Mandsjuer
Mandsjuene er et tungusisk folk i Mandsjuria i nåværende nordøstre Kina. De utgjør om lag 10 millioner mennesker (år 2000). Det tradisjonelle språket er mandsjuisk, men det benyttes bare av et fåtall. Mandsjuene beseiret på 1600-tallet Ming-dynastiet, tok makten over Kina og innførte Qing-dynastiet i 1644. Det bestod til revolusjonen i 1911 som styrtet keiserdømmet.
Mandsjuene var blant de opprinnelige innbyggerne i Mandsjuria og tilhører den mandsju-tungusiske grenen av den altaiske folke- og språkstammen. Mandsjuspråket var under Qing-dynastiet hoffets og den høyre administrasjonens offisielle språk i det keiserlige Kina og måtte som sådant læres av alle embedsmenn. Mandsjuene betraktet det tungusiske jursjenfolket som sine eldste forfedre, som kineserne kaller nüzhen. Etter kinesiske kilder bodde de i begynnelsen av 900-tallet mellom elvene Amur i nord og Sungari i vest, og var da understilt khitanerne, som antagelig også var av tungusisk herkomst.
I 1114 gjorde jursjen-folket seg selvstendig og erobret under sin høvding Aguda og hans dynasti, «Jin» (gull), etter hvert hele det store khitanriket (hele østre Sentral-Asia og en del av nordre Kina) samt andre deler av Kina, med selve hovedstaden Nanjing (nå Beijing). Men etter Djengis Khan erobret Kina (1215), vendte hans ettertredere mot jursjen-folket. Jin-dynastiet ble styrtet (1234), og jursjenstammene ble trengt nordover til Liaodong, sør i det senere Mandsjuria.
I begynnelsen av 1600-tallet kom det opp en høvding, Nurhaci, mandsjuenes nasjonalhelt, som forente flere andre beslektede stammer under det felles navnet mandsju og gjorde seg (1616) uavhengig av Ming-dynastiet i Kina. Hans etterfølgere inntok Beijing (1644) og gjorde sjuårige Shunzi til keiser. Etter kort tid var hele det kinesiske rike erobret av mandsjuenes dynasti Qing, som bestod til 1911.
Tradisjonelt var mandsjuene for det meste et bofast, jordbruks- og håndverksorientert folk. De gikk over til buddhismen. Bare noen få nordlige stammer, soloner, daurer og andre, som imidlertid snarere bør kunne anses som tunguser, holdt fast ved sin gamle sjamanisme og sitt nomadiske levesett. I militært henseende var mandsjuene inndelt i åtte banner.
Etter revolusjonen i 1911 mistet mandsjuene sin særstilling som privilegert gruppe og ble utsatt for et hardt assimilasjonstrykk. De er regnet med i Folkerepublikken Kina som en offentlig anerkjent nasjonal minoritet.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Elliott, Mark C. The Manchu Way: The Eight Banners and Ethnic Identity in Late Imperial China. Stanford, CA: Stanford University Press, 2001.
- Rhoads, Edward J. M. Manchus & Han: Ethnic Relations and Political Power in Late Qing and Early Republican China, 1861-1928. Seattle, WA: University of Washington Press, 2000.