Marilyn Monroe

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marilyn Monroe
FødtNorma Jeane Mortenson
1. juni 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Los Angeles (USA, California)[5]
Død4. aug. 1962[6]Rediger på Wikidata (36 år)
Brentwood (tema for: Marilyn Monroes død)
BeskjeftigelseFilmskuespiller, modell, filmprodusent, sanger, selvbiograf, playmate, fotomodell, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity High School
University of California (1951–1962) (studieretning: litteraturvitenskap, kunst)
Van Nuys High School[7]
Actors Studio
EktefelleJames Dougherty (1942–1946)
Joe DiMaggio (1954–1955)
Arthur Miller (1956–1961)
Partner(e)John F. Kennedy
FarCharles Stanley Gifford
MorGladys Monroe[8]
SøskenBerniece Baker Miracle (halvsøster på mors side)
NasjonalitetUSA
GravlagtWestwood Village Memorial Park Cemetery[9]
Utmerkelser
6 oppføringer
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Musical or Comedy (1959) (for: Noen har det hett)
David di Donatello
Targa d'Oro (1958) (for: Prinsen og korpiken)
Henrietta-prisen (1961)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Golden Globe (1960)
Aktive år1945–1962
Nettstedhttps://marilynmonroe.com
IMDbIMDb
Signatur
Marilyn Monroes signatur
Marilyn Monroe på Commons

Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson; 1926–1962) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent og modell.

Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene Asfaltjungelen og Alt om Eva (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen Niagara i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som Herrer liker blonde piker (1953), Gift med en millionær (1953) og Gresskar i nød (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.

Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen Bus Stop (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen Noen har det hett (1959).

De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin, har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.

Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre, blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Fødselsattest som viser at Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson.

Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926 på Los Angeles General Hospital.[10] Ved dåpen 6. desember samme år hadde hun imidlertid etternavnet Baker,[11] ettersom hennes mor ønsket at alle de tre barna hennes skulle ha samme etternavn.[12][a] I 1946 begynte hun å bruke artistnavnet Marilyn Monroe, men hun endret ikke navnet sitt offisielt før ti år senere.[15]

Hennes mor[rediger | rediger kilde]

Gladys Pearl Monroe ble født 27. mai 1902 i Porfirio Diaz (nå Piedras Negras) i Mexico,[16] som datter av skotskfødte Otis Elmer Monroe og hans kone Della Mae Monroe.[17] Året etter flyttet familien til Los Angeles, der sønnen Marion Otis Elmer Monroe ble født to år senere.[16] I 1908 ble Otis' helsetilstand raskt forverret, og han døde året etter på et psykiatrisk sykehus av syfilis i hjernen.[18][19] Hans kone trodde at han hadde blitt gal, noe hun også fortalte deres to barn.[18] Flere år senere fikk Della en hjertelidelse og hadde i tillegg store humørsvingninger.[20] I august 1927 ble også hun innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen manisk-depressiv psykose.[21] Hun døde på sykehuset samme måneden.[20]

I 1917 giftet Gladys seg med Jasper Baker fra Kentucky og fikk to barn, Robert Kermit «Jackie» Baker (født 24. januar 1918) og Berniece Inez Gladys Baker (født 30. juli 1919). Begge barna ble født i Los Angeles, men etter foreldrenes skilsmisse kidnappet faren barna og flyttet til Kentucky.[22] Etter en rekke alvorlige ulykker døde «Jackie» som 14-åring av nyresvikt.[23] Monroe visste ikke at hun hadde en halvsøster før hun var 12 år gammel. De to halvsøstrene møttes for første gang i 1944.[24]

Hennes far[rediger | rediger kilde]

Den 11. oktober 1924 giftet Monroes mor seg med halvt norske Martin Edward Mortensen (født i 1897 i California i USA). Fire måneder senere hadde de flyttet fra hverandre, men skilsmissen ble ikke fullført før 15. august 1928.[25] Etter separasjonen hadde Gladys et forhold til sin kollega fra Consolidated Film Industries, Charles Stanley Gifford. Hun førte imidlertid opp Mortensen som far på Monroes fødselsattest.[26] Etter Mortensens død ble det funnet vielses- og skilsmissepapirer for han og Gladys, samt fødselsattesten til Monroe, blant hans eiendeler.[R 2] Det er likevel mange som tviler på at Mortensen faktisk var faren hennes. I flere biografier om Monroe spekuleres det om hennes mor brukte navnet hans for å forhindre at datteren ble et barn født utenfor ekteskap.[27] Selv nektet Monroe for at Mortensen var hennes far.[28] Gladys skal ha insistert på at Gifford var den eneste som kunne være faren.[29] Ifølge Monroes første ektemann, James Dougherty, var Monroe lenge usikker på hvem som var hennes far, men hun fant etter hvert ut at det var Gifford.[30] Han hevdet også at hun i løpet av deres ekteskap ringte Gifford, men at han avviste henne.[31] Ifølge Monroes halvsøster, Berniece Baker Miracle, møtte Monroe faren for første gang da han besøkte henne på sykehuset i 1961, men hun ønsket ikke at hans identitet skulle avsløres.[32]

Fosterhjem[rediger | rediger kilde]

Monroes mor, Gladys, hadde dårlig råd og var ute av stand til å ta seg av henne. Monroe ble derfor plassert hos fosterforeldrene Albert Wayne og Ida Bolender i Hawthorne i California. Gladys betalte dem 25 dollar i måneden for å ta vare på datteren.[33] Hun kom også på besøk i helgene, men disse visittene ble stadig sjeldnere. Monroe trodde at ekteparet Bolender var hennes foreldre, helt til Ida fortalte henne at dette ikke var riktig.[34] Fosterforeldrene hennes var strengt religiøse og lærte henne at å gå på kino var en synd, i likhet med alkohol, tobakk, dansing og kortspill.[35] Monroe hadde et nært vennskap med fosterbroren sin, Lester, som lignet så mye på henne at de ble kalt «tvillingene». Da ekteparet Bolender adopterte Lester ønsket de å gjøre det samme med Monroe, men dette nektet hennes mor å gå med på.[21]

Da Monroe var sju år gammel kjøpte hennes mor et hus i nærheten av Hollywood Bowl, som hun og datteren flyttet inn i.[36] Hun leide ut hele huset til et engelsk ektepar og leide selv to rom fra dem.[37] I Monroes nye hjem gjorde de voksne alle de tingene hun tidligere hadde blitt fortalt var synd,[38] og hun ble selv tatt med på kino hver uke.[39] Hun uttalte senere at hun var overbevist om at de kom til helvete og tilbragte flere timer i bønn for dem.[40] I januar 1934 fikk Gladys et mentalt sammenbrudd og ble tvangsinnlagt på sykehus med diagnosen paranoid schizofreni.[41] Gjennom mesteparten av dette året bodde Monroe hos det engelske ekteparet, som fikk hjelp av hennes mors beste venninne, Grace McKee, til å ta vare på henne.[42] McKee beundret skuespillerinnen Jean Harlow og var overbevist om at også Monroe kom til å bli en filmstjerne en dag.[43]

Da det engelske ekteparet skulle flytte tilbake til hjemlandet, søkte McKee om å bli Monroes verge.[44] Monroe bodde en kort periode hos familien Giffen, som var naboer av McKee.[45] De tilbudte seg å adoptere henne, men hennes mor ønsket fortsatt ikke dette.[46] Våren 1935 flyttet hun inn hos McKees mor, mens McKee ble oppnevnt som Gladys' verge.[47] Da McKee giftet seg med Erwin «Doc» Goddard noen måneder senere flyttet Monroe inn sammen med dem. Familien hadde imidlertid ikke råd til å ta vare på henne, og 13. september ble hun derfor plassert på barnehjemmet Los Angeles Orphans Home (senere omdøpt Hollygrove).[48] Våren 1937 ble Grace Goddard til slutt oppnevnt som Monroes verge, og hun flyttet tilbake til familien Goddard i juni samme året.[49] I november måtte Monroe imidlertid flytte til grandtanten sin og hennes familie i Compton, som hun bodde hos frem til august året etter.[50]

Monroe flyttet deretter til Grace Goddards 58 år gamle tante, Ana Lower. Senere uttalte hun om Lower: «Hun endret livet mitt. Hun var det første mennesket i verden jeg virkelig var glad i, og hun var glad i meg.»[51] Monroe begynte også å praktisere Lowers religion, kristen vitenskap.[52] I 1940 måtte hun flytte tilbake til familien Goddard grunnet Lowers sviktende helse.[53] «Doc» Goddards datter, Eleanor Bebe Goddard, bodde også sammen med dem. Hun hadde, grunnet en psykisk syk mor, vokst opp i et dusin ulike fosterhjem og utsatt for både vold og matmangel. Etter at Monroe ble kjent brukte hun deler av fostersøsterens bakgrunnshistorie som sin egen.[54] Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California og flyttet tilbake til Lower.[55] Grace Goddard var imidlertid bekymret for tantens helse og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun oppfordret derfor Monroe til å gifte seg med den eldre nabogutten James Dougherty. De giftet seg noen uker etter at hun fylte 16 år.[56]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Norma Jeane Dougherty
Norma Jeane Dougherty
Norma Jeane Dougherty på Radioplane Munitions Factory i 1944.
Foto: David Conover

Da Dougherty var i den amerikanske handelsflåten under andre verdenskrig, flyttet Monroe inn med sine svigerforeldre og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory, hvor hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte fallskjermer. Hun ble tilfeldig oppdaget av militærfotografen David Conover, som kom til fabrikken for å ta bilder for militærbladet Yank.[57][b] Dette ledet til flere modelloppdrag med andre fotografer. Hun tjente etter hvert nok penger til å slutte på fabrikken og flyttet tilbake til Ana Lower.[61] Monroe oppsøkte deretter Emmeline Snively, eieren av modellbyrået Blue Book Modeling Agency. Hun meldte seg på modellbyråets tremånederskurs og avtalte å betale for det ved hjelp av modelloppdrag som Snively skaffet henne.[62] Snively rådet henne til å bleke og rette ut det krøllete, mørk blonde håret sitt.[62] Monroe bestemte seg for å satse på modellkarrieren og søkte om skilsmisse fra ektemannen i mai 1946.

Senere samme år kom hun i kontakt med den tidligere skuespilleren Ben Lyon, som jobbet for filmselskapet 20th Century Fox. Han arrangerte en prøvespilling med henne og uttalte etterpå at «det er Jean Harlow på nytt».[63] I august 1946 ble Monroe tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 75 dollar i uken.[64] Siden hun ifølge amerikansk lov var mindreårig da kontrakten ble signert, måtte også hennes verge, Grace Goddard, signere.[65]

Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så det ble bestemt at det måtte endres. Lyon mente at hun minnet om skuespillerinnen Marilyn Miller og foreslo derfor fornavnet Marilyn. Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe.[66] Hun fikk undervisning i skuespill, dans, musikk og tale hos filmselskapet.[67] I tillegg flyttet hun for seg selv for første gang.[68] Hun fikk ingen jobber av filmselskapet det første halvåret, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. I 1947 spilte hun mindre roller i filmene Dangerous Years (regissert av norskfødte Arthur Pierson) og Scudda Hoo! Scudda Hay!, men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes.[69]

Gjennom hele 1947 studerte Monroe skuespill på Actors Lab, hos Morris Carnovsky og hans kone Phoebe Brand. Hun uttalte senere at dette hadde vært hennes første møte med ekte skuespill.[70] I oktober 1947 fikk hun spille en av birollene i teaterstykket Glamour Preferred på Bliss-Hayden Miniature Theater.[71]

Den 9. mars 1948 skrev Monroe en seksmånederskontrakt med Columbia Pictures, med en lønn på 125 dollar i uken.[72] Hun ble introdusert for filmselskapets fremste skuespillerinstruktør, Natasha Lytess, som endte opp med å bli hennes instruktør i mange år.[73] I slutten av april begynte innspillingen av lavbudsjett musikalen Ladies of the Chorus, der Monroe spilte sin første hovedrolle.[72] Til tross for at forhåndsvisningen av filmen ble godt mottatt, ble ikke kontrakten hennes fornyet.[74]

I slutten av 1948 møtte Monroe agenten Johnny Hyde, visepresidenten i William Morris Agency, som oppfordret henne til å fortsette skuespillerkarrieren. Monroe uttalte senere: «Første gang jeg nevnte skuespillerdrømmene mine til Johnny Hyde, smilte han ikke. Han lyttet henført og sa: ‘Selvsagt kan du bli en skuespillerinne!’ Han var den første som tok ambisjonene mine på alvor, og på grunn av dette er jeg han evig takknemlig.»[75]

I 1949 skaffet Hyde henne en liten rolle i Brødrene Marx-filmen Sardinmysteriet. Hun imponerte produsentene så mye at de sendte henne på en promoteringsturne der første stopp var New York.[76] Monroe ble imidlertid utslitt og valgte å avbryte reisen da hun hadde kommet til Chicago. Hun mente at hun ble behandlet som et sexobjekt og ikke en skuespillerinne.[77]

Senere samme året prøvespilte hun for John Huston for en rolle som den unge elskerinnen til en aldrende, korrupt advokat i Metro-Goldwyn-Mayer-filmen Asfaltjungelen. Hun fikk rollen og mottok gode kritikker for sin rolletolkning.[78] Manusforfatteren og regissøren Joseph L. Mankiewicz hadde sett henne i filmen og fulgte Hydes forslag om å gi henne en rolle i Fox-filmen Alt om Eva. Hun spilte en håpefull skuespillerinne som ble beskrevet av en av de andre rollefigurene «som en uteksaminert student fra The Copacabana School of Dramatic Art». Mankiewicz kommenterte senere at han så en uskyld i henne som appellerte, og at dette bekreftet hans tro på at hun var passende for rollen.[79]

Som følge av Monroes suksess forhandlet Hyde frem en ny kontrakt med Fox for henne, kort tid før hans død i desember 1950.[80] Den 11. mai 1951 signerte hun en sjuårskontrakt med filmselskapet. Begynnerlønnen var 500 dollar i uken og ville øke årlig til en maksimumslønn på 3500 dollar i uken det sjuende året.[81]

Monroe ble immatrikulert på University of California, Los Angeles, for å studere litteratur.[82] Hun hadde også biroller i komedier som Presidenten kommer, Love Nest og Let's Make It Legal. I mars 1951 delte hun ut en pris under den 23. Oscar-utdelingen.

Etter råd fra Natasha Lytess og skuespilleren Jack Palance begynte Monroe å studere skuespill hos Michael Tsjekhov. Hun fortalte ham at hun var lei av å stadig måtte spille rollen som «dum blondine». Han mente at grunnen til at hun fikk disse rollene var de seksuelle vibrasjonene som hun sendte ut. Dette forsterket viljen hennes til å bli ansett som en kunstner og ikke «en erotisk vanskapning».[83]

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

I mars 1952 dukket nakenbiler av Monroe tatt i 1949 opp, publisert i en pinupkalender, og hun stod ovenfor en mulig skandale. Pressen spekulerte i identiteten til den anonyme modellen som tydelig lignet Monroe. Mens filmselskapet diskuterte hvordan de skulle håndtere problemet foreslo Monroe at hun kunne innrømme å ha stilt opp på bildene, men påpeke at hun hadde gjort det fordi hun ikke hadde penger til husleien.[84] Hun mente at historien ville være en passende oppfølger til bakgrunnshistorien som hun allerede hadde sluppet. Hun gav et intervju der hun diskuterte omstendighetene som førte til at hun stilte opp på bildene. Den påfølgende omtalen bar preg av en viss sympati for hennes harde kamp som skuespillerinne.[84] Ikke lenge etter ble det kjent at Monroe ikke var foreldreløs, slik som hun tidligere hadde hevdet. Hun gav da et intervju der hun hevdet at hennes mor hadde vært ukjent for henne som barn fordi moren hadde tilbrakt mange år på sykehus som invalid.[85]

Monroe dukket for første gang opp på forsiden av Life i april 1952 der hun ble beskrevet som «Den store snakkisen i Hollywood».[86] Historiene om barndommen og oppveksten hennes portretterte henne på en sympatisk måte. Forsiden av mai 1952-utgaven av bladet True Experiences hadde et bilde av en smilende Monroe ved siden av teksten: «Ser jeg lykkelig ut? – Det burde jeg for jeg var et uønsket barn. En ensom jente med en drøm – som våknet opp og fant ut at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg er Marilyn Monroe. Les min askepotthistorie».[87] Det var også på dette tidspunktet hun ble kjæreste med den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio. Et bilde av DiMaggio som besøkte henne på Fox-studioet ble publisert i aviser over hele USA, og ryktene om en romanse mellom de to førte til økende interesse for Monroe.[88]

Monroe og Keith Andes i filmen Utladning (1952).

De neste fire månedene ble det sluppet fire filmer som hun spilte i. Hun hadde blitt utlånt til RKO for å spille i filmen Utladning. Barbara Stanwyck spilte hovedrollen i denne dramafilmen som var regissert av Fritz Lang. Den var populær blant publikum da den ble sluppet i juni 1952, og mye av suksessen var på grunn av nysgjerrigheten overfor Monroe. Hun fikk for det meste gode kritikker for sin innsats i filmen.[89] To nye filmer ble slupper i juli, komedien Vi er ikke gifte! og dramafilmen Farlig kvinne. I Vi er ikke gifte! spilte hun en kvinne som stiller opp i skjønnhetskonkurranser. Selv om underholdningsavisen Variety beskrev filmen som en lettvekter, ble det også kommentert at Monroe fikk vist seg skikkelig frem i badedrakt, men at noen av scenene hennes var en anelse spekulative.[90] I Farlig kvinne spilte hun sin første hovedrolle for Fox som en mentalt forstyrret barnevakt som truer med å skade barnet som hun skal passe på. Filmen ble dårlig mottatt blant kritikerne, men Monroe selv uttalte at den inneholdt noen av hennes beste dramatiske prestasjoner.[91] Anne Bancroft, som hadde sin spillefilmdebut i filmen, uttalte senere at å spille mot Monroe hadde vært «en bemerkelsesverdig opplevelse [...] som bare finner sted når man jobber med gode skuespillere. Det var så ekte, og jeg responderte. Jeg reagerte virkelig på henne».[91] I september ble komedien Apestreker sluppet. Cary Grant og Ginger Rogers spilte hovedrollene i filmen som var regissert av Howard Hawks. Til tross for at den ble dårlig mottatt av kritikerne hadde den gode besøkstall.[92]

I filmen Niagara (1953).

Darryl F. Zanuck mente at Monroe hadde et potensial som det var verdt å utvikle og gav henne hovedrollen i filmen Niagara. Hun spilte en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin, spilt av Joseph Cotten.[93] Under innspillingen av filmen la makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren å tilbringe flere timer sammen med Monroe for å forberede henne før scener skulle spilles inn.[94]

Innspillingen ble midlertidig avbrutt 26. juni 1952, ettersom Monroe var innkalt som vitne i en rettssak mot to menn som var tiltalt for å ha prøvd å selge nakenbilder, som de feilaktig hevdet var av henne. Etter at dommeren hadde hørt vitnemålet hennes, ble de tiltalte funnet skyldige.[95]

Mye av kritikken mot filmen pekte på Monroes åpne og direkte seksuelle fremtoning.[93] Spesielt en scene som viser Monroe bakfra, mens hun går mot Niagarafallene, ble brukt som et eksempel på dette.[96] Skuespillerinnen Constance Bennett skal angivelig ha uttalt etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.»[97] Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.[98]

Mens filmen var en suksess og Monroes prestasjoner fikk gode kritikker, skapte hennes fremtoning på promoteringsarrangmenter en del negativ omtale. Hennes tettsittende og utringete gullkjole, som hun brukte på banketten til Photoplay, ble spesielt kritisert. I et intervju noen dager senere uttalte skuespillerinnen Joan Crawford: «Det var som en burleskforestilling. Noen burde åpne øynene hennes; Hun burde bli fortalt at folk liker utfordrende kvinnelige personligheter, men de liker også å vite at under alt dette er skuespillerinnene raffinerte damer.»[99] Hun fikk også kritikk for en meget utringet kjole hun hadde på seg på Miss America-paraden i 1952. Et bilde fra dette arrangementet ble brukt på forsiden av det første nummeret av Playboy i desember 1953. Det samme nummeret hadde også et nakenbilde av Monroe, tatt i 1949, på trykk.[100]

Verdensstjerne[rediger | rediger kilde]

Monroe fremfører «Diamonds Are a Girl's Best Friend» i filmen Herrer liker blonde piker (1953).

Hennes neste film var Herrer liker blonde piker fra 1953, der hun spilte mot Jane Russell. Filmen ble regissert av Howard Hawks. Monroes rolle som Lorelei Lee, en diamantelskende showgirl, krevde at hun både sang og danset. Hun ble venner med Russell, som senere beskrev Monroe som veldig sjenert, veldig søt og mye mer intelligent enn det folk mente.[101] Russell fortalte også at Monroe pleide å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem, men at hun stadig kom for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.[102]

I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Monroe og Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene, og Monroe fikk positive kritikker for sin innsats.[96] Sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» som Monroe fremførte i filmen, ble forbundet med henne.

Gift med en millionær var en komedie om tre modeller som prøver å tiltrekke seg en rik ektemann, der Monroe spilte sammen med Lauren Bacall og Betty Grable. Filmen ble regissert av Jean Negulesco. Produsenten og manusforfatteren, Nunnally Johnson, uttalte at dette var den første filmen hvor publikummet «likte Marilyn for den hun var [og at] hun forklarte årsaken til dette på en ganske finurlig måte. Hun mente dette var den eneste filmen som hun hadde vært med i hvor hun hadde en anelse beskjedenhet [...] overfor sitt eget utseende.»[103]

Monroe og Jane Russell plasserer hånd- og fotavtrykk i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre i 1953.

Monroes filmer i denne perioden etablerte hennes «dum blondine»-stempel og bidro til hennes popularitet. I 1953 og 1954 ble hun ført opp på Quigleys årlige Top Ten Money Making Stars Poll, en liste som baserer seg på stemmene til kinosjefer rundt omkring i USA over de filmstjernene som har trukket mest publikum til kinoene deres det siste året.[R 3] Monroe brukte også kjendisstatusen sin til å hjelpe Ella Fitzgerald med å få fart på karrieren ved å sikre henne en spillejobb på den populære nattklubben Mocambo.[R 4]

Monroe snakket også på denne tiden om sine videre skuespillerambisjoner, og hun fortalte The New York Times: «Jeg ønsker å utvikle meg til å spille dramatiske roller. Min dramainstruktør, Natasha Lytess, forteller til alle at jeg har sjel, men så langt er det ingen som er interessert i den».[104] Hun så en mulighet i Fox sin kommende film, Egypteren Sinuhe, men Darryl F. Zanuck nektet å prøvefilme henne.[105]

Monroe ble i stedet knyttet til westernfilmen De fortaptes elv, der hun spilte mot Robert Mitchum. Regissøren Otto Preminger mislikte sterkt Monroes avhengighet av Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene.[106] Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og CinemaScope.[107]

Under innspillingen av filmen Gresskar i nød i september 1954.

Mot slutten av 1953 annonserte Fox at Monroe skulle spille i The Girl in the Pink Tights med Frank Sinatra. Hun krevde å få lese manuset først, men Fox nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. I tillegg fant hun ut at Sinatra skulle tjene 5000 dollar i uken for filmen, mens hun selv fikk 1500 dollar.[108] Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til San Francisco med Joe DiMaggio.[108] En stund senere sendte Fox manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den 4. januar 1954 ble hun suspendert uten lønn.[109]

Monroe og DiMaggio giftet seg 14. januar. To dager senere valgte Fox å gjeninnsette henne og krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke.[110] I februar reiste hun til Japan sammen med DiMaggio og kombinerte bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Den 16. februar reiste Monroe så til Korea, og i løpet av fire dager opptrådte hun foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun fortalte at hun aldri hadde følt seg som en filmstjerne før turen til Korea. I tillegg uttalte hun: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt – Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn karriere.»[111]

Da Monroe returnerte til Hollywood i mars 1954 endte hun feiden med Fox og ble med i filmmusikalen Show business. Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene.[112] Ed Sullivan beskrev Monroes fremføring av låten «Heat Wave» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett.[113] Time sammenlignet henne på en nedsettende måte med motspiller Ethel Merman, mens The New York Times skrev at Mitzi Gaynor hadde overgått Monroes flaue fremføring.[114] Alle anmeldelsene reflekterte Monroes egen oppfatning av filmen. Hun hadde gått med på å gjøre den motvillig, med lovnaden om at hun skulle få hovedrollen i Gresskar i nød, filmversjonen av Broadway-hiten Gressenkemannen.[115]

Tidlig om morgenen 15. september 1954 filmet Monroe en av hovedscenene til Gresskar i nød i New York: Hun stod sammen med medspiller Tom Ewell mens luften fra en t-banerist blåste kjolen over hodet hennes. En stor folkemengde fulgte med mens regissør Billy Wilder ba om at scenen ble filmet igjen og igjen. En av de som sto og så på, var Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet.[116] Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon.[117] Skilsmissen ble godkjent i oktober samme år.[118]

Filmingen av Gresskar i nød ble sluttført tidlig i 1955, og etter å ha takket nei til det Monroe anså som små roller, i Den store kandidat og To piker på galeien, bestemte hun seg for å forlate Hollywood etter råd fra fotografen Milton H. Greene.

Actors Studio og Marilyn Monroe Productions[rediger | rediger kilde]

Monroe møtte Milton H. Greene for første gang da han tok bilder av henne for Look i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap, og Monroe klaget over kontrakten hennes med Fox og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I Herrer liker blonde piker fikk Monroe utbetalt 18 000 dollar, mens motspiller Jane Russell, som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 dollar.[119]

Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i Connecticut, mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i California.[120] I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene.[121] Den 7. januar 1955 ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.[120]

Forfatteren Truman Capote introduserte Monroe til Constance Collier, som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.[122]

Monroe fremfører «That Old Black Magic» i filmen Bus Stop (1956).

Monroe hadde møtt Paula Strasberg og datteren hennes Susan på settet til Show business og uttalte at hun hadde likt å studere hos Lee Strasberg på Actors Studio.[123] I mars 1955 møtte Monroe Cheryl Crawford, en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student.[124] Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.[125]

I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. De møttes først i Hollywood i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i New York, fikk han en felles venn til å reintrodusere dem.[126]

Den 1. juni 1955, Monroes bursdag, fulgte Joe DiMaggio henne til premieren til Gresskar i nød i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel, og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.[127][128]

Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne Kevin McCarthy og Eli Wallach, som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet.[129] Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og Maureen Stapleton åpningsscenen fra Eugene O'Neills Anna Christie. Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker.[130] Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio.[131] Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando, og nummer to er Marilyn Monroe.»[132]

Gresskar i nød ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner dollar inntjent.[133] Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox.[133] På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år.[134] Hun skulle få utbetalt 100 000 dollar per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 dollar til henne og 75 000 dollar gjennom Marilyn Monroe Productions.[135] Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»[134]

Promobilde for filmen Prinsen og korpiken (1957).
Foto: Milton H. Greene

Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten var dramafilmen Bus Stop i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en cowboy. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.»[136] Joshua Logan, som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.»[137] Han var en av de mange som prøvde å få Monroe Oscar-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død.[138] Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar,[139] men hun fikk en Golden Globe-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende, ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»[139]

På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etter hvert å skrive om dem som et par.[140] Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter for å forklare sin angivelige kommunistiske tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor Kongressen. Han ble frikjent etter å ha anket.[141] Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».[141]

Den 29. juni 1956, samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre, og journalisten Mara Scherbatoff ble drept.[142] Monroe ble sjokkert og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil.[143] Pressekonferansen ble likevel gjennomført, og senere på dagen giftet de seg.[142]

Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonsselskapet hennes stod bak, var Prinsen og korpiken, der hun spilte mot britiske Laurence Olivier. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte.[144] Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på Coca-Cola og Frank Sinatra».[145] Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle».[146] Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i Europa, og vant både David di Donatello, den italienske versjonen av Oscar, og Étoile de Cristal, den franske versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske BAFTA.

Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.[147]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

I filmen Noen har det hett (1959).

Etter innspillingen av Prinsen og korpiken var fullført tok Monroe en pause fra filminnspillinger i over et år. I løpet av denne tiden bodde hun sammen med Arthur Miller i Amagansett i Long Island. Hun ble også gravid, men svangerskapet måtte avbrytes etter seks uker fordi graviditeten var utenfor livmoren.[148] Etter oppmuntring fra Miller returnerte hun til Hollywood i august 1958 for å begynne innspillingen av Noen har det hett. Komedien var regissert av Billy Wilder og hadde Tony Curtis og Jack Lemmon i de mannlige hovedrollene. Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.[149] Hun nektet stadig å følge Wilders regi og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.[150] Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».[151] Monroe fikk bekreftet at hun var gravid i slutten av oktober, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført i november 1958.[152]

Filmen ble en stor suksess og ble nominert til fem Oscar. Monroe fikk ros for sin rolletolkning og vant en Golden Globe. Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle som han hadde vært tilknyttet til.[153] Han diskuterte også problemene under innspillingen og uttalte: «Marilyn var så vanskelig på grunn av at hun var fullstendig uforutsigbar. Jeg visste aldri hvilken dag det kom til å bli [...] kom hun til å være samarbeidsvillig eller hindrende?»[154] Wilder hadde blitt syk under innspillingen av filmen og uttalte: «Vi var midtveis i flyturen – og det var en galning ombord på flyet.»[155] På spørsmål om han kunne tenke seg å spille inn flere filmer med Monroe svarte han: «Vel, jeg har diskutert dette prosjektet med legen min og psykiateren min, og de sier at jeg er for gammel og for rik til å gå gjennom dette igjen.»[156] Senere uttalte han seg mer positivt om Monroe og mente at hun hadde en «udefinerbar magi» og var «et geni som skuspillerinne i komedier».[154] Etter at innspillingen av Noen har det hett var fullført, diskuterte han også andre prosjekter med henne, inkludert Irma la Douce, der han endte opp med å bruke Shirley MacLaine.[157]

På dette tidspunktet hadde Monroe bare fullført én film, Bus Stop, av de fire filmene som hun var forpliktet til av Fox. Hun gikk med på å spille i Hurra for kjærligheten!, som skulle regisseres av George Cukor. Hun var imidlertid ikke fornøyd med manuset og fikk Arthur Miller til å skrive det om.[158] Dette førte til at Gregory Peck, som opprinnelig skulle ha den mannlige hoverollen i filmen, trakk seg. Cary Grant, Charlton Heston og Rock Hudson takket også nei til rollen, som til slutt gikk til Yves Montand.[158] Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført.[159] I selvbiografien sin, Nostalgia Isn't What It Used To Be, kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert, visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et PR-stunt for å fremme interessen for filmen.[160] Hurra for kjærligheten! ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.[158]

Yves Montand og Monroe under innspillingen av filmen Hurra for kjærligheten! (1960).

Monroes helsetilstand ble forverret i denne perioden, og hun begynte å gå til behandling hos psykiateren dr. Ralph Greenson. Han uttalte senere at hun stadig hadde klaget over søvnløshet. I tillegg hadde hun oppsøkt flere leger for å få utskrevet det som etter Greensons mening, var en overdreven mengde medisiner. Han konkluderte med at hun var i ferd med å utvikle en avhengighet, men bemerket også at hun kunne gå uten medisiner i lengre perioder uten symptomer på abstinens.[161] Ifølge Greenson var Monroes ekteskap med Miller anstrengt. Han mente at Miller så ut til å oppriktig bry seg om henne og være villig til å hjelpe, men at Monroe avslo hans forsøk, samtidig som hun klaget over at han ikke gjorde mer for å hjelpe henne.[162] Greenson uttalte at hans fremste målsetting på dette tidspunktet var å redusere Monroes inntak av medisiner.[163]

I 1956 bodde Arthur Miller en kort periode i Nevada og skrev en novelle om noen av menneskene som han hadde møtt der; En skilt kvinne og noen aldrende cowboyer. I 1960 skrev han novellen om til et filmmanus som han mente ville være passende for Monroe. Uten feste, som ble regissert av John Huston, skulle vise seg å bli Monroes siste fullførte film. I de andre hovedrollene spilte Clark Gable, Montgomery Clift og Thelma Ritter. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960 og foregikk for det meste i og i områdene rundt Reno i Nevada. Monroe var ofte syk og ute av stand til å jobbe. Hun var også uten Greensons veiledning og gjenopptok forbruket av sovemedisiner og alkohol.[164] Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte».[165] I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent.[166] Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt» og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.[166]

Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller, og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem.[164] Innspillingen av filmen hadde vist seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom, og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Clark Gable klaget over at han følte seg uvel og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet.[167] Monroe og Miller returnerte til New York på separate fly.[168]

I filmen Uten feste (1961).

Ti dager senere hadde Monroe annonsert separasjonen fra Miller, og Gable hadde dødd som følge av et hjerteinfarkt.[169] Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død.[170] Monroe deltok imidlertid i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.[171]

Uten feste fikk middelmådige kritikker og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats.[172] John Huston uttalte senere at Monroes prestasjon ikke var skuespill i ordets rette forstand, men at hun heller hentet inspirasjon fra sine egne erfaringer for å vise frem seg selv, i motsetning til en rollefigur; «Hun hadde ingen teknikk. Det var den fulle sannheten. Det var bare Marilyn».[172]

De følgende månedene begynte Monroes avhengighet av alkohol og reseptbelagte medisiner å gå ut over helsen hennes.[173] Skilsmissen fra Arthur Miller ble fullført i januar 1961,[173] og i februar ble hun frivillig innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic. Senere beskrev hun opplevelsen som et «mareritt», men mens hun var innlagt fikk hun ringt Joe DiMaggio som straks reiste fra Florida til New York. Han fikk henne overført til Columbia Presbyterian Medical Center, der hun var innlagt i tre uker. Sykdom forhindret henne i å jobbe resten av året. I mai ble hun operert for en fortetting i egglederne, og måneden etter ble hun operert i galleblæren.[174]

I august 1961 flyttet Monroe fra New York tilbake til Los Angeles.[175] Noen måneder senere ansatte hun den middelaldrende Eunice Murray som hushjelp og sjåfør på oppfordring fra psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson.[176] Murray og Greenson var gamle kjente som hadde møttes da hun hadde solgt huset sitt til han.[176] Monroe hadde også planer om å kjøpe hus, og Murray fikk i oppgave å hjelpe henne. I januar 1962 oppdaget Murray et passende hus på 12305 Fifth Helena Drive i Brentwood. Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Monroe seg for å kjøpe huset.[177]

Monroe avbildet sommeren 1962, få uker før hun døde.
Foto: George Barris

I april 1962 begynte Monroe innspillingen av Something's Got to Give, som den tredje av de fire hun var kontraktsforpliktet til å spille inn for Fox. Komedien skulle regisseres av George Cukor, med Dean Martin og Cyd Charisse i de andre hovedrollene. Monroe var misfornøyd med manuset og likte heller ikke at innspillingen skulle begynne mens det fortsatt ble arbeidet med et forbedret manus. I tillegg likte hun dårlig at Elizabeth Taylor tjente ti ganger mer enn henne for innsatsen i Cleopatra.[178] Monroe hadde influensa da innspillingen begynte og slet med høy feber. Etter hvert fikk hun også bihulebetennelse. Ved en anledning nektet hun å spille mot Martin da han var forkjølet og hadde feber, i frykt for å bli smittet. Produsenten Henry T. Weinstein erindrer at han ved flere anledninger så henne fysisk syk, mens hun forberedte seg til tagninger og mente dette hang sammen med sceneskrekken. Han uttalte: «Veldig få mennesker opplever frykt. Vi opplever alle usikkerhet, misnøye og hjertesorg, men dette var ren og skjær frykt.»[179]

Den 19. mai 1962 deltok hun på president John F. Kennedys bursdagsfeiring i Madison Square Garden, etter å ha blitt invitert av Kennedy selv.[180] Hun sang «Happy Birthday, Mr. President». I sangen var det også lagt til et spesialskrevet vers basert på Bob Hopes «Thanks for the Memory». Etter sangen uttalte Kennedy: «Jeg kan nå gi meg som politiker etter å ha fått sunget ‘Happy Birthday’ til meg på en så sjarmerende og frisk måte.»[181]

Monroe fortsatte innspillingen av Something's Got to Give og spilte inn en scene der hun svømte naken i et svømmebasseng. Hun uttalte at hun ønsket å få fjernet Elizabeth Taylor fra forsiden av bladene og tillot derfor bilder fra denne scenen å bli publisert i Life. Etter å bare ha jobbet 12 av 35 innspillingsdager fikk Monroe til slutt sparken.[179] Fox saksøkte henne for en halv million dollar,[182] og filmselskapets visepresident Peter Levathes kom med uttalelsen: «Stjernehysteriet har kommet ut av kontroll. Vi lar de ‘innsatte’ styre ‘galehusene’, og de har mer eller mindre ødelagt det.»[183] Monroe ble erstattet av Lee Remick, og da Dean Martin nektet å spille inn filmen med noen andre enn Monroe, ble også han truet med søksmål.[184]

Etter å ha fått sparken skapte Monroe mye publisitet rundt seg selv. Hun poserte for fotografen Bert Stern på det som skulle bli en av hennes siste profesjonelle fotoseanser. Bildene ble tatt for Vogue og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Deretter poserte hun for fotografen George Barris for Cosmopolitan og ble avbildet utenfor Peter Lawfords strandhus mens hun drakk champagne og gikk tur på stranden.[185] Hun hadde også et lengre intervju med Richard Meryman for Life, der hun reflekterte rundt hennes forhold til fansen og hennes usikkerhet rundt det å identifisere seg med merkelapper som «stjerne» og «sexsymbol». Hun snakket også om kommunistanklagene mot Arthur Miller i 1956, og om at filmselskapet hadde advart henne om at hun var ferdig dersom hun offentlig støttet ham. Hun uttalte også: «Du må begynne helt på nytt igjen. Men jeg mener at man alltid er like god som sitt potensial. Jeg lever nå i jobben min og har noen få forhold til mennesker jeg kan stole på. Berømmelse vil komme og gå; Ha det bra, berømmelse! Jeg har hatt deg. Hvis det forsvinner har jeg alltid visst at det var svikefullt. I det minste er det noe jeg har opplevd, men det er ikke der jeg lever.»[R 5]

De siste ukene av livet sitt diskuterte Monroe flere kommende filmprosjekter; Hun vurderte å spille i en biografisk film om Jean Harlow og var også aktuell i hovedrollen i Irma la Douce, regissert av Billy Wilder, og Hvor skal dette ende?. Shirley MacLaine endte til slutt opp med hovedrollen i begge filmene. Kim Novak erstattet Monroe i Kyss meg, tosken, en komedie der hun skulle spille mot Dean Martin. En filmatisering av Broadway-musikalen A Tree Grows in Brooklyn og en musikal med Gene Kelly der handlingen foregikk under første verdenskrig ble også diskutert.[186] Uoverensstemmelsen med Fox ble løst, og filmingen av Something's Got to Give skulle gjenopptas i løpet av året.[187] Monroe planla også å søke om offisielt medlemskap i Actors Studio.[188] Makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, møtte Monroe den siste uken hun var i live og uttalte at hun var fornøyd med mulighetene som var tilgjengelige for henne, og at hun «aldri hadde sett bedre ut [og] var i strålende humør».[186]

Død[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Marilyn Monroes død

Den 5. august 1962, klokken 04.25 på morgen fikk politibetjent Jack Clemmons i Los Angeles Police Department en telefonsamtale om at Monroe var død etter å ha begått selvmord. Han var den første fra politiet som ankom hjemmet hennes i Brentwood rundt ti minutter senere.[189]

Mange spørsmål er fremdeles ubesvart når det gjelder omstendighetene rundt Monroes død. Obduksjonen, som ble utført av dr. Thomas Noguchi, avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram Nembutal i blodet og 13 milligram Nembutal i leveren,[190] men ingen medisinrester i magen.[191] Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord».[190]

Dette har imidlertid ikke stoppet Monroes død fra å bli en av de mest debatterte konspirasjonsteoriene i det 20. århundre.[R 6][R 7][R 8]

Den 8. august 1962 ble Marilyn Monroe begravet i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.

Ekteskap og forhold[rediger | rediger kilde]

James Dougherty[rediger | rediger kilde]

I desember 1941 arrangerte bedriften som Monroes fosterfar, Erwin «Doc» Goddard, jobbet i, en juledans. Goddards kone og Monroes fostermor, Grace, mente at James Dougherty burde følge Monroe på dansen.[192] Han nølte på grunn av hennes unge alder, men gikk likevel med på det.[193] Etter dette hadde de et par uforpliktende stevnemøter.[194]

Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California og flyttet inn hos Grace Goddards tante, Ana Lower. Goddard var imidlertid bekymret for tantens høye alder og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun fant derfor ut, sammen med Doughertys mor, at et ekteskap mellom Dougherty og Monroe ville løse problemet.[195] Han gikk med på dette, men fortsatte likevel å treffe andre jenter i flere uker etterpå.[196]

De giftet seg 19. juni 1942, noen uker etter at hun fylte 16 år. Ifølge Dougherty gikk ekteskapet bra så lenge hun var avhengig av han.[197] Under andre verdenskrig tjenestegjorde Dougherty i den amerikanske handelsflåten, og Monroe begynte å jobbe som modell. Monroe brukte opp alle pengene, som både hun selv og Dougherty tjente, på modellkarrieren sin.[198] I begynnelsen av 1946 ba han henne velge mellom han og modellkarrieren.[199] Monroe flyttet midlertidig til Grace Goddards tante, Minnie Willette, i Las Vegas og søkte om skilsmisse.[200] Den 13. september 1946 ble de offisielt skilt. Dougherty giftet seg på nytt i 1947 og begynte å jobbe hos Los Angeles Police Department. Han var en av politimennene som passet på publikum under premieren til Monroes film Asfaltjungelen i 1950.[201]

Doughertys søster hevdet i en artikkel i Modern Screen i 1952 at Dougherty var Monroes «første og kanskje største kjærlighet».[R 9] Året etter skrev Dougherty en artikkel for Photoplay, der han beskrev ekteskapet med Monroe som lykkelig. Dougherty hevdet imidlertid at han var glad for at han ikke hadde endt opp som «herr Monroe», men i stedet var i et ekteskap der han var «kapteinen» og hans kone var «styrmannen».[R 10] I bøkene The Secret Happiness of Marilyn Monroe og To Norma Jeane with Love, Jimmie hevdet Dougherty at han og Monroe var forelsket, men drømmen om stjernestatus lokket henne bort.

Joe DiMaggio og Monroe på bryllupsreise i Japan i 1954.

Etter å ha blitt informert om Monroes død 5. august 1962 av Los Angeles Police Department-kollegaen Jack Clemmons, sa Dougherty til konen sin: «Be en bønn. Norma Jeane er død.»[202]

Joe DiMaggio[rediger | rediger kilde]

I 1951 så den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio et bilde av Monroe sammen med noen Chicago White Sox-spillere, men fikk ikke arrangert et stevnemøte før i 1952. Monroe var opprinnelig skeptisk til å møte ham fordi hun fryktet at han var en stereotypisk brautende idrettsmann.[203] De giftet seg 14. januar 1954 i San Francisco, med et fåtall av DiMaggios familie og venner til stede. Bryllupsreisen gikk til Japan. Monroe reiste også innom Korea, der hun underholdt soldatene, en avgjørelse som DiMaggio ikke var fornøyd med. Han ønsket at hun skulle pensjonere seg som skuespillerinne, noe hun ikke var villig til.[204] Senere uttalte Monroe: «Jeg har altfor mange fantasier til å være en husmor.»[205]

DiMaggios sjalusi skapte problemer i ekteskapet, og den legendariske scenen fra Gresskar i nød, der kjolen hennes blåser opp, var den siste dråpen. Etter innspillingen av denne scenen hadde de en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne.[206] To uker senere søkte Monroe om skilsmisse, som hun fikk innvilget 27. oktober 1954. De beholdt imidlertid vennskapet, noe som førte til rykter om at de hadde gitt forholdet en ny sjanse, men som Monroe avviste.[207]

Etter at Monroe innledet et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller i 1955, ble kontakten mellom dem brutt. Da ekteskapet mellom Monroe og Miller tok slutt i 1960 tok DiMaggio opp kontakten med henne igjen.[208] DiMaggio skal ha blitt bekymret for Monroe og sluttet derfor i jobben sin 1. august 1962 for å flytte tilbake til California. Han skal angivelig hatt planer om å fri til henne på nytt.[209] Monroe-biografen Donald Spoto og DiMaggio-biografen Richard Ben Cramer hevder imidlertid at DiMaggio fridde og fikk ja sommeren 1962, og at vielsen skulle finne sted 8. august 1962.[210][211]

Etter at Monroe døde var DiMaggio med på å arrangere begravelsen hennes. I 20 år etter hennes død fikk han ukentlig levert roser på graven hennes.[212] I motsetning til Monroes to andre ektemenn giftet DiMaggio seg aldri på nytt, uttalte seg aldri offentlig om henne eller skrev noe om deres forhold.

Arthur Miller[rediger | rediger kilde]

Monroe møtte forfatteren og dramatikeren Arthur Miller for første gang i Hollywood i 1951, men de innledet ikke et forhold før i 1955. Den 29. juni 1956 giftet de seg; først i en borgerlig seremoni i White Plains i New York og deretter i en jødisk seremoni noen dager senere. Siden Miller var jøde konverterte hun til jødedommen før de giftet seg.[213] Mens han reflektere over sitt forhold til Monroe, skrev Miller: «Hun var et skinnende lys for meg den gang: Motsigende og mystisk. Tøff det ene øyeblikket, mens hun hadde en lyrisk og poetisk sensitivitet få beholder utover barndommen i det neste.»[214]

I løpet av ekteskapet deres fikk Miller ofte rollen som megler for Monroe. Han måtte overvåke hennes inntak av medisiner og prøve å glatte over effekten av disse på hennes karriere og forhold.[215] Han skrev manus til filmen Uten feste som en kjærlighetsgave til henne, men det var under innspillingen av denne filmen ekteskapet deres tok slutt. Den 20. januar 1961 var de offisielt skilt. Miller giftet seg på nytt 17. februar 1962 med Inge Morath, en av Magnum-fotografene som hadde tatt bilder under innspillingen av Uten feste.

I januar 1964 hadde Millers teaterstykke Efter syndefallet premiere, med en vakker kvinne kalt Maggie i en av rollene. Miller fikk kritikk for å angivelig ha basert rollen på Monroe.[216] Dette nektet imidlertid Miller for, både i intervjuer og sin selvbiografi.[217][218] Han la imidlertid ikke skjul på at hans siste teaterstykke, Finishing the Picture, var basert på produksjonen av Uten feste.

Monroe sammen med Robert Kennedy (t.v.) og president John F. Kennedy (t.h.) i forbindelse med presidentens bursdagsfest 19. mai 1962.

Et intervju med han ble brukt i dokumentaren The Century of the Self, hvor han var kritisk til den psykiatriske behandlingen Monroe hadde fått før hennes død.

Kennedy-brødrene[rediger | rediger kilde]

Monroe ble introdusert for president John F. Kennedy og broren, justisminister Robert Kennedy, gjennom deres søster Patricia Kennedy Lawford og hennes ektemann, skuespilleren Peter Lawford.[219] Det ryktes at hun hadde et forhold til dem begge. Robert Slatzer, som hevdet at han var gift med Monroe i 1952, har påstått dette.[220] Det samme har skuespillerinnen Jeanne Carmen, som hevdet å være en nær venninne av Monroe.[221] I 1973 uttalte Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, til forfatteren Maurice Zolotow at Monroe ikke var «særlig involvert» med Kennedy-brødrene.[222] Peter Lawford har nektet for at Monroe hadde et forhold til noen av Kennedy-brødrene.[223] Både hans andre og tredje kone, Mary Rowan og Deborah Gould, har imidlertid hevdet at han betrodde det motsatte til dem.[223]

Ifølge Monroes massør og nære venn, Ralph Roberts, var hun bare intim med John F. Kennedy ved én anledning, uten at det betydde noe stort for noen av dem.[224] Venninnen hennes, Susan Strasberg, har også hevdet at hun ikke ønsket et seriøst forhold med ham.[180] Monroe skal ha informert Roberts og den tidligere pressesekretæren sin, Rupert Allan, at ryktene om et forhold med Robert Kennedy ikke stemte.[225] Flere av Peter Lawfords nære venner, inkludert William Asher, Milton Ebbins og Joseph Naar, har også hevdet at Monroe og Robert Kennedy ikke var intime.[225] Monroes makeupartist og nære venn fra 1946 og frem til hennes død, Allan «Whitey» Snyder, har uttalt at 90 prosent av det som har blitt sagt om Monroe og Kennedy-brødrene, etter hans mening ikke er sant.[181] Mona Rae Miracle har hevdet at tanten hennes ikke var intim med noen av Kennedy-brødrene.[R 11]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Administrering av dødsboet[rediger | rediger kilde]

Da Monroe døde hadde hun rundt 4000 dollar på kontoen.[226] I testamentet sitt hadde hun ført opp pengegaver til familie, venner og ansatte, men på grunn av gjeld, skatt og advokatutgifter var det ikke nok penger til å utbetale disse før på 1970-tallet.[227]

Lee Strasberg arvet alle hennes klær og personlige eiendeler, som han ifølge testamentet kunne fordele til hennes venner, kollegaer og andre som stod henne nær.[228] Etter Strasbergs død i 1982 arvet hans tredje kone, Anna, det som var igjen. I oktober 1999 auksjonerte hun en rekke av disse eiendelene bort gjennom en stor auksjon på Christie's. Den totale inntjente summen ble 13 405 785 dollar.[R 12] Den spesialdesignede Jean Louis-kjolen, som Monroe hadde på seg da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» på bursdagsfesten til president John F. Kennedy, ble solgt for rekordhøye 1,26 millioner dollar.[229]

I tillegg til å arve alle hennes klær og eiendeler, fikk også Anna Strasberg kontrollen over publiseringsrettighetene og lisensieringen av Monroes bilde. Strasberg startet å selge lisenser til bruk av Monroe-fotografier i 1982, sammen med Los Angeles-advokaten Roger Richman, til alt fra t-skjorter, kaffekopper og dukker.[R 13] Etter flere år med suksess og stor inntjening, avsluttet Strasberg samarbeidet med Richman i 1996. I stedet ansatte hun Mark Roeslers selskap, CMG Worldwide, til å håndtere Monroes publiseringsrettigheter. I 2000 startet så Strasberg selskapet Marilyn Monroe LLC, som på dette tidspunktet eide alle publiseringsrettighetene til Monroe.[R 13]

Striden om hvem som egentlig har rettighetene til å selge og tjene penger på fotografier av Monroe, pågikk i flere år. Strasberg var i rettslig strid med barna til fire fotografer som tok bilder av Monroe mens hun levde. Barna hevdet å ha rett til å lisensiere Monroe-fotografier, og at dette ikke falt eksklusivt til Marilyn Monroe LLC ettersom Monroe var en innbygger i delstaten New York da hun døde. Strasberg og CMG hevdet på sin side at hun var en innbygger tilhørende i California. Forskjellen ligger i at en persons publiseringsrettigheter opphører etter vedkommende død i New York, mens lovene i California opprettholder disse rettighetene. Sistnevnte gir muligheten for avdødes etterlatte til å tjene penger på lisensavtaler.[R 13]

Barna til den avdøde fotografen Sam Shaw, som selger lisenser til bildene av flere kjendiser gjennom selskapet The Shaw Family Archives Ltd., ble i 2005 saksøkt av Strasberg fordi de hadde solgt et bilde av Monroe til kommersielt bruk. Den 2. mai 2007 avgjorde en dommer i New York i Shaws etterkommeres favør. Det ble slått fast at Monroe ikke la ned krav om publiseringsrettighetene til Shaws bilder mens hun levde, og det var heller ikke spesifisert noe i hennes testamentet om dette. I tillegg ble det poengtert at Monroe døde som en innbygger i New York, og derfor var den statens lover gjeldende.[R 14]

I en separat, men relatert sak, tapte også Strasberg og CMG mot Legends Licensing LLC, et selskap som selger lisenser til Monroe-bildene tatt av fotografene Milton H. Greene, Harold Lloyd og Tom Kelley. Dommen, som ble avgitt 17. mars 2008 i California, påpekte at CMG og Marilyn Monroe LLC ikke eier publiseringsrettighetene til Monroe. Dermed står både Legends Licensing LLC og The Shaw Family Archives Ltd. fritt til å selge lisenser av sine Monroe-bilder.[R 15]

I midten av januar 2011 ble det annonsert at Strasberg hadde solgt Marilyn Monroe LLC til Jamie Salters selskap, Authentic Brands Group.[R 16]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Marilyn Monroe i populærkulturen

Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det det 20. århundre, blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Hun regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta.[230] Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen.[231] Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret.[232] Billy Wilder, som regisserte henne i Gresskar i nød og Noen har det hett, har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»[233]

Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993.[234] I 1998 ble Monroe kåret til århundrets mest sexy kvinnelige stjerne av Playboy.[235] Året etter ble hun kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time[R 17] og til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[R 18] I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av Variety.[R 19] I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av Glamour. Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne».[R 20] Monroe var også den eneste kvinnen på Forbes' topp 13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.[R 21]

Verk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Merknad
1947 The Shocking Miss Pilgrim Telefonoperatør Ubekreftet[236]
Dangerous Years Evie, servitrise på Gopher Hole
1948 You Were Meant for Me Statist Ubekreftet[236]
Scudda Hoo! Scudda Hay! Betty Ukreditert[237]
Travkongen Statist Ubekreftet[238]
Ladies of the Chorus Peggy Martin Hennes første hovedrolle
1949 Sardinmysteriet Grunions klient
1950 Første tog til Tomahawk Clara Ukreditert
Asfaltjungelen Angela Phinlay
Right Cross Dusky Ledue Ukreditert[239]
The Fireball Polly
Alt om Eva Frøken Casswell
1951 Home Town Story Iris Martin
Presidenten kommer Harriet
Love Nest Roberta «Bobbie» Stevens
Let's Make It Legal Joyce Mannering
1952 Utladning Peggy
Vi er ikke gifte! Annabel Jones Norris
Farlig kvinne Nell Forbes
Apestreker Frøken Lois Laurel
Livets karusell‎ Prostituert (The Cop and the Anthem)
1953 Niagara Rose Loomis Hennes første hovedrolle i en storfilm
Herrer liker blonde piker Lorelei Lee
Gift med en millionær Pola Debevoise
1954 De fortaptes elv Kay Weston
Show business Vicky Hoffman / Vicky Parker
1955 Gresskar i nød Piken Nominert til BAFTA
1956 Bus Stop Cherie Nominert til Golden Globe
1957 Prinsen og korpiken Elsie Marina Vant David di Donatello og Étoile de Cristal, 4.-plass Golden Laurel, nominert til BAFTA
1959 Noen har det hett Sugar Kane Kowalczyk Vant Golden Globe, 2.-plass Golden Laurel
1960 Hurra for kjærligheten! Amanda Dell
1961 Uten feste Roslyn Taber
1962 Something's Got to Give Ellen Wagstaff Arden Ikke fullført grunnet hennes død

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • I Ladies of the Chorus (1948) sang hun «The Ladies of the Chorus», «Every Baby Needs a Da Da Daddy» og «Anyone Can Tell I Love You».
  • I Første tog til Tomahawk (1950) sang hun «Oh! What a Forward Young Man You Are».
  • I Niagara (1953) sang hun «Kiss».
  • I Herrer liker blonde piker (1953) sang hun «Two Little Girls from Little Rock», «Bye Bye Baby», «When Love Goes Wrong» og «Diamonds Are a Girl's Best Friend».
  • I 1953 spilte hun inn «Do It Again».
  • I De fortaptes elv (1954) sang hun «One Silver Dollar», «Down in the Meadow», «I'm Gonna File My Claim» og «River of No Return».
  • I Show business (1954) sang hun «After You Get What You Want You Don't Want It», «Heat Wave» og «Lazy».
  • I 1954 spilte hun inn sangene «A Fine Romance», «She Acts Like a Woman Should» og «You'd Be Surprised» for plateselskapet RCA Records.
  • I Bus Stop (1956) sang hun «That Old Black Magic».
  • I Prinsen og korpiken (1957) sang hun «I Found a Dream».
  • I Noen har det hett (1959) sang hun «Runnin' Wild», «I Wanna Be Loved by You» og «I'm Thru with Love».
  • I Hurra for kjærligheten! (1960), sang hun «My Heart Belongs to Daddy», «Specialization», «Incurably Romantic» og «Let's Make Love».
  • I 1962 sang hun «Happy Birthday, Mr. President».

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Film Resultat
1952 Henrietta-prisen Beste unge kinopersonlighet Vant[240]
Look Achievement Award Mest lovende kvinnelige nykommer Vant[240]
1953 Photoplay-prisen Mest fremadstormende filmstjerne i 1952 Vant[240]
Redbook-prisen Beste unge kinopersonlighet Vant[240]
1954 Golden Globe:
Henrietta-prisen		 Verdens filmfavoritt - Kvinne Vant
Photoplay-prisen Beste kvinnelige skuespiller Herrer liker blonde piker og
Gift med en millionær		 Vant[240]
1956 BAFTA Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Gresskar i nød Nominert
1957 Golden Globe Beste kvinnelige skuespiller - Musikal eller komedie Bus Stop Nominert
1958 BAFTA Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Prinsen og korpiken Nominert
Golden Laurel Beste kvinnelige komedieskuespiller Prinsen og korpiken 4.-plass
Beste kvinnelige filmstjerne 14.-plass
1959 David di Donatello Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Prinsen og korpiken Vant[241]
Étoile de Cristal Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Prinsen og korpiken Vant[241]
Golden Laurel Beste kvinnelige filmstjerne 6.-plass
1960 Stjerne på Hollywood Walk of Fame 6774 Hollywood Blvd. Vant
Golden Globe Beste kvinnelige skuespiller - Musikal eller komedie Noen har det hett Vant
Golden Laurel Beste kvinnelige komedieskuespiller Noen har det hett 2.-plass
Beste kvinnelige filmstjerne 6.-plass
1961 Beste kvinnelige filmstjerne 10.-plass
1962 Golden Globe:
Henrietta-prisen		 Verdens filmfavoritt - Kvinne Vant
Golden Laurel Beste kvinnelige filmstjerne 10.-plass

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Monroe fant først ut at det opprinnelige etternavnet hennes var Mortenson da hun skulle gifte seg i 1942.[13][R 1] Navnet er stavet Mortensen på vielsesattesten.[14]
  2. ^ David Conover hevdet i sitt memoar, Finding Marilyn: A Romance, at han møtte Monroe 26. juni 1945.[58] Monroe-biografene Donald Spoto og Michelle Morgan skriver imidlertid at møtet fant sted i 1944, basert på brev skrevet av Monroe.[59][60]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturreferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Marilyn Monroe Biography», arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.mymovies.it[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nndb.com, besøkt 7. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 725[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Churchwell 2004, s. 139.
  11. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 37.
  12. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 19.
  13. ^ Churchwell 2004, s. 141.
  14. ^ Churchwell 2004, s. 144.
  15. ^ Spoto 1993, s. 345.
  16. ^ a b Spoto 1993, s. 3.
  17. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 347.
  18. ^ a b Spoto 1993, s. 4.
  19. ^ Morgan 2007, s. 1.
  20. ^ a b Spoto 1993, s. 18.
  21. ^ a b Morgan 2007, s. 14.
  22. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 14.
  23. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 16.
  24. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 35.
  25. ^ Spoto 1993, s. 11-12.
  26. ^ Spoto 1993, s. 13.
  27. ^ Churchwell 2004, s. 140, siterer tidligere biografier av Anthony Summers, Donald Spoto og Fred Lawrence Guiles.
  28. ^ Summers 1985, s. 5.
  29. ^ Taraborrelli 2009, s. 21-22.
  30. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 10.
  31. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 106-107.
  32. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 176-178.
  33. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 6.
  34. ^ Spoto 1993, s. 20.
  35. ^ Spoto 1993, s. 21 og 23.
  36. ^ Spoto 1993, s. 26-27.
  37. ^ Guiles 1969, s. 20.
  38. ^ Spoto 1993, s. 28.
  39. ^ Spoto 1993, s. 30.
  40. ^ Spoto 1993, s. 29.
  41. ^ Guiles 1969, s. 22.
  42. ^ Spoto 1993, s. 33.
  43. ^ Spoto 1993, s. 36.
  44. ^ Spoto 1993, s. 39-40.
  45. ^ Guiles 1984, s. 45.
  46. ^ Guiles 1984, s. 46.
  47. ^ Spoto 1993, s. 41.
  48. ^ Spoto 1993, s. 43.
  49. ^ Spoto 1993, s. 49.
  50. ^ Spoto 1993, s. 51.
  51. ^ Zolotow 1960, s. 24.
  52. ^ Spoto 1993, s. 58.
  53. ^ Spoto 1993, s. 67.
  54. ^ Spoto 1993, s. 68.
  55. ^ Spoto 1993, s. 72.
  56. ^ Guiles 1969, s. 40.
  57. ^ Guiles 1969, s. 53.
  58. ^ Conover 1981, s. 5-7.
  59. ^ Spoto 1993, s. 91.
  60. ^ Morgan 2007, s. 55.
  61. ^ Guiles 1969, s. 56-57.
  62. ^ a b Morgan 2007, s. 59.
  63. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 288.
  64. ^ Spoto 1993, s. 112.
  65. ^ Spoto 1993, s. 113.
  66. ^ Morgan 2007, s. 66.
  67. ^ Morgan 2007, s. 67.
  68. ^ Morgan 2007, s. 68.
  69. ^ Spoto 1993, s. 120-121.
  70. ^ Spoto 1993, s. 122-123.
  71. ^ Spoto 1993, s. 129.
  72. ^ a b Morgan 2007, s. 73.
  73. ^ Spoto 1993, s. 134-135.
  74. ^ Morgan 2007, s. 76.
  75. ^ Morgan 2007, s. 77.
  76. ^ Morgan 2007, s. 79.
  77. ^ Morgan 2007, s. 80.
  78. ^ Morgan 2007, s. 81.
  79. ^ Staggs 2000, s. 92.
  80. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 228.
  81. ^ Spoto 1993, s. 182.
  82. ^ Morgan 2007, s. 89.
  83. ^ Morgan 2007, s. 93-94.
  84. ^ a b Summers 1985, s. 58.
  85. ^ Spoto 1993, s. 215-216.
  86. ^ Evans 2004, s. 112.
  87. ^ Evans 2004, s. 129.
  88. ^ Summers 1985, s. 67.
  89. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 93.
  90. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 545.
  91. ^ a b Riese & Hitchens 1988, s. 132.
  92. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 336.
  93. ^ a b Churchwell 2004, s. 222.
  94. ^ Summers 1985, s. 74.
  95. ^ Morgan 2007, s. 121.
  96. ^ a b Churchwell 2004, s. 55.
  97. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 340.
  98. ^ Churchwell 2004, s. 54.
  99. ^ Morgan 2007, s. 129.
  100. ^ Summers 1985, s. 59.
  101. ^ Russell 1986, s. 137.
  102. ^ Russell 1986, s. 138.
  103. ^ Summers 1985, s. 86.
  104. ^ Summers 1985, s. 85-86.
  105. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 139.
  106. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 400.
  107. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 447.
  108. ^ a b Morgan 2007, s. 134.
  109. ^ Morgan 2007, s. 135.
  110. ^ Morgan 2007, s. 138.
  111. ^ Morgan 2007, s. 140.
  112. ^ Churchwell 2004, s. 58.
  113. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 338.
  114. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 440.
  115. ^ Summers 1985, s. 101.
  116. ^ Spoto 1993, s. 284.
  117. ^ Morgan 2007, s. 145.
  118. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 129.
  119. ^ Summers 1985, s. 119-120.
  120. ^ a b Morgan 2007, s. 148.
  121. ^ Kotsilibas-Davis & Greene 2001, s. 35.
  122. ^ Summers 1985, s. 128.
  123. ^ Spoto 1993, s. 278.
  124. ^ Summers 1985, s. 129.
  125. ^ Strasberg 1992, s. 24.
  126. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 325.
  127. ^ Summers 1985, s. 142.
  128. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 124.
  129. ^ Summers 1985, s. 130.
  130. ^ Summers 1985, s. 145.
  131. ^ Morgan 2007, s. 155.
  132. ^ Spoto 1993, s. 352-353.
  133. ^ a b Riese & Hitchens 1988, s. 475.
  134. ^ a b Morgan 2007, s. 154.
  135. ^ Kotsilibas-Davis & Greene 2001, s. 58.
  136. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 441.
  137. ^ Zolotow 1960, s. 271.
  138. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 276.
  139. ^ a b Zolotow 1960, s. 286.
  140. ^ Summers 1985, s. 139.
  141. ^ a b Summers 1985, s. 157.
  142. ^ a b Morgan 2007, s. 157.
  143. ^ Strasberg 1992, s. 89.
  144. ^ Spoto 1993, s. 342.
  145. ^ Olivier 1982, s. 211-212.
  146. ^ Olivier 1982, s. 213.
  147. ^ Spoto 1993, s. 390-391.
  148. ^ Spoto 1993, s. 393.
  149. ^ Guiles 1984, s. 345.
  150. ^ Churchwell 2004, s. 253.
  151. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 111.
  152. ^ Spoto 1993, s. 407.
  153. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 489.
  154. ^ a b Summers 1985, s. 178.
  155. ^ Guiles 1984, s. 342.
  156. ^ Zolotow 1960, s. 325.
  157. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 552.
  158. ^ a b c Riese & Hitchens 1988, s. 269.
  159. ^ Spoto 1993, s. 420.
  160. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 140.
  161. ^ Summers 1985, s. 188.
  162. ^ Summers 1985, s. 189.
  163. ^ Summers 1985, s. 190.
  164. ^ a b Summers 1985, s. 192.
  165. ^ Strasberg 1992, s. 172.
  166. ^ a b Summers 1985, s. 194.
  167. ^ Goode 1986, s. 284.
  168. ^ Summers 1985, s. 195.
  169. ^ Goode 1986, s. 284-285.
  170. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 165.
  171. ^ Morgan 2007, s. 260.
  172. ^ a b Summers 1985, s. 196.
  173. ^ a b Summers 1985, s. 198.
  174. ^ Summers 1985, s. 202.
  175. ^ Spoto 1993, s. 469.
  176. ^ a b Spoto 1993, s. 478.
  177. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 190.
  178. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 194-195.
  179. ^ a b Summers 1985, s. 268.
  180. ^ a b Spoto 1993, s. 505.
  181. ^ a b Morgan 2007, s. 275.
  182. ^ Morgan 2007, s. 276.
  183. ^ Summers 1985, s. 274.
  184. ^ Guiles 1984, s. 429.
  185. ^ Morgan 2007, s. 227.
  186. ^ a b Summers 1985, s. 301.
  187. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 491.
  188. ^ Guiles 1969, s. 194.
  189. ^ Spoto 1993, s. 578.
  190. ^ a b Spoto 1993, s. 581.
  191. ^ Spoto 1993, s. 583.
  192. ^ Spoto 1993, s. 71.
  193. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 14.
  194. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 15.
  195. ^ Spoto 1993, s. 73.
  196. ^ Guiles 1969, s. 39.
  197. ^ Spoto 1993, s. 98.
  198. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 143.
  199. ^ Spoto 1993, s. 103.
  200. ^ Spoto 1993, s. 108.
  201. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 134.
  202. ^ Dougherty & Van Savage 2001, s. 1.
  203. ^ Morgan 2007, s. 118.
  204. ^ Spoto 1993, s. 223.
  205. ^ Spoto 1993, s. 280.
  206. ^ Spoto 1993, s. 285.
  207. ^ Spoto 1993, s. 306.
  208. ^ Morgan 2007, s. 229.
  209. ^ Morgan 2007, s. 285.
  210. ^ Spoto 1993, s. 549.
  211. ^ Cramer 2000, s. 412-413.
  212. ^ Spoto 1993, s. 596.
  213. ^ Strasberg 1992, s. 88.
  214. ^ Miller 1987, s. 359.
  215. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 138-139.
  216. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 7.
  217. ^ Guiles 1984, s. 320.
  218. ^ Miller 1987, s. 527-528.
  219. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 191.
  220. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 485.
  221. ^ Summers 1985, s. 226.
  222. ^ Summers 1985, s. 249.
  223. ^ a b Summers 1985, s. 217.
  224. ^ Spoto 1993, s. 487.
  225. ^ a b Spoto 1993, s. 493.
  226. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 207.
  227. ^ Miracle & Miracle 1994, s. 234-235.
  228. ^ Victor 1999, s. 327.
  229. ^ Vitacco-Robles 2000, s. 205.
  230. ^ Baty 1995, s. 35.
  231. ^ Doll 1991, s. 251.
  232. ^ Baty 1995, s. 22.
  233. ^ Victor 1999, s. 323.
  234. ^ Victor 1999, s. 287-288.
  235. ^ Victor 1999, s. 180.
  236. ^ a b Buskin 2001, s. 28.
  237. ^ Buskin 2001, s. 22.
  238. ^ Buskin 2001, s. 29.
  239. ^ Buskin 2001, s. 66.
  240. ^ a b c d e Riese & Hitchens 1988, s. 28.
  241. ^ a b Riese & Hitchens 1988, s. 29.

Øvrige referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zolotow, Maurice (25. september 1955). «The Mystery of Marilyn Monroe». The American Weekly. 
  2. ^ «Birth of Marilyn Monroe Shown to Be Legitimate». Associated Press. 13. februar 1981. Arkivert fra originalen 27. oktober 2014. Besøkt 7. mars 2012. 
  3. ^ «Top Ten Money Making Stars». Quigley Publishing Company. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. 
  4. ^ «Biography». The Official Web Site of Ella Fitzgerald. Arkivert fra originalen 24. februar 2015. 
  5. ^ Meryman, Richard (14. september 2007). «Great interviews of the 20th century: Marilyn Monroe interviewed by Richard Meryman». The Guardian. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 21. oktober 2015. 
  6. ^ «Marilyn Monroe Death». TheVoiceofReason.com. 7. september 2005. Arkivert fra originalen 23. august 2014. 
  7. ^ «Some theories about who was involved with Monroe's death». CoverUps.com. Arkivert fra originalen 3. april 2012. 
  8. ^ Bell, Rachael. «The Death of Marilyn Monroe». CrimeLibrary.com. Arkivert fra originalen 16. juli 2014. 
  9. ^ Nelson, Elyda (desember 1952). «The True Life Story of Marilyn Monroe». Modern Screen. 
  10. ^ Dougherty, James (mars 1953). «Marilyn Monroe Was My Wife». Photoplay. 
  11. ^ «DEBUNKING SOME MYTHS, new and old». MonaRaeMiracle.com. 
  12. ^ «The Personal Property of Marilyn Monroe». Christie's. 
  13. ^ a b c Koppel, Nathan (10. april 2006). «A Battle Erupts Over the Right To Market Marilyn». The Wall Street Journal. 
  14. ^ Simmons, Leslie (4. mai 2007). «Judge: Monroe right of publicity ended at death». Reuters. Arkivert fra originalen 20. september 2012. 
  15. ^ «Legends Licensing, LLC Now Single Largest Source for Marilyn Monroe Images; New York Court Again Rules Marilyn Monroe Right of Publicity Cannot Be Asserted». Business Wire. 4. september 2008. 
  16. ^ «Dead-Celebrity Dealmaker Salter Buys Marilyn Monroe Name». Bloomberg. 13. januar 2011. 
  17. ^ Rudnick, Paul (14. juni 1999). «TIME 100: Marilyn Monroe». Time. Arkivert fra originalen 14. september 2008. 
  18. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. 
  19. ^ «Icons of the century». Variety. 16. oktober 2005. Arkivert fra originalen 15. august 2011. 
  20. ^ «Movie Goddesses». Glamour. 22. april 2009. Arkivert fra originalen 3. mars 2011. 
  21. ^ «Top-Earning Dead Celebrities». Forbes. 27. oktober 2008. Arkivert fra originalen 6. desember 2009. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marilyn_Monroe&oldid=24204207»