Mandala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mandala med Buddha Shakyamuni i sentrum, fem Adibuddhaer på top og de fiere store beskytter-guddomer ved siden av Buddha nederst i bilde

Maṇḍala (devanagari: मण्डल) er sanskrit og betyr «krets», «sirkel» eller «ring». Ordet er sammensatt av roten mand, som betyr å «dekorere», «tegne», a som betyr «inneholde» – og suffikset la, som betyr «sirkel». En mer ordrett oversettelse er derfor «dekorasjon i en sirkel». Mandalaer spiller en viktig rolle som hellig geometri innenfor religiøs kunst i hinduismen, jainismen og buddhismen. Lignende geometriske former er også å finne i sjamanistiske tradisjoner, i taoismen, shinto, kristendommen og islam, såvel som i esoteriske tradisjoner i både øst og vest. Den sveitsiske dybdepsykologen Carl Gustav Jung betraktet mandalaer som symbol på Selvet, og hevdet at maling av mandalaer gjorde mennesker i stand til å identifisere emosjonelle forstyrrelser og bidra til personlighetens individualisering.[1]

Symbolet er symmetrisk omkring et sentrum, ofte bestående av en firkant med sirkler, av og til mangedelt eller med spiralform eller hjulform.

I buddhistisk kult er Mandala et symbolsk diagram. Mandala er et symbolsk bilde på kosmos og en manifestasjon av gudene. Den benyttes som støtte i meditasjon, særlig i Tibet og Japan. Mandalaen er altså mest vanlig i tantrisk buddhisme.

Det finnes mange ulike mandalaer for ulike buddhistiske guddommer og for forskjellige former for meditasjon. Men de deler en del grunnleggende trekk. Guruen til den som mediterer viser hvordan mandalaen skal brukes og påkaller nødvendige guddommer. Mandalaen gjør da gudene tilgjengelig for den som mediterer. Gudene er plassert i sentrum av mandalaen, og den skal ha fire utganger eller porter. Disse portene vender mot de fire himmelretningene som alle har hver sin farge (grønn for nord, gul for sør, hvit for øst og rød for vest). Den som mediterer går så inn i mandalaen og blir på den måten innviet i den guddommelige virkelighet. Den som mediterer ser seg selv som den sentrale buddhaen i mandalaen. Denne buddhaen er en visualiseringsguddom.

Mange mandalaer er laget på papir, men de skal også være midlertidige. Derfor er det vanlig å lage mandalaer i farget sand. Når ritualene tilknyttet mandalaen er over blir sanden feiet opp og kastet i en elv eller sjø, for å understreke at bruken av den er visuell og kun midlertidig. Den varige og virkelige effekten skal kun finnes i den mediterendes bevissthet.

Carl Gustav Jung har tatt frem Mandalasymbolet som et symbol på Selvet. Han brukte Mandalategning som et hjelpemiddel i selvutviklingen.

I Norge er Mandala blitt brukt som betegnelse på et selvutviklingssenter: Mandala Senter. Dette senteret ble startet i 1978 i Trondheim.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C G Jung: Memories, Dreams, Reflections, pp.186-197

Litteratur[rediger | rediger kilde]