Maria Feodorovna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maria Feodorovna
Keiserinne av Russland
Maria Feodorovna
Født 26. november 1847
Det gule palé i København
Død 16. oktober 1928 (80 år)
Hvidøre ved Klampenborg[1][2]
Ektefelle Aleksander III av Russland
Foreldre Christian IX og Louise
Barn Nikolaj II
Aleksander
Georg
Ksenia
Mikhail
Olga
Fyrstehus Glücksburg

Maria Feodorovna (født 26. november 1847, død 13. oktober 1928), født prinsesse Dagmar av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (Marie Sophie Frederikke Dagmar) og senere prinsesse Dagmar av Danmark, var keiserinne av Russland gjennom sitt ekteskap med tsar Aleksander III av Russland.

Hun var Christian IX og dronning Louises andre datter.[3]

Blant hennes barn var Russlands siste monark, Nikolaj II av Russland, som ble henrettet i 1918.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Maleri av Dagmar og søsteren Alexandra

Dagmar var oppkalt etter dronning Marie Sophie som var gift med Frederik VI. Ikke lenge etter at hun var født ble det klart at hennes far skulle bli arving til den danske tronen på grunn av morens arverett.

Dagmar ble født inn i en fattig, fyrstelig sidegren og døpt i den evangelisk-lutherske tro. Hun ble født i Det gule palé i Amaliegade, rett ved Amalienborg og vokste opp sammen med sine søsken Frederik, som ble konge av Danmark som Frederik VIII, Alexandra som ble dronning av Storbritannia gjennom sitt ekteskap med Edvard VII av Storbritannia, Vilhelm som ble konge av Hellas som Georg I av Hellas, Thyra og Valdemar.

Første forlovelse[rediger | rediger kilde]

Den tiltakende støtten til den slavofile ideologien i Russland var en av årsakene til at Aleksander II av Russland begynte å se etter en brud til tronarvingen, Nikolaj Aleksandrovitsj, i andre land enn de små tyske fyrstedømmene man normalt fant en brud til en kommende tsar.

Sommeren 1864 ble Dagmar og Nikolaj forlovet, men 22. april året etter døde han av hjernehinnebetennelse bare 21 år gammel.

Ny forlovelse, bryllup[rediger | rediger kilde]

Bryllupet mellom prinsesse Dagmar og Aleksander.

Nikolaj hadde uttrykt som sitt siste ønske at Dagmar skulle gifte seg med hans yngre bror Aleksander.

Dagmar hadde vært på besøk i Russland i forlovelsestiden og knyttet sterke bånd til Nikolajs familie. Etter at han var død og hun returnerte til København, var hun sønderknust også ved tanken på ikke å skulle kunne ha mer kontakt med dem.

I juni 1866 kom Aleksander på besøk til Danmark og paret forlovet seg. I tiden frem mot avreisen til Russland i september samme år, gikk mange festlige arrangementer av stabelen i København, blant annet hadde verket «Storfyrst Alexander Marsch» av H.C. Lumbye premiere i Tivoli 4. august.

7. september var det hoffest med spesielt inviterte gjester og Dagmar ble hyllet med et spesialskrevet verk av den russiske komponisten Constantin Massaloff.

Dagmar forlot København 22. september 1866 og ankom Kronsjtadt noen dager senere. Bryllupet fant sted i Vinterpalasset i St. Petersburg den 9. november kort etter at Dagmar hadde konvertert til den ortodokse tro. Ved ekteskapets inngåelse tok hun navnet Maria Feodorovna.

Tiden i Russland som storhertuginne[rediger | rediger kilde]

Dagmar var et populært medlem av keiserfamilien. Hun viet sin tid til familien, velgjørenhet og sosiale gjøremål. Blant dem var russisk Røde Kors, og flere utdannelsesinstitusjoner, herav det kjente Smolnijinstituttet for adelskvinner.

Dagmar og Aleksander fik tronfølgerens sedvanlige residens det storslagne Anitsjkovpalasset ved St. Petersburgs hovedgate, Nevskij Prospekt.

De første årene brukte Dagmar til å sette seg inn i sitt nye land, og paret reiste rundt i riket. Paret besøkte også jevnlig Danmark.

Paret fikk seks barn:

  1. Nikolaj II, (1868-1918)
  2. Aleksander, (1869-1870)
  3. Georg, (1871-1899) død i lungetuberkulose
  4. Ksenia Aleksandrovna, (1875-1960), gift med Aleksander Mikhailovitsj av Russland
  5. Mikhail, (1878-1918)
  6. Olga Aleksandrovna, (1882-1960)

Tiden i Russland som keiserinne[rediger | rediger kilde]

Maria Feodorovna, 1890

Hon ble keiserinne i 1881. Maria Fjodorovna beskrives som en skjønnhet og var personlig populær i Russland. Hon blandet seg ikke i politikk, med unntak av sin antityske virksomhet, som hadde sin bakgrunn i konflikten mellom Danmark og Tyskland. Hun lærte seg Russlands språk og kultur og ble ansett å utøve sin rolle som keiserinne godt. Tsarfamilien var i 1883 anbefalt å flytte til Gattsjinapalasset av sikkerhetsgrunner, og Maria reiste kun in til Sankt Petersburg under strenge sikkerhetsforanstaltninger når hun skulle være med i offentlige sammenhenger. Hun satte pris på fester og ball, og var vertinne for et omfattende selskapsliv. Maria var imot sønnen Nikolajs ekteskap med Alexandra av Hessen.

Tsaren døde 2. november 1894 i LivadijaKrim. Dermed var Maria Feodorovna blitt enkekeiserinne.

Tiden i Russland som enkekeiserinne[rediger | rediger kilde]

Enkekeiserinnen med sønnen, keiser Nikolaj II, 1896

Som enkekeiserinne hadde hun en sterk posisjon innen tsarfamilien, og det påpekes hvor stor prestisje hun hadde ved hoffet. Maria kritisert sterkt sønnens russifiseringspolitikk i Finland. Hun og svigerdatteren Aleksandra kom ikke godt overens. Maria trivdes godt i sin nye rolle som enkekeiserinne, der hun ikk var like utsatt for regimekritikere og derfor kunne leve et friere liv, atter igjen bosatt i Anitsjkovpalasset i St. Petersburg, der hun hadde bodd de første 15 årene som gift.

Ettersom hun var svært slektskjær elsket hun de årlige besøkene hos foreldrene og slekten i Danmark og var svært begeistret over å selv få besøk, fremst av søsteren dronning Alexandra av Storbritannia, som hun hele livet hadde en spesiell relasjon til.

Eksil[rediger | rediger kilde]

Enkekeiserinne Dagmar flyktet på grunn av revolusjonære uroligheter i 1919, ombord på et britisk krigsskip, fra Krim. Hun tilbrakte sine siste leveår på eiendommen Hvidøre ved Klampenborg, nord for København.

Hun takket nei till de eksilrussiske rojalistenes forslag om at hun skulle bli tsarhusets overhode, og engasjerte en privatdetektiv for å etterforske sønnens død. Helt til sin død hadde hun en livkosakk, Timofej Jasjtsjik, som kammertjener. Han ble senere tobakkshandler i København.

Begravelse/r[rediger | rediger kilde]

Ved sin død i 1928 ble keiserinnen stedt til hvile i en sarkofag i krypten under Christian IXs kapell i Roskilde domkirke.

I 2004 ble den danske og den russiske regjering enige om å overføre henne til Russland. Som et resultat av denne avtalen ble hun bisatt i Peter og Pauluskatedralen i St. Petersburg (russisk keiserlig gravkirke siden 1725) 28. september 2006.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coryne Hall: Little Mother of Russia: A Biography of Empress Marie Feodorovna, ISBN 978-0-8419-1421-6 -
  • A.I. Barkovets and V.M.Tenikhina: Empress Maria Fiodorovna, Abris Publishers, St. Petersburg, 2006
  • Galina Korneva and Tatiana Cheboksarova: Empress Maria Feodorovna's Favourite Residences in Russia and Denmark, Liki Rossi, St. Petersburg, 2006
  • Anna Lerche and Marcus Mandal: A Royal Family – The Story of Christian IX and his European descendants, ISBN 87-15-10957-7 -
  • Ian Vorres: The Last Grand Duchess, Finedawn Publishers, London, 1985
  • Gregory King: The Court of the Last Tsar, ISBN 978-0-471-72763-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Maria Feodorovna – bilder, video eller lyd