Mandatfordeling
Mandatfordeling er fordelingen av mandater til et beslutningsorgan eller annen forsamling. Mandater kan fordeles etter geografi, politisk overbevisning og partitilhørighet, popularitet, kjønn eller andre kriterier. I dagligtale brukes ordet om fordelingen av Stortingsplasser etter geografi eller parti, og brukes både om prosessen med å fordele [1][2], og om resultatet av prosessen [3][4].
Innen spillteori om valgordninger er mandatfordeling det systemet som fordeler et gitt antall mandater etter et valg til de ulike aktørene som stiller (vanligvis politiske kandidater eller partier) innenfor en valgkrets). Valgordninger inndeles gjerne i to hovedgrupper: Flertallsvalg der det er ett mandat i hver valgkrets, og (2) forholdstallsvalg der det er flere mandater i hver valgkrets. Mandatet kan være et parlamentsmedlem (som stortingsrepresentant), president eller andre. Når så minst to kandidater stiller til valg må det vurderes hvem av dem som får det ene mandatet, eller fordelingen av mandatene til alle kandidatene basert på stemmer gitt til kandidatene.
Mandatfordelingen er altså utdeling av mandater til politiske kandidater/lister basert på et valgresultat. Dette står i kontrast til kandidatkåring der vurderingen av hvilke(n) kandidat/kandidater som skal få mandatet først etter at det er tildelt partiet (kun hvis valgordningen benytter partilister).[5]
Norsk politikk[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Mandatfordeling på fylker
I Norge var den geografiske mandatfordelingen til Stortinget fra 1814 slik at hver by eller amt hadde mellom ett og fire mandater avhengig av folketall. Denne ble endret flere ganger, og fra 2005 har Norge hatt en mandatfordeling der hvert fylke får et antall mandater basert på folketall og areal, samt at ett utjevningsmandat gis til hvert fylke for å gi en mer proporsjonal representasjon i Stortinget. Fordelingen av mandater til hvert fylke gjøres etter Sainte-Laguës metode, mens fordelingen av mandater til hvert parti innen fylket gjøres etter Sainte-Laguës modifiserte metode.[6]
I Norge må mandatfordeling basert på kjønn, alder eller popularitet ivaretas gjennom nominasjonsprosessen til hvert parti ettersom Stortingsvalg bruker delvis lukkede lister der man i liten grad kan endre rekkefølge på kandidatene til hvert parti. Ved kommunevalg brukes åpne lister slik at velgerne direkte kan påvirke mandatforedlingen også etter andre kriterier enn parti og geografi.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Grunnlovsforslag/2011-2012/dok12-201112-018/1/
- ^ Grunnlovsforslag om endring av § 57 i Grunnlova (berre norske borgarar skal reknast med ved mandatfordelinga)
- ^ http://www.pollofpolls.no/?cmd=Mandatfordeling
- ^ https://snl.no/Mandatfordeling_p%C3%A5_Stortinget_etter_1945
- ^ Administrasjonen (2015). «Mandatfordeling». Valgmedarbeiderportalen. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 25. april 2015.
- ^ https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2002-06-28-57/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11