Mandsjuinvasjonen av Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mandsjuinvasjonen av Kina
Mandsjuinvasjonen av Kina
Mandsjuiske kavalerister bevæpnet med buer angriper Míng-hærens musketerer i slaget ved Sarhu, fra en biografi om Nurhaci fra 1635.
Kartet under viser områdene mandsjuene erobret fra 1643 til 1683 og fra 1683 til 1697.
Dato ~1618-1683
Sted Det egentlige Kina, Mandsjuria & Taiwan.
Resultat
Seier til Qing-dynastiet.
Mandsjuene erobrer Kina, Mongolia, Korea og Taiwan.
Parter
Qing-dynastiets flagg Qing-dynastiet[1]
Mongolene[2]
Joseon-dynastiets våpenskjold Kongedømmet Joseon[3]
Ming-dynastiet
Allierte jursjen-klaner[4]
Joseon-dynastiets våpenskjold Kongedømmet Joseon[5]
Mongolene[6]
Nánmíng[7]
Dōngníng[8]
Zhou-dynastiet[9]
Shun-dynastiet[10]
Kommandanter
Qing-dynastiets flagg Nurhaci
Qing-dynastiets flagg Huang Taiji
Qing-dynastiets flagg Daišan
Qing-dynastiets flagg Dorgon
Qing-dynastiets flagg Dodo
Qing-dynastiets flagg Wu Sangui
Qing-dynastiets flagg Shunzhi-keiseren
Qing-dynastiets flagg Oboi
Qing-dynastiets flagg Kangxi-keiseren
Qing-dynastiets flagg Shi Lang
Wanli-keiseren
Chongzhen-keiseren
Sun Chengzong
Yang Hao
Yuan Chonghuan
Zhu Youlang
Zheng Chenggong
Zheng Jing
Wu Sangui
Li Zicheng
Styrker
De åtte banner[11]
Den grønne standarhær
Stigende fra flere hundre tusener (1618) til millioner (1683)
Ming-hæren hadde opptil én og en halv million soldater i begynnelsen.
Tap
Estimert totalt 25 millioner døde, en sjettedel av den kinesiske befolkning. Til venstre
Mandsjuinvasjonen av Kina

Mandsjuenes invasjon av Kina, eller Ming-Qing-krigen etter de to kinesiske dynastiene krigen ble utkjempet mellom, også kalt Ming-dynastiets fall, var en omfattende konflikt mellom det kinesiske Ming-dynastiet og de invaderende mandsjuene1600-tallet. Så mange som tjuefem millioner døde under denne krigen

Mandsjuene lyktes i å erobre Míng-hovedstaden Beijing etter at den kinesiske generalen Wu Sangui hadde sluppet dem gjennom den kinesiske mur ved Shanhaiguan i 1644, hvor den siste Ming-keiseren, Chongzhen hadde blitt styrtet av bondeopprøreren Li Zicheng, som hadde opprettet det kortvarige Shun-dynastiet. Deretter klarte mandsjuene fort å skaffe seg kontrollen over det nordlige Kina, men i de sørlige delene måtte de kjempe lenge for å overvinne Míng-lojalistenes styrker. Den siste Míng-pretenderen, Zhu Youlang døde i 1662, mens et det Míng-lojale kongedømmet Dōngníng overlevde på Taiwan fram til en invasjon i 1683.

Mandsjuene opprettet Qing-dynastiet, og han-kineserne kom under fremmed styre; dette var andre og siste gang hele Kina ble underlagt et fremmed folkeslag, den første var mongolenes styre under Yuan-dynastiet. Qing-dynastiet ble etablert som et kinesisk dynasti, men samtidig innførte de sosiale reformer basert på mandsjuiske skikker som skulle vise han-kinesernes underkastelse under mandsjuene, og disse reformene ble årsaken til en rekke opprør. Qing-dynastiet, som skulle vise seg å bli Kinas siste keiserlige dynasti, fortsatte å vokse ved å erobre nye områder utover på 1700-tallet, men etter rundt midten av det attende århundre begynte dynastiets tilbakegang.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Míng-musketerer trener, bilde fra det tidlige Míng-dynastiet.
Det senere Jin-dynastiets første hersker Nurhaci.

Ming-dynastiet (kinesisk: 大明朝; pinyin: Dà Míng Cháo) hadde blitt grunnlagt av Zhu Yuanzhang i 1368 etter en rekke kinesiske opprør mot det mongolske styre under Yuan-dynastiet. Yuanzhang, keiser Hongwu, mente at siden Beijing lå så nær grensen mot "barbarene" i nord egnet ikke byen seg som hovedstad, og han etablerte seg derfor heller i Nanjing, men under Yongle-keiseren ble Beijing Míng-rikets hovedstad i 1421. Míng-dynastiet begynte sin nedgangstid under den andre halvdelen av Wanli-keiserens styre, eller rundt ca. 1600. Under den siste delen av sin regjeringstid forsømte Wanli sine plikter, og dette førte til en alvorlig underbemanning i toppnivået av Ming-dynastiets styringsverk. Mot slutten førte også den økonomiske utviklingen til at landet ble drevet til bankerott.

I tillegg hadde Míng-dynastiets stilling i Mandsjuria blitt svekket etter at landet hadde deltatt i imjinkrigen fra 1592 til 1598 for å beskytte den koreanske vasallstaten Joseon fra japanske invasjonsstyrker, noe som hadde blitt svært kostbart for Kina.

På slutten av 1500-tallet var de halvnomadiske tungusisktalende jursjenerne i Mandsjuria inndelt i en rekke ulike stammer. På 1100-tallet hadde dette folkeslaget dominert Nord-Kina under Jin-dynastiet. Utover på 1500-tallet hadde mandjsuene stadig vokst seg sterkere, og de så med et interessert øye på opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Mings politikk ovenfor jursjernerne var å hindre dem i å forene seg og slik utgjøre en militær trussel ved å støtte enkelte av de jursjenske stammene, som i denne perioden kriget mye seg imellom, for eksempel Yehenara-klanen.

Nurhaci, en av lederne for Jianzhou-jursjenene og opprinnelig en vasall under Ming-keiserne, begynte etter faren Taksis død i 1582 å forene de jursjenske stammene. I 1593 beseiret han ni andre klaner[12] i slaget ved Gure. Fra 1599 erobret han de fire Hulun-stammene og angrep Hada, som endelig ble beseiret i 1603. Deretter ble Hoifa erobret i 1607 og Ula i 1613. Da Nurhaci beseiret yehenaraene i 1619 i slaget ved Sarhu hadde de jursjenske stammene blitt samlet. I 1606 fikk han tittelen Kundulun Khan av mongolene.

Nurhaci opprettet i 1616 det senere Jin-dynastiet, som fra 1636 ble kalt Qing. Han regnes dermed som grunnleggeren av mandsjunasjonaliteten, og fikk lagd en skrift for det mandsjuiske språket basert på den mongolske. Mandsjuene ble organisert inn i de såkalte ’’åtte bannerne’’, som ble bærebjelken i det mandsjuiske militærsystemet. To av disse bannerne var under Nurhacis direkte kontroll, mens de seks andre ble ledet av Nurhacis nære slektninger. Nå var Nurhaci klar for å utvide sitt område gjennom å føre krig mot kineserne, mongolene og koreanerne.

Krigen i Mandsjuria, Korea og Mongolia[rediger | rediger kilde]

Zhu Youjian, keiser Ming Chongzhen, den siste Ming-keiseren over det nordlige Kina.
ManZhow 8Flag Blue.jpg
ManZhow 8Flag Red.jpg
Mandsjuiske invasjoner
1618-1793
Moncartu.jpg
Officer-EastTurkestan campaign.jpg
Kina
(Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer)
Qing-Nurhaci.jpg
Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg

1. Korea
2. Korea
Qing artillery and musketeers.jpg
Crossing the ocean and triumphant return.jpg

Penghu & Taiwan
Dzjungaria
Tibet
Xinjiang
Sichuan
ManZhow 8Flag White.jpg
ManZhow 8Flag Yellow.jpg
Burma
Việt Nam
Nepal
Et eksempel på en mandsjuisk offiser (her Jaohûi), bilde fra slutten av 1700-tallet.
Den strategiske situasjonen ca. 1619 (tiden for slaget ved Sarhu), Míng i oransje, Jin i grønt og mongolske områder i blått.

Nurhaci inntok en fiendtlig holdning ovenfor kineserne, og i 1618 erklærte han krig mot Kina med sine Sju klagemål. Disse fokuserte særlig på hvordan jianzhouene hadde blitt utnyttet av Míng til fordel for yeheene, og hevdet at Ming hadde drept Nurhacis far og farfar uten grunn, og markerte at Nurhaci ikke lenger anerkjente kinesisk overherredømme. Slik håpet Nurhaci å forene seg med de jursjenske stammene som ennå var lojale mot Ming-keiseren.

I 1619 vant Nurhaci en knusende seier over kineserne og deres joseon- og yehe-allierte i slaget ved Sarhu da kineserne forsøkte å angripe Nurhacis hjemsted og hovedstad Hetu Ala (i dag Shenyang i Liaoning) med en stor styrke som angrep fra fire forskjellige retninger, ledet av militærkommissær Yang Hao i et forsøk på å straffe Nurhaci for hans klagemål. Til tross for kinesernes og koreanernes bruk av overlegne kanoner og geværer ble de beseiret av det mandsjuiske kavaleriet, og ble påført store tap. Yang Hao ble holdt ansvarlig for dette nederlaget, og i 1629 ble han henrettet. Etter dette vant mandsjuene flere seire, og i 1622 trakk kineserne seg tilbake til Muren og oppga hele Liaoning.

Míng-partioten Yuan Chonghuan.
Slaget ved Ningyuan i 1626, hvor Nurhaci ser på Jin-hæren som angriper festningsmurene.
Qing-keiseren Huang Taiji.
Nurhaci under slaget om Liaoyang i Liaoning i 1621, fra en Nurhaci-biografi.

I 1620 var det en hungersnød i Shǎnxī som de kinesiske myndigheten hadde problemer med å hanskes med, og mandsjuene følte nå at de var klare til angrip på Míng. Mandsjuene angrep nå kinesiske styrker, men de ble flere ganger slått tilbake av Ming-styrker på grunn av kinesernes overlegne artilleri, som gjorde at Ming igjen fikk overtaket i krigen etter en serie nederlag. I 1626 og 1627 beseiret Ming-generalen Yuan Chonghuan to ganger en mangfoldige ganger større mandsjuisk hær i kamper ved Ningyuan og Jinzhou. Nurhaci ble selv dødelig såret i det første av disse slagene. Selv om Ming-hæren lyktes i å holde mandsjuene tilbake, klarte den ikke å gjenerobre mandsjuenes hjemland.

Nurhacis eldste gjenlevende sønn Daišan sa fra seg tronen til sin yngre bror, Nurhacis åttende sønn, Huang Taiji, som så ble keiser av Jin. Etter at Huang Taiji hadde blitt beseiret av Yuán i 1627 la han en plan for å få Yuán henrettet under falske anklager. I 1629 klarte en mandsjuisk hær på 100 000 mann å bryte seg gjennom muren vest for Shanhaiguan, men ble beseiret utenfor Beijing av Yuán, som ble kritisert og ikke hedret for denne bedriften. Til tross for at den nye keiseren tidligere hadde hedret Yuán for sine bedrifter i krigen mot mandsjuene og hevdet at han ville støtte Yuáns beslutninger, fikk keiser Ming Chongzhen Yuán henrettet i 1630.

Mandsjuene fokuserte nå på å slite ut Ming-hæren gjennom mindre angrep, og unngikk å møte dem i større slag. Mandsjuene var ikke i stand til å krysse Den kinesiske mur (med ett unntak, som nevnt over) og angripe Ming-dynastiets kjerneland i det egentlige Kina, og brukte i stedet tiden på å utvikle sitt eget artilleri og til å skaffe seg allierte. De klarte blant annet å rekruttere tidligere Míng-tjenestemenn som sine strategiske rådgivere.

I 1627 invaderte mandsjuene det nordlige Korea under etter at støttespillerne til den nylig innsatte kong Injo fremmet anti-mandsjuiske holdninger i Korea, som siden landet var en kinesisk vasallstat hadde sendt styrker for å støtte kineserne mot mandsjuene i 1619. I tillegg førte Míng-marinegeneralen Mao Wenlong en antimandsjuisk geriljakrig basert på en øy utenfor den koreanske halvøy. Invasjonen ble igangsatt etter at I Gwal hadde gjort opprør mot Injo i 1624. Opprøret ble slått ned, men mange av opprørerne flyktet til Mandsjuria, hvor de oppfordret Huang Taiji til å invadere Korea. Mandsjuene beseiret relativt lett den dårlig forberedte koreanske hæren og styrkene til general Mao (selv om han selv kom seg unna) med en hær på 30.000 soldater. Denne første invasjonen endte med en fredsavtale mellom Joseon og Jin.

Det dårlige forholdet mellom koreanerne og mandsjuene fortsatte likevel etter invasjonen i 1627, og den koreanske regjeringen ble dominert av antimandsjuiske tjenestemenn som heller sympatiserte med Ming-dynastiet. Da Qīng i 1636 krevde at Joseon skulle underkaste seg som en vasallstat (heller enn å være et likeverdig lang), nektet koreanerne å godkjenne dette. Derfor invaderte mandsjuene Joseon på nytt i 1636-7 med en styrke på 128 000 soldater. Denne invasjonen ble mye mer ødeleggende enn den første. Mandsjuene unngikk å møte styrkene under Im Gyeongeop i kamp, og fortsatte heller rett fram slik at de kunne beleire kongen i Namhansan-festningen. Alle koreanske forsøk på å bryte beleiringen ble beseiret, og den heller symbolske hjelpestyrken Ming prøvde å sende forsvant i en storm da den forsøkte å krysse Gulehavet. Derfor følte koreanerne at de ikke hadde noe annet valg enn å overgi seg og gi etter for mandsjuenes krav, som inkluderte at Joseon skulle bryte forbindelsene med Ming-riket, at riket skulle underkaste seg Qīng og hjelpe mandsjuene i krigen mot Ming, noe de også gjorde, selv om hjelpen deres var minimal.

Situasjonen i Øst-Asia i 1616. Jin øverst til høyre.

I 1633 fullførte mandsjuene sin erobring av Indre Mongolia, som førte til en massiv rekruttering av mongolske soldater under mandsjuisk ledelse, samt til at mandsjuene fikk enda en rute de kunne angripe Ming fra. I 1635 begynte Huang Taiji å kalle folket sitt for mandsjuer. Samme år overtok han tittelen ’’Storkhan over mongolene’’ fra den siste Borjigin-khanen, Ejei Khan, en tittel som siden ble holdt av Qing-dynastiets keisere, og det ble så opprettet åtte mongolske bannere ved siden av de åtte opprinnelige mandsjuiske. I 1636 ble det mandsjuiske riket også omdøpt til Store Qing (大清; Dà Qīng ), og Huang Taiji var selvsikker nok til å gjøre Shenyang (på mandsjuisk Mukden; Mukden), en by mandsjuene hadde overtatt ved forræderi i 1621, til sin hovedstad. Han begynte nå å bruke Chóngdé (崇德; mandsjuisk: Wesihun erdemungge) som sitt andre æranavn (det første var Tiāncōng; 天聰/Abka-i sure).

I 1640 vant Qīng-bannersoldatene under Huang Taiji enda en stor seier over Míng-styrkene i slaget ved Songjin, etter at generalene Wu Sangui og Hong Chengchou hadde blitt sendt for å komme den beleirede Jinzhou-garnisonen under Zu Dashou til unnsetning. I 1643 døde Huang Taiji, og han ble etterfulgt av sin niende sønn Fulin, som tok navnet Shunzhi-keiseren. Først hadde Dorgon og Hooge, Huang Taijis eldste sønn, strides om tronen, og Hooge hadde en stund overtaket, men mistet muligheten til å bli keiser ved en feilberegning. Fulin ble foreslått innsatt som keiser av Dorgon, som et kompromiss. Siden Fulin da bare var seks år gammel, ble prins Dorgon, Nurhacis fjortende sønn, og prins Jirgalang, Nurhacis bror Šurhacis sjette sønn, innsatt som ko-regenter. Av disse var det Dorgon som hadde mest makt, og i 1647 fikk han avsatt Jirgalang som ko-regent, og Dorgon styrte så til sin død i 1650. Hooge skal visstnok ha forsøkt å tilrane seg tronen fra Fulin, men etter å ha ledet et felttog i Vest-Kina ble han satt i fengsel, hvor han døde i 1648.

1644: Li Zicheng og Wu Sangui - Nord-Kina erobres[rediger | rediger kilde]

Shanhaiguan var stedet Wu Sangui slapp mandsjuene gjennom den kinesiske mur.

I Nord-Kina hadde Li Zicheng, en tidligere lavere embedsmann under Ming som, startet et bondeopprør og opprettet Shun-dynastiet med seg selv som keiser og med som Xi'an som sin hovedstad. Lĭ hadde startet å samle bøndene i Shǎnxī til opprør i 1630, først under Gao Yingxiangs ledelse og siden ledet av Lĭ, og i løpet av tre år hadde han en hær på 20 000 mann, som tok livet av embedsmenn i Henan, Shanxi og Shǎnxī. Lĭs opprørere utkjempet en rekke slag mot Míng-soldatene i årene før mandsjuene brøt gjennom Muren, men siden de fleste Míng-soldatene kjempet mot mandsjuene i Nord, klarte de ikke å beseire opprøret. I 1642 hadde en flom i den beleirede byen Kaifeng drept 300 000 av byeng 378 000 innbyggere. I april 1644 ble Míng-hovedstaden Beijing inntatt av Lĭs soldater. Den siste Míng-keiseren, Míng Chóngzhēn, begikk selvmord da byen falt, og dette blir ofte regnet for å være den offisielle slutten på hans dynasti. Etter dette hadde Míng-dynastiets forsvar blitt betydelig svekket.

General Wu Sangui i Mandsjuria hadde opprinnelig tenkt å slutte seg til Lis opprørsstyrker, men etter at han hørte at Li hadde drept hans far Wu Xiang og tatt hans konkubine Chen Yuanyuan ble han rasende, og bestemte for å heller forhandle med mandsjuene under Dorgon. Dette førte til at Wu slapp den mandsjuiske hæren gjennom muren ved Shanhaiguan, og 28. mai beseiret Dorgon og Wus kombinerte styrker Li Zicheng i slaget om Shanhaiguan, noe som gjorde at Dorgons styrker 6. juni kunne innta Beijing. Mandsjuene erobret deretter fort store deler av Nord-Kina, og keiser Shùnzhì ble så den første mandsjuiske herskeren til å styre over (mesteparten av) det egentlige Kina.

To mandsjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645. Andre hevder at hen begikk selvmord, og noen folkefortellinger hevder at han ble en munk, men dette er ikke sannsynlig. På grunn av sin beslutting om å støtte mandsjuene, har general Wu blitt regnet som en landsforræder i Kina. Mandsjuene gjorde Beijing til sin egen hovedstad, noe som var uvanlig i kinesisk tradisjon, siden nye dynastier pleide å flytte hovedstaden. Dette kan ha vært for at overgangen ikke skal ha virket alt for stor for kineserne.

Det muslimske opprøret i Nordvest[rediger | rediger kilde]

Míng-dynastiets provinser. Under Míng-dynastiet var Lanzhou og andre deler av Gansu underlagt Shǎnxī-provinsen (陕西).

I slutten av 1646 gjorde styrkene samlet under den muslimske lederen som i kinesiske kilder er kjent som Mi Layin opprør mot Qing i Ganzhou i dagens Gansu, kjent som Mi Layin-opprøret. Opprøret ble raskt støttet av en annen muslimsk leder med navnet Ding Guodong. Sammen erklærte disse at de ønsket å gjenopprette det beseirede Míng, og okkuperte en rekke byer i Gansu, inkludert provinshovedstaden Lanzhou. Opprørerens vilje til å samarbeide med ikkemuslimske kinesere antyder at de ikke var religiøst motivert, og ikke hadde opprettelsen av en islamistisk stat som sitt mål. Qing-regjeringen sendte fort Shǎnxīs guvernør Meng Qiaofang, en tidligere Míng-embetsmann som hadde gått over til Qing i 1631, for å slå ned opprøret. Både Mi Layin og Ding Guodong ble fanget og drept i 1648, og fram til 1650 ble de muslimske opprørene knust i militære felttog som førte til store tap.

Motstand i Sør-Kina[rediger | rediger kilde]

I det sørlige og det sørøstlige Kina, i blant annet Jiangsu, Fujian, Guangdong, Shanxi og Yunnan, var det fremdeles sterk motstand mot mandsjuene, og her fortsatte Míng-dynastiet (Zhu-familien) å styre i det som har blitt kjent som Nánmíng, Det sørlige Míng. Míng-lojalistene brukte ofte kampropet Motstå Qing, gjenopprett Míng (反清復明). Fire Míng-priser erklærte seg til keisere for Míng etter at Beijing hadde falt; de var Zhu Yousong, Zhu Yujian, Zhu Yuyue og Zhu Youlang.

Kartet viser den kaotiske situasjonen under de indre stridighetene under Míng-dynastiets siste år. Daxi vises til venstre for midten av kartet.
Felttog i Sør-Kina 1645-83: Qīng-dynastiets erobringer og Koxingas motangrep.

Opprørslederen Zhang Xianzhong, Den gule tiger, erobret i 1644 Sichuan og opprettet der Daxi-dynastiet (大西 – Store Vest) med seg selv som keiser. Han skal ha massakrert embedsmenn som satte seg imot styret hans, som kom til å bli en katastrofe for Sichuan. Deretter fikk han massakrert resten av embedsmennene og mange av de sivile, og så fikk han soldatene sine til å drepe hverandre. Befolkningen skal ha gått ned fra 3.102.073 i 1578 til 18 090 i 1685, og befolkningen i Chengdu skal ha gått ned fra 400 000 til bare tjue. Det er ikke sannsynlig at så mange ble drept, men Qing-dynastiets folkeflyttingsprogram Huguang til Sichuan for å gjenbefolke provinsen varte i mer enn hundre år. Zhang, som i følge Lu Xun skal ha innsett at han ville bli overvunnet, ble i 1646 (året før hans død) etterfulgt av Zhang Kěwàng, som styrte en liten stund før Dàxī ble inntatt av Qing. Andre steder i Kina etablerte andre opprørsledere seg før de ble beseiret av mandsjuene, og også noen av disse satte i gang massakrer.

20. mai 1645 erobret mandsjuiske styrker under Prins Dodo byen Yangzhou i Jiangsu fra Nánmíng. Dodo ga sine soldater lov til å gjøre som de ville med innbyggerne i byen, og det førte til den ti dager lange Yangzhoumassakren. I følge kinesiske kilder døde så mange som 800.000 i denne massakren, inkludert forsvarernes kommandant Shi Kefa, siden han nektet å overgi seg til mandsjuene. Lignende massakrer fant sted andre steder i Kina, som i Jiading, Songjiang og Jiangyin alle i Jiangnan, i sistnevnte skal hele befolkningen på 74-100.000 mennesker ha blitt drept, og i Guangzhou i 1650, hvor så mange som 70.000 skal ha blitt drept, men massakren i Yangzhou har blitt særlig mye brukt som et eksempel på mandsjuenes villskap i antimandsjuisme.

21. juli 1645 hadde det meste av motstanden i Jiangnan-regionen blitt beseiret. Hangzhou falt 6. juli samme år, med Det sørlige Míng var likevel ikke endelig beseiret; Zhu Yujian, Prinsen av Tang, en etterkommer i niende generasjon etter dynastiets grunnlegger Zhu Yuanzhang, klarte å unnslippe landeveien til Fujian, hvor han 18. august i Fuzhou ble erklært keiser.

Zhu Youlangs fluktrute til Taungoo.

Av de fire prinsene hadde alle bortsett fra Youlang dødd innen 1647. At flere ulike Míng-prinser konkurrerte om makten gjorde at Míng-lojalistene ble splittet i ulike grupper. Nánmíng ble stadig presset av mandsjuene, og hadde kontrollen over et stadig krympende område. Skiftet av hovedstad vitner om dette, fra Nanjing i 1644-5 til Fuzhou i 1645-6 og til slutt Zhaoqing i Guangdong fra 1646 til 1649. Youlang ble til slutt nødt til å flykte til Kunming i Yunnan i 1656, og deretter videre til Burma under Taungoo-dynastiet i 1659, hvor han fikk tillatelse til å bosette seg i Sagaing av Taungoo-kongen Pindale. Qing sendte først den tidligere Míng-generalen Hong Chengchou til Burma for å fange Youlang, men han mislyktes. Deretter sendte de en større styrke under Wu Sangui, og siden den burmesiske kong Pye Min fryktet at Youlang skulle overta for mye av hans egen makt i Burma, ga han Wus styrker lov til å dra inn i Burma for å arrestere Youlang, som 25. april ble kvelt til døde av Wu, etter at han skal ha provosert Wu ved å ha kalt ham en forræder.

Wu Sangui, Míng-generalen som kom til å spille en rolle på både mandsjuenes og Míng-lojalistenes side.

Wu Sangui hadde blitt belønnet med blant annet tittelen Prins av Pingxi (平西王) for sitt arbeid for Qing, og det innebar at han ble guvernør i Yunnan. Da den fjerde Qing-keiseren, Kangxi, i 1673 bestemte at Wu sammen med Geng Jingzhong, en annen tidligere Míng-offiser som hadde støttet mandsjuene og derfor hadde blitt gjort til guvernør for Fujian og Shang Zhixin, Qing guvernør for Guangdong og sønnen til Shang Kexi, en annen tidligere Míng-offiser som hadde gått over til Qing, skulle flytte fra sine land for å bosette seg i Mandsjuria, gjorde disse tre opprør og startet en åtte år lang anti-mandsjuisk borgerkrig som har blitt kjent som de tre føydalherrers opprør ( 三藩之亂). Opprøret kom til å omfatte mange sørkinesiske provinser, og i 1678 erklærte Wu seg som keiser for Zhou-dynastiet med Hengzhou (i dag Hengyang i Hunan) som hovedstad. Slik forrådte Wu også Qing-dynastiet før han døde samme år. Wu ble etterfulgt av sin sønnesønn Wu Shifan, som begikk selvmord da opprøret ble slått ned i 1681. Dette opprøret har blitt regnet som den siste alvorlige trusselen for det mandsjuiske styret i Kina før de omfattende opprørene i det attende århundre.

"Herren med det keiserlige etternavn" (Koxinga), den kinesisk-japanske Ming-lojalisten Zheng Chenggong.

En av de viktigste og mest suksessrike lederne for Míng-lojalistene var Zheng Chenggong, også kjent som Koxinga (國姓爺; Guóxìngyé; hokkien: Kok-sèng-iâ/Kok-sìⁿ-iâ), sønnen til den kinesiske sjørøveren og marineoffiseren Zheng Zhilong og hans japanske kone Tagawa Matsu. Zheng Zhilong, som tidligere hadde beseiret nederlenderne og deres allierte pirater i 1633 (og igjen i 1645), hadde først vært lojal mot Míng etter Beijings fall i 1644, og etter Nanjings fall godtok han å bli utnevnt som øverstkommanderende for lojaliststyrkene av Zhu Youjian. Keiser Zhu Yujian i Fuzhou var også avhengig av Zheng Zhilongs beskyttelse, og den barnløse keiseren adopterte hans sønn Zheng Sen. Han ble beordret å forsvare den nye hovedstaden Fuzhou, en by kontrollert av Zheng-familien og beskyttet av de naturlige forsvarverkene som skyldtes Fujians ulendte terreng, i 1646 bestemte han seg for heller å overgi seg til Qing-styrkene, noe han ble rikt belønnet for. I 1661 ble han riktignok henrettet for sin sønns fortsatte motstandskamp.

I 1646 startet Zheng Sen (den senere Koxinga) sin motstand, som kom til å vare i seksten år. Han imponerte Zhu Yujian (Longwu-keiseren) etter å ha beseiret mandsjuiske styrker det året, og ble belønnet med navnet Chenggong og tittelen Guóxìngyé av keiseren, som kort tid senere døde etter at mandsjuene inntok Fuzhou. I løpet av de første månedene etter hans fars overgivelse etablerte Koxinga seg på Xiamen og bygde opp sin styrke. Takket være hans overlegne marinestyrker kunne han angripe de mandsjuiske styrkene i Fujian fra havet, og i begynnelsen av 1646 inntok han Tong'an og Quanzhou, men han hadde ikke styrke til å forsvare de besatte områdene. Deretter gikk mandsjuene til motangrep, og inntok Zheng-familiens hjemby Anping, hvor Koxingas mor Tagawa begikk selvmord etter å ha nektet å overgi seg.

Et nederlandsk bilde viser Koxingas soldater utstyrt med platerustninger og guandaoer.

Fram til 1650 hadde Koxinga bygd opp sin styrke, og han var nå mektig nok til å erklære seg som Zheng-familiens overhode. Han erklærte seg som lojal mot den siste Míng-pretenderen, Zhu Youlang, keiser Yongli. I sørvest-Kina ble Yongli presset av mandsjuene, men Koxinga var ikke i stand til å hjelpe ham, og konsentrerte seg heller om å befeste sin stilling langs den sørøstlige kysten. I 1651 og 1652 beseiret Koxinga Qing-styrkene en rekke ganger. Hans far, som hevdet å handle på vegne av Shunzhi-keiseren, forsøkte å overbevise ham til å forhandle med mandsjuene. Etter at forhandlingene brøt sammen i november 1654 sende Qing Prins Jidu (Jirgalangs sønn) for å angripe Koxingas territorier.

Områder kontrollert av eller under innflytelsen til Zheng Chenggong.

9. mai 1656 angrep Jidus styrker Jīnmén, en øy nær Xiamen som Koxinga hadde brukt til å trene soldater, men delvis på grunn av en omfattende storm ble flesteparten av mandsjuenes skip ødelagte. Før dette angrepet hadde Koxinga sendt en av sine offiserer for å innta Zhoushan-øyene, og nå som mandsjuene var uten en effektiv marine i Fujian kunne Koxinga sende en stor hær til Zhoushan, som han planla å bruke som en base for å innta Nanjing. I 1659 forsøkte Zheng og Zhang Huangyan å innta Nanjing med en hær på 170 000 soldater, men til tross for hard motstand i det som kan regnes som hans viktigste slag, ble Koxinga slått tilbake. I 1660 forsøkte Qing å angripe Koxingas base i slaget ved Xiamen, men ble slått tilbake. Zheng begynte nå å rette sin oppmerksomhet mot Taiwan, hvor han tenke å opprette en ny anti-mandsjuisk base.

Míng-lojalister under Koxinga trakk seg tilbake til Taiwan, som da ikke ble regnet som en del av Kina (selv om den hadde en delvis kinesisk befolkning), men hadde siden 1624 vært en nederlandsk koloni, i 1661, etter at Koxingas styrker hadde beseiret nederlandske styrker i beleiringen av Fort Zeelandia. Der opprettet de kongeriket Dōngníng, som etter Koxingas død av malaria i 1662 ble styrt av hans sønn Zheng Jing og deretter av hans sønnesønn Zheng Keshuang. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Qing-styre hadde de ikke lenger. Dōngníng ble erobret av Qing etter at Qing-styrker under admiral Shi Lang hadde beseiret rikets styrker i sjøslaget ved Penghu i 1683.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i Øst-Asia i 1683. Qing til høyre på kartet.

Mandsjuene etablerte Qing-dynastiet som et kinesisk dynasti, men I 1645 ble det berømte ”kø-ordren” innført, som tvang han-kineserne til å overta mandsjuenes hårfrisyre og klesdrakt som et tegn på underkastelse under mandsjuisk styre. For mennene innebar det den «grisehalen» («køen») som ble til ved at hele fremre del av hodet ble glattbarbert, og håret på bakhodet samlet i en eneste lang grisehale. Ordren stred mot kinesisk skikk og konfusiansk etikk, som var at håret ikke skulle klippes. Men kineserne hadde intet reelt valg; enten ble håret eller hodet skåret av.

Mandsjene var ansvarlig for en omfattende ekspansjon av det kinesiske riket i Sentral-Asia, og befestet også Kinas kontroll over Tibet, slik at under Qīng nådde Kina sin største territorielle utstrekning noensinne. Qīng-dynastiet nådde sin storhetstid under Kangxi-keiseren, men rikets nedgangstid begynte allerede under den andre halvdelen av den sjette Qīng-keiseren, keiser Qianlongs regjeringstid, eller i den andre halvdelen av det attende århundre. Gjennom Qīng-dynastiets historie var det flere anti-mandsjuiske opprør, og det mest omfattende av dette var taipingopprøret på midten av 1800-tallet. Til slutt ble Qīng-dynastiet styrtet av xinhairevolusjonen i 1911, og en republikansk styreform ble innført i Kina. Qīng-dynastiet har blitt anklaget for å ha vært dét dynastiet som forsaket Kinas tilbakegang til fordel for Europa.

Notater[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Før 1636 kalt det senere Jin-dynastiet etter det tidligere jursjenske Jin-dynastiet.
  2. ^ Huang Taiji ble storkhan over mongolene i 1636, men mongolene var på denne tiden delt inn i flere ulike grupper som kjempet mot hverandre, og storkhanen styre bare over chaharmongolene. Andre mongolske stammer, som dzjungarene motsatte seg mandsjuisk styre, og i 1675 gjorde også chaharmongolene opprør, men ble fort beseiret. I 1636 opprettet Huang Taiji åtte mongolske bannere.
  3. ^ En vasallstat under mandsjuene etter invasjonen i 1636-7, men mange koreanere fortsatte å større Ming og regne mandsjuene for barbarer også etter denne invasjonen. Også burmesiske styrker fra Taungoo-dynastiet var så vidt involvert i kamper både mot Qing-dynastiet og mot Míng-lojalistene.
  4. ^ Diverse klaner fram til ca. 1619.
  5. ^ En vasall av Ming fram til mandsjuinvasjonen i 1636-7.
  6. ^ Mongolene var inndelt i flere ulike grupper som kjempet seg imellom, og noen av disse kjempet også mot den mandsjuiske invasjonen som allierte av Ming.
  7. ^ "Det sørlige Míng" var områdene i Sør-Kina som fremdeles ble styrt av Míng-dynastiet fra 1644 til 1662.
  8. ^ 1662–1683, på Taiwan.
  9. ^ 1678-81
  10. ^ 1644-5, i deler av Nord-Kina. Andre steder i Kina var andre opprørsgrupper aktive.
  11. ^ Egentlig tjuefire bannere, åtte hver for mandsjuene, mongolene og hankineserne.
  12. ^ Yehe, Hada, Ula, Hoifa, Khorchin, Sibe, Guwalca, Jušeri og Neyen
  • Bilder av de to dynastiene hærstyrker:
Commons Commons: Míng-dynastiets militære – bilder, video eller lyd
Commons Commons: Qīng-dynastiets militære – bilder, video eller lyd