Mariabrannen i Stockholm 1759

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mariabrannen i Stockholm 1759 (svensk Mariabranden) var byens største bybrann etter 1686. Den herjet østre Södermalm torsdag 19. juli og den påfølgende natt, ødela ca. 300 hus og gjorde ca. 2000 mennesker husville. 19 ble skadet, men ingen omkom. Den har fått navn etter Maria Magdalena Kyrkan, som ble sterkt skadet. Utenfor Sverige er brannen mest kjent fordi den «synske» Emanuel Swedenborg angivelig skal ha sett den mens han befant seg i Göteborg.

Før brannen[rediger | rediger kilde]

Bybranner var ingen sjeldenhet på den tiden. Som i Norge var svenske byer for det meste bygget i tre. Stockholm hadde riktignok innført murtvang allerede i 1501, men denne gjaldt i første omgang bare sentrum, i tillegg til at håndhevingen var lemfeldig.[1] Åpen ild ble brukt til matlaging, oppvarming og belysning. Og bortsett fra at brannsprøyter hadde fått en viss anvendelse, var slukningsarbeidet som i middelalderen hovedsakelig basert på bøttegjenger, økser og brannhaker. I hundreåret før 1759 hadde Sverige hatt minst 30 branner hvor hele byer hadde strøket med.[2] I tillegg hadde russerne brent en rekke byer langs østersjøkysten i den store nordiske krigens sluttfase. I 1751, året før Karlstad brant for 3. gang siden 1616, hadde Klarabrannen ødelagt flere hundre hus i Stockholm. Den hadde begynt på Norrmalm under en nordøstlig storm. Den utviklet seg til en ildstorm[3] og spredte seg til Södermalm da et voldsomt vindkast feide noen rødglødende kobberplater over Riddarfjärden (en arm av Mälaren).

Tørkesommer[rediger | rediger kilde]

I 1759 opplevde Stockholm en langvarig tørke. Det forsterket brannfaren både ved at bygningene ble tørre som knusk, og ved at det skapte vannmangel unntatt i områdene nær Mälaren. Tørken kan også ha bidratt til at Skövde og Halden brant samme år.

I 1759 var Sverige i krig med Preussen, men Mariabrannen og ovennevnte branner hadde ingen kjent sammenheng med krigshandlingene.

Forløpet[rediger | rediger kilde]

Kart over Mariabrannens utbredelse.
(nord er nedover)

Mariabrannen brøt ut ca. kl. 1545 lokal tid i bakerovnen hos en fiskehandler i den senere forsvunne Besvärsbackan nær Skinnareviken innerst i Riddarfjärden. Brannen spredte seg i flere retninger, både med og mot vinden; også bebyggelsen nedover mot Skinnareviken ble rammet. Fremrykningen mot vest og sørvest var meget rask. Dette tyder på at vinden var øst-nordøstlig. Den var sterk og skal ha økt mens brannen raste. Hvorvidt dette skyldtes en alminnelig vindøkning i området eller at brannen skapte sin egen vind, er ikke kjent (de meteorologiske observasjonene på den tiden var ytterst sparsomme). I første omgang fikk brannen trolig også hjelp av den bratte stigningen – en brann sprer seg raskere oppover enn nedover. Det var mangel på slukkevann[4], særlig etter hvert som brannen spredte seg lenger og lenger vekk fra Mälaren.

Brannmannskapene (på den tiden var alle pålagt å hjelpe til når ild var løs) trakk seg tilbake, trolig for å bruke en gate eller plass lenger vest eller sørvest som branngate. Kanskje de rev enkelte hus og fjernet vissen vegetasjon for å styrke forsvarsstillingen, for så å stille opp med det de hadde av sprøyter og bøtter. Hvis Hornsgatan (da som nå hovedåren gjennom bydelen) ble brukt som branngate, slo det feil, da ilden som ved Klarabrannen i 1751 sprang over denne. Brannen åt seg så videre mot vest–sørvest på begge sider av Hornsgatan. På den måten nærmet den seg områdene som var herjet av Klarabrannen. Men der ble den stanset. Stockholms Tidningen 23. juli skrev at brannen ble slukket ved firetiden natt til fredagen etter, mens brannen iflg. et øyenvitne ikke ble stanset før ved syvtiden.[5]

Mariabrannen ødela ca. 300 hus, og ca. 2000 mennesker ble husville[6] (til sammenligning ble ca. 380 hus ødelagt ved brannen i Bergen 1916). Mariabrannen krevde ingen menneskeliv, men 19 ble skadet.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Etter Mariabrannen ble murtvangen utvidet og innskjerpet. Maria Magdalena Kyrkan var sterkt skadet. Tårnet hadde rast sammen, og inventaret var utbrent. Kirken ble imidlertid restaurert. Dette arbeidet var fullført i 1763, og kirken ble gjenåpnet pinsedag (22. mai).

Mariabrannen og Swedenborg[rediger | rediger kilde]

Utenom Sverige er Mariabrannen mest kjent fordi den dannet utgangspunkt for en av de mest berømte okkulte anekdoter: Den kjente vitenskapsmannen, ingeniøren, oppfinneren, astronomen og mystikeren Emanuel Swedenborg (1688–1772) skal angivelig ha sett både brannen og utviklingen av den – selv om han befant seg i Göteborg.

Swedenborg later til å ha vært svært interessert i branner, kanskje fordi han opplevde en del av dem i sitt lange liv. Han bodde i Uppsala da denne byen brant i 1702 (bare få dager etter den største bybrannen i Bergen). I tillegg brant farens bispegård (faren var biskop) minst to ganger (Bergquist 1999). Til Swedenborgs mange oppfinnelser hørte en brannsprøyte[7] (de nye, store brannsprøytene med 20 manns betjening og opptil 40 m rekkevidde tilhørte tidens høyteknologi). I senere år hadde han stadig visjoner om helvete og ilden der.

Historien finnes i flere versjoner[rediger | rediger kilde]

Som de andre anekdotene om den «synske» Swedenborg finnes brannhistorien i en rekke versjoner. I sin Swedenborg-biografi gjengir Lars Bergquist brannhistorien (Bergquist 1999, s. 312-314) og to andre anekdoter. Som kilde til brannhistorien har Bergquist brukt et brev Immanuel Kant skrev til Charlotte von Knoblauch i 1768, etter at Kant hadde fått en engelsk venn til å undersøke saken mens vennen var på en forretningsreise i Sverige.

Lørdag 29. juli (eller lørdag 19. juli[8]eller en lørdag i juli[9]) 1759 befant Swedenborg seg i en middag hos en venn, forretningsmannen William Castel. Kant selv daterte middagen til en søndag i september 1756 (Bergquist 1999, s. 313), mens Bergquist skrev at Kant tok feil, og at riktig dato var 29. juli 1759. Ingen kilder ser ut til å oppgi noen annen ukedag enn lørdag eller søndag for middagen. Bergquist oppgav ikke ukedag, men 29. juli 1759 var en søndag.

Middagen skal ha forløpt som følger: Ved 18-tiden ble Swedenborg urolig og blek, reiste seg fra bordet og gikk ut, kom så tilbake etter en stund og sa at en farlig brann nettopp hadde brutt ut på Södermalm i Stockholm, og at den også truet huset hans. Senere gikk han flere ganger ut, sist ved 20-tiden. Da vendte han tilbake, tydelig lettet. Han sa «Tack Gud! Elden er släckt vid tredje dörren från mitt hus!» (Bergquist 1999, s. 313). Mandag kveld kom et bud med beskjed om at en brann hadde brutt ut og spredte seg slik Swedenborg hadde sagt ved 18-tiden lørdag (Schjelderup/Hygen 1984 – Bergquist omtalte ikke dette budet). Tirsdag morgen kom så en kongelig kurér, som beskrev brannens omfang og også at brannen var slukket klokken 20 – også det slik Swedenborg hadde sagt (Bergquist 1999, s. 313).

Enkelte fakta svekker historiens troverdighet[rediger | rediger kilde]

Dette gjelder særlig selvmotsigelser og avvik i angivelsen av datoer, ukedager og klokkeslett:

  1. Brannen fant utvilsomt sted 19. juli 1759. Denne datoen var en torsdag[10], mens ingen kilder oppgir at middagen fant sted på denne ukedagen. Hvis middagen fant sted en lørdag etter brannen, er 21. juli tidligste mulighet. Siden et bud på den tiden kunne ri fra Stockholm til Göteborg på ca. 2 døgn, kunne Swedenborg ha fått kunnskaper om brannen uten å være «synsk». Dette er enda mer opplagt hvis middagen fant sted 29. juli som Bergquist skrev.
  2. Hvis det første budet nådde Göteborg mandag kveld etter å ha forlatt Stockholm etter kl. 18 lørdag, virker det urimelig at den kongelige kuréren som forlot Stockholm etter kl. 20 ikke nådde Göteborg før tirsdag morgen.
  3. Kildene opererer som om Göteborg og Stockholm hadde identisk tid. Før jernbanen hadde ulike steder lokal tid, slik at Stockholm lå rundt halvtimen før Göteborg.
  4. 29. juli (datoen for brannen iflg. Bergquist 1999, s. 313) var en søndag, ikke en lørdag.[11] (når denne dateringen ikke stemmer med at Klarabranden i kildene er datert til lørdag 8. juni 1751, skyldes det at Sverige brukte den julianske kalender til 1753, slik at Klarabranden dateres til lørdag 19. juni etter dagens gregorianske kalender).
  5. Swedenborg sa at brannen «nettopp hadde brutt ut» ved 18-tiden, og at den var slukket ved 20-tiden. Ingen av delene stemmer med det vi vet om brannen: Den brøt ut ca. kl. 1545 lokal tid, dvs. ca. 1515 Göteborg-tid. Og den var ikke slukket ved 20-tiden Göteborg-tid, dvs. ca. kl. 2030 Stockholm-tid – men mange timer senere, nemlig sent natt til fredag eller tidlig fredag morgen. Hvis Swedenborg «så» det samme som ble sagt av budene fra Stockholm, må disse budene ha fått feilaktige beskjeder om når brannen begynte og når den var slukket – det virker usannsynlig.
  6. Det er usikkert om Swedenborg faktisk befant seg i Sverige under brannen. Wilkinson[12] skriver at han kom til Göteborg lørdag 19. juli, men her må altså ukedagen og/eller datoen være gal.

Om Swedenborg nå var i Göteborg da brannen raste, kan han i teorien ha sett f.eks. røyken fra brannen i kikkert (i Karl 12s regjeringstid hadde Swedenborg forsøkt å overtale kongen til å opprette et astronomisk observatorium). Vinden var sterk, og den er vanligvis sterkere i noen hundre meters høyde enn ved bakken. Og utviklingen av brannen tyder på at vinden blåste nettopp i retning fra Stockholm til Göteborg. Han kan også på annet vis ha registrert brannen uten noe «klarsyn» eller annen «oversanselig» informasjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 11. juni 2011. 
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 11. juni 2011. 
  3. ^ Bo Grandien: Stockholm i lågor, Bonnier, Stockholm 1968, s. 23. Libris 8198033.
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 11. juni 2011. 
  5. ^ Carl Christoffer Gjörwell d.e. til Carl Gustaf Warmholtz 20. juli 1759, sitert etter Staffan Högberg: Stockholms historia (Albert Bonniers förlag, 1981. ISBN 91-34-59000-5), s. 412.
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 11. juni 2011. 
  7. ^ http://www.answers.com/topic/emanuel-swedenborg
  8. ^ John Garth Wilkinson: Emanuel Swedenborg. A Biography.Boston 1849; «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. mai 2011. Besøkt 11. juni 2011. .
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. februar 2012. Besøkt 11. juni 2011. 
  10. ^ 19/7-1759 torsdag http://www.dinstartsida.se/almanacka.asp?datum=1759-07-01
  11. ^ 19/7-1759 torsdag http://www.dinstartsida.se/almanacka.asp?datum=1759-07-01
  12. ^ John Garth Wilkinson: Emanuel Swedenborg. A Biography.Boston 1849; «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. mai 2011. Besøkt 11. juni 2011. .

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • H.K.Schjelderup/G.Hygen 1984: Det skjulte menneske. Revidert og utvidet utgave v/Georg Hygen. Cappelens Forlag.
  • Lars Bergquist: Swedenborgs Hemlighet, Stockholm 1999. ISBN 91-27-06981-8.
  • Poul Fresling 1997: Naturligt – övernaturligt; oversatt av Margareta Eklöf. Forum. ISBN 91-37-0948-6.
  • Örjan Björkhem & Martin Johnson: Parapsykologi och övertro. Forum. IBM 91-37-09132-8.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mariabrannen_i_Stockholm_1759&oldid=22795309»