Martin 4-0-4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin 4-0-4
Martin 404 Pacific AT Camarillo 03.01.08R.jpg
Informasjon
Rolle Martin 4-0-4
Produsent Glenn L. Martin Company
Produsert 1947–1953
Passasjerer 40
Mannskap 3
Utviklet fra Martin 2-0-2
Spesifikasjoner
Lengde 22,73 m
Høyde 8,66 m
Vingespenn 28,42 m
Vingeareal 80,27
Egenvekt 13 21120 36616 590 kg
Motorer 2 x Pratt & Whitney R-2800-CB16 radial piston engine 2nbsp;400 hk.
Topphastighet 502 km/t
Marsjhøyde 8 800 m
Rekkevidde 1 740 km

Martin 4-0-4 var et amerikansk passasjerfly bygget av Glenn L. Martin Company. I tillegg til at det ble brukt av amerikanske flyselskaper, ble det også tatt i bruk av den amerikanske kystvakten og De forente staters marine som RM-1G (senere VC-3A).

Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]

Da byggingen av Martin 2-0-2 på grunn av problemer med vingekonstruksjonen midlertidig ble stoppet bestemte Martin seg for en forbedret utgave av 2-0-2. Den nye utgaven fikk betegnelsen Martin 4-0-4. I motsetning til sin forgjenger hadde denne trykkabin og et noe forlenget skrog for å øke passasjerkapasiteten fra 36 til 40. Begge modellene var ellers nesten identiske. Men 4-0-4 hadde innebygget passasjertapp i haleseksjonen. Motorene, Pratt & Whitney R-2800-CB16 utviklet 2 400 hk, i motsetning til motorene på 2-0-2 på 2 000 hk.

Flyet i bruk[rediger | rediger kilde]

United States Coast Guard RM-1 in 1958

De første fly som ble bygget ble i 1951 levert til Eastern Air Lines (EAL) som hadde bestilt 60 eksemplarer, og til Trans World Airlines (TWA)som hadde levert inn en ordre på 40. De eneste andre som ble bygget var militæreutgaven til marinen og kystvakten, I alt ble det bygget 103 fly ved Glenn L. Martin fabrikk i Baltimore.

Eastern Airlines Martin 404 Silver Falcon circa 1955

TWA opererte sine 40 4-0-4 uner navnet Skyliner på ruter i den østlige del av USA mellom september 1950 og april 1961. EAL opererte sine 4-0-4 under navnet Silver Falcon i tidsrommet januar 1951 til sent 1962.

Senere i sin karriere, etter at de var blitt avhendet fra EALs og TWAs flåte (hvor det ble erstattet med turboprops), ble de populære hos mindre flyselskaper som trengte å erstatte sine aldrende Douglas DC-3.

Den siste flydyktige 4-0-4, et som tidligere hadde tilhørt TWA ble i februar 2008, nesten 60 år etter at den hadde forlatt fabrikken, fløyet til et museum Planes of Fame Museum i Grand Canyon i Arizona hvor det når står utstilt sammen med en Martin 2-0-2.[1]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Airliner World, juli 2008, s. 80

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]