Marta Hillers
| Marta Hillers | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. mai 1911[1][2] Krefeld (Provinsen Rhinland, Det tyske keiserrike)[3] | ||
| Død | 16. juni 2001[1][2] (90 år) Basel (Basel-Stadt, Sveits)[4] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, dagbokskriver | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[5] | ||
Marta Hillers (født 26. mai 1911 i Krefeld, død 16. juni 2001 i Basel) var en tysk journalist. Hun skrev dagboksnotatene som la grunnlaget for boka En kvinne i Berlin. Denne gjenga dagboka for perioden 20. april til 22. juni som handler om hennes liv under og etter slaget om Berlin. Boken beskriver detaljer knyttet til hennes egne opplevelser som voldtektsoffer under Den røde armés angrep på og okkupasjon av Berlin. Hun beskriver i detalj de overlevende siviles kamp for å overleve i kaoset som eksisterte.
Hun studerte ved Sorbonne og reiste siden rundt om i Europa. Hun behersket fransk og russisk i tillegg til sitt morsmål tysk. Våren 1945 oppholdt hun seg i Berlin, og måtte forholde seg til den nye tilværelsen som i stor grad var styrt av Den røde armé. Hennes russiskkunnskaper skulle vise seg å bli svært nyttige, både for henne selv og for hennes omgivelser.
Marta Hillers' memoarer ble første gang publisert i 1954 på engelsk, med anonym forfatter. Ansvarlig for utgivelsen var den tyske forfatteren Kurt Marek, som først lanserte boka i USA.
Hillers giftet seg i 1950-årene, flyttet til Sveits, og forlot journalistikken etter å ha gitt ut boka på tysk i hjemlandet i 1959. Den tyske utgivelsen ble svært kontroversiell og vakte debatt, noe som kan sees i lys av den kalde krigen, ettersom boka framstiller mange av de sovjetiske soldatene og offiserene i et relativt lite flatterende lys. Boka solgte dårlig, mange mente at den brakte skam over tyske kvinner. Noen mente at beskrivelsene var overdrevne, trolig hadde mange også tilsvarende opplevelser, og ikke noe ønske om å gjenoppleve dem.
Marta Hillers var selv aldri i det offentliges søkelys. Hun tillot ingen nye utgaver av boka etter beskyldningene om at den kastet skam på tyske kvinners ære og at den egget til anti-kommunisme.
En ny utgave kom først etter Hillers død i juni 2001. Boka ble en bestselger i 2003 og ble utgitt på mange språk, deriblant norsk i 2005.
Boka ble filmatisert i 2008; En kvinne i Berlin (tysk tittel: Anonyma – Eine Frau in Berlin), regi av Max Färberböck.
En kvinne i Berlin var Hillers eneste bok av betydning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 126634734, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, oppført som Anonyma, Filmportal-ID 59bb3376637e4fe1adf02d0beb27d3a0, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 6. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Bisky, Jens; «Wenn Jungen Weltgeschichte spielen, haben Mädchen stumme Rollen / Wer war die Anonyma in Berlin? Frauen, Fakten und Fiktionen / Anmerkungen zu einem grossen Bucherfolg dieses Sommers,» Süddeutsche Zeitung, 24. september 2003
- Christian Esch, «Eine belanglose Person?» Berliner Zeitung, 24. september 2003
- Harding, Luke, «Row over naming of rape author» The Observer, 5. oktober 2003
- Götz Aly, «Ein Fall für Historiker: Offene Fragen um das Buch Eine Frau in Berlin,» Süddeutsche Zeitung, 18. oktober 2003
- Kanon, Josef, «My City of Ruins,» anmeldelse fra The New York Times, 14. august 2005