Marching Rule

Marching Rule var en nasjonal bevegelse på Salomonøyene. Den oppstod under andre verdenskrig og var virksom til 1953.

Historisk bakteppe

Salomonøyene er et land med store avstander og vanskelig kommunikasjon. Det var opprinnelig ikke noen naturlig nasjonal enhet, og fram til kolonitida var det tidvis prega av strid mellom ulike stammer og klaner.

På 1800-tallet blei befolkninga på øyene utsatt for blackbirding, dvs tvangshenting av arbeidskraft til plantasjer i Australia og på Fiji. På første halvdel av 1900-tallet blei landet kolonisert av Storbritannia. Utenlandske selskap anla plantasjer, og undertrykkinga var sterk. Samtidig hadde ulike kristne misjonsselskap stor aktivitet på øyene.

I 1942 okkuperte Japan flere av øyene, men okkupasjonen blei slått tilbake av USA og allierte styrker i blodige kamper til lands og til havs. USA bygde deretter opp store baseområder på Salomonøyene. I dette arbeidet blei det i stor grad brukt lokal arbeidskraft.

Ideologi

Det er usikkert om Marching Rule hadde en felles ideologi. Bevegelsen var klart anti-europeisk og anti-kolonial. Mange av lederne var religiøse, men det sies også at det kom inspirasjon fra venstreradikale blant soldater.

Bevegelsen synes i alle fall å ha oppstått blant arbeidere på de allierte basene. Minst tre faktorer kan ha vært viktige:

• Lokalbefolkninga var her regulære arbeidere, i motsetning til det mer slaveprega arbeidet på koloniplantasjene. Lønna kunne være mer enn det tidobbelte.
• Farga soldater fra USA var tilsynelatende på like fot med sine kolleger.
• Det blei transportert inn forsyninger og varer i tidligere usette mengder.

Det siste forholdet førte både på Salomonøyene og andre steder i Stillehavet til oppblomstring av såkalte kargo-kulter. Dette var religiøse bevegelser der en mente at en dag i framtida ville det komme skip inn (gjerne fra USA) overfylt med varer, og at alle troende ville få sin andel av disse.

Politisk hadde Marching Rule et moderne velferdsprogram: anlegge flere og bedre skoler, modernisere landbruket, benytte helsetilbudet på misjonsstasjonene, bygge bedre boliger i mer konsentrerte landsbyenheter. Samtidig gikk bevegelsen inn for enhet blant øyboerne på tvers av stammer og klaner.

Organisasjon

Blant kolonimaktene var befolkninga i Melanesia regna for svært tilbakeliggende og uten evne til organisering. Marching Rules effektive organisasjon kom derfor som en stor overraskelse på myndighetene.

I motsetning til mange av de reine kargo-kultene, som gjerne hadde en profetisk leder, hadde Marching Rule godt utvikla lokalt lederskap. Øya Malaita, der bevegelsen stod sterkest, var delt inn i ni distrikter, hver med sin leder. Disse møttes med ujamne mellomrom for å diskutere linjer, men leda ellers sine distrikt mye etter eget hode.

Distriktene var hierarkisk inndelt i underdistrikter, landsbyer og til dels klaner, hver med sin ledelse.

Marching Rule utvikla ei egen lovbok basert dels på gammel tradisjon, dels på tanker om framtida. Fra 1947 oppretta bevegelsen også egne domstoler, som tok seg av det meste av daglige tvister. Bare de mest alvorlige lovbrudda blei det overlatt til kolonimakta å ta seg av.