Marserne (germanere)
Marserne var en liten germansk stamme bosatt i det geografiske området mellom elvene Rhinen, Ruhr, og Lippe i den vestlige delen dagens Tyskland i tiden under den romerske keiser Tiberius.[1] De må ikke forveksles med marserne i Italia. De germanske marserne bodde i et område mellom elvene Rhinen, Ruhr og Lippe i den vestlige delen av dagens Tyskland.[1] Det er mulig at denne germanske stammen var en del av sugambrere som oppholdt seg øst for Rhinen etter at de fleste av dem hadde blitt fjernet fra dette området.[2] Strabon beskrev marserne som et eksempel på en germansk stamme som opprinnelig var fra området ved Rhinen, da i en krigsherjet romersk grense, men hadde migrert dypt inn i Germania.[3]
Historie[rediger | rediger kilde]
Den romerske historikeren Tacitus nevner marserne flere ganger, særlig i forbindelse med feltherren Germanicus’ kriger. De deltok i en koalisjon ledet av den keruskiske høvdingen Arminius, og det var denne koalisjonen som i år 9 utslettet tre romerske legioner i slaget ved Teutoburgerskogen. Germanicus så det som sin oppgave å få hevn for nederlaget, og han invaderte marsernes land i år 14 med 12 000 legionærer, 26 kohorter med hjelpetropper og 8 kavaleriavdelinger.[4] Marserne hadde nettopp avsluttet festen for deres gudinne Tanfana, og de var ifølge Tacitus altfor berusede til å kunne forsvare seg mot romerne, og resultatet ble en massakre. I sitt verk Annaler skrev han at et område på 50 romerske mil ble lagt øde ved ild og sverd, og at «Intet kjønn, ingen alder ble spart».[5]
Tacitus nevner en Mallovendus som høvding for marserne.[6] Flere tyske byer vitner om antikkens marsere, eksempelvis Marsberg og Obermarsberg i østlige Nordrhein-Westfalen, og Volkmarsen i nordlige Hessen.
Med dette fulgte andre romerske blodbad. Blant annet ble chatterne overfalt våren i år 15, og det opphisset de germanske stammene så mye at de for en stund la de innbyrdes stridighetene på hyllen og holdt sammen for å slå romerne tilbake. Etter ytterligere to års krig oppga romerne å flytte sine grenser frem til Weser-elven, og i de følgende århundrene kom grensen til å gå langs Rhinen.[7]
De overlevende marserne gikk formentlig inn i andre germanske stammer og stammeforbund, og de er ikke nevnt særskilt i senere opptegnelser.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Tacitus: Germania, XLIV, 3
- ^ Lanting, J. N. & Plicht, J. van der (15. desember 2010): «De ¹⁴C Chronologie van de Nederlandse Pre- en Protohistorie VI» i: Palaeohistoria. Barkhuis. 51/52.
- ^ Strabon: Geographia 7.1
- ^ Tacitus: Annales, I, 49.
- ^ Tacitus: Annales, I, 50-51.
- ^ Tacitus: Annals, I.25
- ^ Tacitus: Annales, II, 26.
Litteratur[rediger | rediger kilde]