Margrete av Navarra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Margrete av Navarra
Margrete av Navarra
Født 11. april 1492
Angoulême, Frankrike
Død 21. desember 1549 (57 år)
Odos, Frankrike
Ektefelle Henrik II av Navarra
Yrke Dronning av Navarra, forfatter

Margrete av Navarra eller Marguerite de Navarre (født 11. april 1492, død 21. desember 1549), også kjent som Marguerite av Angouleme, Marguerite de Valois og Marguerite de France, var dronning av kong Henrik II av Navarra. Hun ga beskyttelse til humanister og reformatikere, og ikke minst som forfatter i egen rett var hun en fremstående kvinne under den franske renessansen. Hennes viktigste verk var Heptameron (1559), en samling på omtrent 70 noveller tilsvarende Dekameronen av Boccaccio. Samuel Putnam kalte henne for «den første moderne kvinne».

Det er viktig å ikke forvekslet Margrete av Navarra med Margrete av Valois som var hustru til Henrik IV av Frankrike (også kalt for Henrik av Navarra) og datter av Henrik II av Frankrike og Katharina de' Medici.

Biografi[rediger | rediger kilde]

God utdannelse[rediger | rediger kilde]

Marguerite var datter av Karl av Orléans, grev av Angoulême, og Louise av Savoia. Hennes far var en direkte etterkommer av Karl V av Frankrike, og hadde en hevd på den franske tronen i tilfelle både Karl VIII av Frankrike og den antatte arvingen, Louis, hertug av Orléans, feilet i å produsere en mannlig arving. I 1491 giftet Karl seg med den 12-årige Louise av Savoia, datter av Marguerite av Bourbon, søster av hertugen av Beaujeu, betraktet som en av de mest intelligente kvinner i Frankrike. Louise døpte hennes førstefødte «Marguerite», på norsk «Margrete», etter hennes bestemor på morsiden, Marguerite av Bourbon.

To år etter at Margretes fødsel flyttet familien fra Angoulême til Cognac hvor den kulturelle innflytelsen fra Italia var nærværende. Hennes bror Frans, den kommende kong Frans I av Frankrike, ble født der den 12. september 1494.

Takket være moren ble Margretes forstand utviklet fra de tidligste årene av utmerkede lærere, og lærte ikke bare latin, italiensk og spansk, foruten nyplatonsk filosofi.[1] Hun var på alle måter både reflektert og begavet, og hadde genuin interesse i lesning og studier. Musikk var også en del av utdannelsen, men hun var også meget dyktig i å brodere, hennes gobeliner skal ha vært på høyde med de profesjonelle håndverkerne[2]

Bitre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Henrik II av Navarra, malt av en ukjent fransk maler, var Margretes andre ektemann, og som heller ikke nådde opp til hennes intellektuelle nivå.

Louise av Savoia ble enke i en alder av 20 med en datter på nær fire år og en sønn knapt året gammel, som nå grunnet farens død arving til Frankrikes trone. Da Margrete var 10 år forsøkte hennes mor å få henne gift med prinsen av Wales, den senere kong Henrik VIII av England, men forslaget ble fra engelsk side avslått.

Kjærlighet var et sentralt emne i hennes litterære skrifter, men i hennes eget liv var hun mindre heldig. «Hun elsket ikke sin første mann, og ble ikke elsket av sin andre mann», slik litteraten J. Plattard oppsummerte.[3] «Aldri,» skrev hun, «skal en mann oppnå Guds fullkomne kjærlighet som ikke selv har elsket et vesen av denne verden med samme fullkommenhet».

Kanskje var hennes eneste ekte kjærlighet i livet Gaston de Foix, nevø av kong Ludvig XII, men han dro til Italia og døde som en helt ved Ravenna da franskmennene beseiret den spanske og pavelige hæren. Isteden ble hun giftet bort i 1509 som syttenårig til en mann hun ikke elsket, men standsmessig nok, den tre år eldre hertugen av Alençon. Ekteskapet var kong Ludvig XII’s krav. Hun tilhørte den regjerende Huset Valois og Alençon skulle knyttes til kongsmakten. Samtidig ble Frans forlovet med kongens ti år gamle datter, Claude.

Karl IV av Alenço (14891525) var en mann ikke på høyde med hennes eget intellekt, og ikke skaffet han henne et barn, og han døde i 1525 i kampene i Italia. I kraft av sin posisjon beholdt sin manns titler som enke. 22 år senere giftet hun seg med kongen av Navarra, et lite kongedømme i nordlige Spania, Henrik II av Navarra (15031555). Kong Ferdinand II av Aragón hadde invadert Navarra i 1512 og Henrik II styrte kun nedre delen av riket. Heller ikke Henrik II delte hennes kulturelle interesser, hverken de litterære, vitenskapelige eller religiøse, men med ham fikk hun en sønn som døde ung, og datteren Johanna III av Navarra (15281572), den framtidige mor til kong Henrik IV av Frankrike.

Hoffets dronning[rediger | rediger kilde]

Frans I av Frankrike, portrett av Jean Clouet fra ca. 1535. Margrete var nær knyttet til sin to år yngre bror, Frankrikes konge.

Margrete kjente nok en dypere samhørighet med moren, den dypt religiøse Louise, og den to år yngre broren Frans som nok ikke hadde hennes intellektuelle kapasitet, men etter reiser i Italia var blitt begeistret for den italienske renessansen, den billedkunst og arkitektur, og som konge forsøkte han å innføre den samme kulturen i Frankrike.

Med unntak av hennes mor Louise ble Margrete den mest innflytelsesrike kvinnen i Frankrike da hennes bror ble kronet til konge av Frankrike i 1515. Hennes salong ble berømt og kjent som «Det nye Parnassus». Forfatteren Pierre Brantôme skrev om henne: «Hun var en stor prinsesse, men i tillegg til det var hun meget snill, vennlig, nådig, godgjørende, en stor tildeler av almisser og vennlig mot alle». Den hollandske humanisten Erasmus av Rotterdam skrev til henne: «I lengre tid har jeg kjælte med de mange utmerkete gaver som Gud har skjenket deg; klokskap verdig en filosof, ærbarhet, moderasjon, pietet, en uovervinnelig sjelsstyrke, og en storslått forakt for alle forfengeligheter av denne verden. Hvem kan ikke beundre i en stor konges søster slike kvaliteter som disse, så sjeldne blant prester og munker?»

Ved hoffet før andre ektemann ble hun sin brors støtte i den tiden da moren Louise hadde sin storhetstid og dominerte hoffet, sønnen og politikken. Selv tok Margrete seg av først Claudes søster Renée og siden Claudes barn. «Margretes begavelse og interesser gjorde henne til den perfekte renessansefyrstinne. Hun var en politisk støtte for broren – og hun glitret som hoffets dronning og deltok i festlighetene.»[4]

På hesteryggen til Spania[rediger | rediger kilde]

Margretes mest bemerkelsesverdige opplevelse involvert å befri hennes bror kong Frans da han ble tatt til fange etter slaget ved Pavia i Italia i 1525 og ydmykende holdt fengslet i Spania av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike. Keiseren hadde i sin tid blitt avvist av hennes onkel, kong Ludvig, som hennes frier. I løpet av en kritisk periode av forhandlingene red Margrete selv i all hast sørover til Spania, en dramatisk reise på flere dager i strekk, på hesteryggen i tolv timer om dagen, for å møte en tidsfrist. Hun hadde fått høre at broren var blitt syk i fengselet. Keiseren tok vennlig imot henne og lot henne slippe inn til den dødssyke broren, og hennes pleie berget antagelig livet hans.

Hun var derimot skuffet over keiserens sjenerøsitet i forhandlingene. Hun måtte forlate Spania mens Frans måtte gå med på harde krav: avstå alle franske interesser i Italia og frigi store landområder til keiseren, foruten å la sine to små sønner reise til Spania som gisler, og dessuten gifte seg med keiserens søster, Eleonora av Østerrike.

Margrete føde datteren Jeanne av Albret året etter hun ble gift i 1527. Hennes første og eneste sønn Jean ble født i Blois den 7. juli 1530 da hun var 38 år gammel, men barnet døde første juledag samme år. Hun fikk også flere andre barn som også døde tidlig. Hun hadde tidligere skrevet dikt ved den unge dronningen Claudes død, og Frans’ datter Charlotte døde åtte år gammel, men antagelig var hennes personlig sorg langt større og kan ha motivert henne for å skrive hennes mest kontroversielle verk, Miroir de l'âme pécheresse (Det syndige sjels speil) i 1531 hvor det var tanker som hadde klang av reformasjon og Martin Luther. Teologer ved Sorbonne fordømte verket som kjetteri, og studentene ved Collège de Navarre gjorde narr av henne som «helvetes furie», men kong Frans I tvang gjennom at alle anklager mot henne skulle legges døde og at universitet skulle be om unnskyldning.

Litterær karriere[rediger | rediger kilde]

Den eldre Margrete av Navarra, fra en tegning i kritt av François Clouet, bevart ved Bibliothèque Nationale, Paris.

Iallfall fra år 1515 da Frans I ble konge begynte hun velkomne humanister og kunstnere ved hoffet som Clément Marot og andre diktere. Mens broren var den strålende renessansefyrsten som elsket å omgi seg fest og fornøyelse. Åpenbart krevde Margretes intellekt å bli stimulert omgitt av andres tanker, og hun ble etterhvert sett på som det nye intellektuelle og litterære sentrum for renessanse i Frankrike.[5] Leonardo da Vinci (14521519) døde mens han var gjest hos Margrete og hennes bror etter å ha tegnet et større palass for dem.

Hun lot det lille kongedømmet Navarra bli et fristed for forfulgte humanister. Clément Marot var der og hans oversettelser av Davids salmer ble benyttet i den reformerte kirken. Den franske teologen og en forløper til reformasjonen, Lefevre d’Etaples, fant tilflukt hos henne. Hun korresponderte også med Vittoria Colonna i Italia. Andre navn knyttet til hennes var Bonaventure des Périers, Nicholas Denisot, Jacques Pelletier, Victor Brodeau, Etienne Dôlet, og ikke minst beskyttet hun for ettertiden den store forfatteren François Rabelais, som også dedikerte en bok til hennes ære.

Det er uklart i hvilken grad Margrete selv preget av reformasjonen. Hun brøt aldri med katolske kirke. Hun var kanskje mer preget av Luther enn av Jean Calvin som hun beskyttet, men som senere kritiserte henne. Det har blitt argumentert at hun var mer en kristen mystiker enn protestant[6], preget av nyplatonske tanker og kanskje også av Kabbala, jødisk mystikk. Hun var en del av den humanistiske gruppen av forfattere og tenkere ved den lille byen Meaux utenfor Paris hvor det ble diskutert nyplatonistiske ideer, tanker som hun igjen lot bli reflektere i diktet Miroir de l'âme pécheresse (Det syndige sjels speil) i 1531. Meaux-gruppen var derimot dømt til undergang, først ved nederlaget i Pavia i 1525 da kongen ikke lenger var i stand til å holde en beskyttende hånd over dem, og deretter av den heftige opposisjonen i Sorbonne.

De siste årene av Margretes liv var preget av at hun trakk seg tilbake til sitt hjem og henga seg til religiøs og litterære skriving, blant annet en rekke pikante noveller som har gitt henne betydning i ettertiden. Rundt 70 noveller, samlet i en tilsvarende struktur som Giovanni Boccaccios Dekameronen, ble utgitt i 1559 under tittelen Heptameron, ti år etter forfatterens død, og da under tittelen Les Amants fortunes.

Angoulême Marguerite 2012.jpg

Utover Boccaccios var hun inspirert av den franske middelalderesamlingen Les Cent Novelles nouvelles (De hundre nye fortellinger, 1492), og det samme antallet hadde hun selv planlagt. Samlingens struktur og rammefortelling var at et selskap på fem herrer og fem damer på veg hjem fra et kursted i Cauterets i sørlige Frankrike over Pyreneene og som må ta inn ved et vershus da reisen blir forhindret av en elv som flommer over. I ti dager må de vente og her bestemmer de seg for at alle og enhver av dem skal fortelle en historie hver dag, ti om dagen i ti dager. Men hun rakk ikke å fullføre planen. Da hun døde var 72 noveller ferdige, tilsvarende for syv dager i rammefortellingen, derav tittelen som betyr «syv dager».

Fortellerteknikken er like Boccaccios, refererende og konstaterende uten nærgående analyser. Hun har lånt fortellinger, noe som var vanlig den gang, fra mange kilder, også fra Boccaccio selv, noen fra middelalderesamlingen nevnt over, men noen er diktet fra hennes eget hode. Rammefortellingen hvor bokens personer, de fleste tynne forkledninger for mennesker som har preget livet hennes, diskuterer de enkelte fortellingeness innhold og moral. Det gir henne anledning til psykologiske og filosofiske samtaler i stil med Baldassare Castigliones Hoffmannens bok. Hennes mor Louise opptrer i forkledning som fru Oysille, hennes ektemann Henrik II av Navarra kalles for Hircan. Hennes språk er friskt, drastisk, og elegant. Felles for de fleste novellene er kjærlighetens natur. Kjærligheten er mer enn en drift, det er en også en følelse som gir rett til å bryte konvensjoner og lover for. Hykleri er den verste synd og skyld i de fleste ulykker, og sølibat meningsløst.[7]

Det er også etterlatt en samling brev, og en samling dikt etter henne, Les Marguerites de la marguerite des princesses, bestående av ulike sjangre, mysterier, farser, religiøse av betydelig lengde, og leilighetsdikt, foruten et senere og betydningsfullt stykke, Le Navire, som uttrykker hennes dype fortvilelse over brorens død.

I 1550, et år etter Margretes død ble det skrevet et minnedikt til hennes ære på latin; Annae, Margaritae, Ianae, sororum virginum heroidum Anglarum, in mortem Diuae Margaritae Valesiae, Nauarrorum Reginae, Hecatodistichon, som ble utgitt i England. Det var skrevet av niesene til Jane Seymour, den tredje hustruen til kong Henrik VIII av England. Det var en direkte forbindelse mellom den engelske kongehuset og Margrete av Navarra: Anne Boleyn, før hun ble Henrik VIII’s andre hustru, var hun hoffdame hos Margrete i Frankrike. Øyensynlig av en god grunn ga Margrete originalmanuskriptet til Miroir de l'âme pécheresse til den unge engelske kvinnen. Senere oversatte Annes datter Elisabeth i en alder av tolv år gammel, den kommende dronning Elisabeth I av England, diktet for engelsk utgivelse i 1544.[8][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yon Oria: Platonic symbolism of Marguerite dAngoulême in the courts of France and Navarre (1492-1549). Side 319 (PDF)
  2. ^ Aasen, Elisabeth: Renessansens kvinner. Oslo 2002. Side 174.
  3. ^ Sitert fra Beyer, Edvard et al: Verdenslitteraturhistorie, bind 3. Oslo 1972. Side 275.
  4. ^ Aasen, Elisabeth, side 174.
  5. ^ Yon Oria. Side 319.
  6. ^ Yon Oria. Side 319.
  7. ^ Beyer, Edvard et al. Sidene 273-278.
  8. ^ La Véritable Identité de Fulcanelli et Le Code Da Vinci
  9. ^ Les marguerites de la Marguerite des princesses

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aasen, Elisabeth (2002): Renessansens kvinner. Oslo
  • Beyer, Edvard et al (1972): Verdenslitteraturhistorie, bind 3. Oslo.
  • Durant, Will (1953): The Story of Civilization, v. VI, The Reformation, side 501, New York.
  • Jourda, Pierre (1973): Une princesse de Renaissance, Marguerite d'Angoulême, reine de Navarre, 1492-1549, Genève, Slatkine Reprints.
  • Michelet, Jules: Histoire de France, n.d., 5 v.
  • Putnam, Samuel (1936): Marguerite of Navarre, Grosset & Dunlap, New York.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Margrete av Navarra – bilder, video eller lyd