  • Løgneren (roman) – 1950
  • Paradisæblerne (noveller) – 1953
  • Orm og Thyr (med Sven Havsteen-Mikkelsen)
  • Konkylien (noveller) – 1955

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://books.google.no/books?id=uDjJ66CAc3UC&pg=PA40&lpg=PA40&dq=k%C3%B8benhavns+belejring+%22lykkelige+kristoffer%22&source=bl&ots=grW25rTMkn&sig=EGpqQ0BEx0zDm2tLFbXewLh74AU&hl=no&ei=Kvs4TrjpPM3AtAba98X-Dw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CBcQ6AEwAA#v=onepage&q=k%C3%B8benhavns%20belejring%20%22lykkelige%20kristoffer%22&f=false
  2. ^ http://www.kb.dk/da/nb/tema/webudstillinger/illegale/17/index.html
  3. ^ Peter Øvig Knudsen: Etter drapet (s. 31-6), forlaget Press, Oslo 2003, ISBN 82-7547-119-2
  4. ^ Dansk Forfatterforening
  5. ^ Holberg-medaljen hos Litteraturpriser