Manater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Manat)
Gå til: navigasjon, søk
Manater
Manatmor med kalv
Manatmor med kalv
Vitenskapelig(e)
navn
:
Trichechus
L., 1758,
Trichechidae
Norsk(e) navn: manater,
sjøkuer
Hører til: sjøkuer,
Afrotheria,
pattedyr
Antall arter: 3 (4)
Habitat: akvatisk
Utbredelse: vestkysten av Afrika, østkysten av Sør-Amerika og Det karibiske hav
Arter:

Manater (familie Trichechidae, slekt Trichechus) er store hav-pattedyr. De blir ofte kalt sjøkuer, men dette er et generelt navn som også omfatter dugongfamilien. Manatene skiller seg fra dugongene ved at hodet er mer avrundet og ved at halen er formet som en stor padleåre, mens dugonghalen deler seg i to.

Manatene er planteetere, og bruker det meste av tiden sin til å beite. De holder til i grunne, sumpaktige kystområder i varme strøk rundt Atlanterhavet, i både fersk- og saltvann.

En manat kan bli opptil 4,5 meter lang. Menneskene drepte tidligere manater for å bruke oljen og kjøttet deres, men dyrene er nå rettslig vernet. (Fredet)

Arter[rediger | rediger kilde]

Beitende amerikamanater

Manater består av tre eller fire arter i slekten Trichechus.

En nyere genetisk studie (mtDNA) av amerikamanaten foreslår at arten deles inn i tre unike populasjoner; Florida og De store Antillene, Sentralamerika og det nordlige Sør-Amerika, og det nordøstre Sør-Amerika. Man må derfor påregne endringer i artslisten ovenfor.

Selv om den ikke har naturlige fiender er amerikamanaten en utrydningstruet art på grunn av menneskelig aktivitet. Utbygging har forverret dyrets levekår i sumpområdene langs kysten, båtmotorer kan gi dem store skader, og mange manater får i seg deler av fiskeutstyr når de spiser. Det virker som om fiskekroker og lodd ikke skader manatene, men fiskeliner kan blokkere fordøyelsessystemet og føre til en sakte død for dyret.

Manatene samler seg gjerne nær kraftverk som varmer vannet rundt seg. På grunn av denne unaturlige varmekilden har de sluttet å emigrere om vinteren slik de gjorde tidligere. Flere kraftverk er i ferd med å bli stengt, og den amerikanske staten ved U.S. Fish and Wildlife Service prøver nå å finne andre måter å varme vannet på for manatene, siden de nå ikke lenger emigrerer om vinteren.

Generelt om manater[rediger | rediger kilde]

Utbredelse:
grønt: Amerikamanat
rødt: Amazonasmanat
oransje: Senegalmanat

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Arten trichechines, eller virkelige manater, skilte seg ut fra Dugonginidene i midten av miocentiden, trolig i Sør-Amerika. Da fikk de den karakteristiske utskiftingen av tannsettet. Først senere, i pliocen eller pleistocen, vandret de nordover og tvers over Atlanterhavet til Afrika. Nyere analyser av arvematerialet stadfester at amerikamanaten og senegalmanaten skilte lag etter at amazonasmanaten skilte seg ut som en egen art.[1]

Oppdelingen av amerikamanaten i to underarter er omdiskutert. Denne oppdelingen er særlig basert på forskjeller i skallen. Analyse av arvematerialet speiler ikke denne forskjellen, men viser i stedet forskjell på dyr fra nord- og sørsiden av deltaet til Orinocoelva og de små Antillene.

Anatomi og fysiologi[rediger | rediger kilde]

En manat kan bli opptil 4,5 meter lang, avhengig av art, og hunnen er større enn hannen. Det er bare ytre forskjeller på kjønnene, hannens ytre kjønnsorgan sitter framme ved navlen (midt på buken), mens hunnen har sitt bak ved anus (ved halerota). Skjelettet er svært massivt, og det finnes bare beinmarg i brystbeinet og ryggvirvlene. Den har ikke baklemmer, men det finnes rester av bekkenbein i muskulaturen på bakkroppen. framme har den sveiver. Skinnet har farger fra grått til brunt, med ujevn overflate og noe hårvekst. Den mangler ytre ører. Overleppen er fleksibel, og med værhår. Dyret bruker sveiver og lepper til å føre maten inn i kjeften.

Lungene er flate og opp mot en meter lange og ligger på ryggsiden av dyret. Om lag 90% av luften i lungene blir skiftet ut ved hvert pust. Langs kroppen ligger to mellomgulv. Disse går fra ryggvirvlene ut mot hver side på dyret. Disse mellomgulvene skiller lungene fra tarmene. Hver lunge ligger altså i sitt eget lukkede rom. Dyrene kommuniserer under vann med lyder i området 6-8 KHz.

Ett særtrekk ved manatene er seks virvler i halsryggsøylen, i stedet for syv som er vanlig hos pattedyr. Et annet særtrekk er at tennene blir kontinuerlig skiftet ut bakfra og framover, i stedet for periodisk, og nedenfra og oppover. Tennene blir altså slitt ned framme, og skiftet ut med tenner som vokser opp lengst bak i kjeven og vandrer framover.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Manatku med kalv.

Det er usikkert hvordan man kan fastslå alder på manater og man vet ikke når de blir kjønnsmodne. Trolig skjer det mellom seks og ti års alder. Parringen kan skje både under vann og ved overflaten, og en manatku kan parre seg med mer enn en hann. Svangerskapet varer mellom tolv og tretten måneder og som regel har de bare en kalv. Kalven er om lag 120 cm lang og veier 30 kg. Den blir født i vannet, og dier få timer etter fødselen. Kalven dier i ett år, men kan gå med moren i to år.

Hunnen har eggløsning flere ganger i året, kanskje så ofte som hver måned. De får kalver med fra to til fem års mellomrom.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Antillmanat med fôr i en dyrehage.

Manaten kan spise et vidt spekter av planter i og ved vannet. De har bare en mage, men en utvidet tolvfingertarm som er nesten like stor. De har også tynn- og tykktarm, begge opp mot 20 meter lange hos et velvoksent individ. Nedbrytingen av cellulose skjer hovedsakelig i tykktarmen, ved gjæring. Dette er en prosess som frigjør store mengder metangass. Denne meltingsprosessen ligner den en finner hos hester.

Dykking[rediger | rediger kilde]

Neseborene på manaten blir lukket med klaffer under dykking. Når de store manatene hviler, kan de være under vann i opp til tjue minutter. Er de aktive er tiden kortere, i snitt to til tre minutter. Det er usikkert om de har den typiske forsinkede hjerterytmen (bradykardi) som andre sjølevende pattedyr har under dykking. Forsøk med dykking av manater ga bradykardi, mens forsøk der de dykker frivillig ikke viser dette.

Jakt[rediger | rediger kilde]

Man drepte tidligere manater flere plasser, for å bruk fett, kjøtt, skinn og knokler, men dyrene er nå rettslig vernet de fleste plassene. Alle manatartene er regnet som sårbare dyrearter i rødlisten til Verdens naturvernunion, men det er uvisst hvor mye tallet på dyr øker eller minsker.

De ulike artene[rediger | rediger kilde]

Senegalmanaten[rediger | rediger kilde]

Senegalmanat i akvariet i Toba i Japan.

Senegalmanaten (Trichechus senegalensis) er også kalt West African manatee på engelsk. Av de nålevende sjøkuene er det senegalmanaten en vet minst om. Man tror at den lever i de samme områdene nå som tidligere, men at populasjonene minker og at enkeltpopulasjoner i området forsvinner.

Den ligner amerikamanaten, men er noe mindre rund, og har en annerledes snuteform. Det ser ut til at nedre grense for vanntemperatur er 18 °C. Den har samme levevis, men det er funnet muslinger i magen på slaktede dyr som betyr at den kan spise noe animalsk føde.


Land Status
Senegal Det er manater langs hele kysten og oppover Senegalelven. Hvor langt opp de går er ukjent, men det varierer trolig med vannføring og årstid. Dyrene er vernet.
Gambia Lite manater ved kysten, men ikke uvanlig i nedre del av Gambiafloden. Disse dyrene kan være truet av oppdemming av elven. De er allerede truet av mangel på ferskvann grunnet tørke og reduserte mangrovesumper.
Liberia Til stede, ukjent hvor mange
Guinea-Bissau Relativt få langs kysten, tallrike i Bijagós-øyene. Aktiv jakt er ikke vanlig, men kjøttet blir spist når en får de i garn.[2]
Guinea Ingen data
Sierra Leone Utsatt for jakt, minst tjue dyr tatt årlig. Kjøttet finnes på markeder. Dyr finnes i flere av elvene.
Elfenbeinskysten Utsatt for jakt, minst tjue dyr årlig. Overslag over populasjonen varierer fra tre hundre til flere tusen.
Ghana Fangst er forbudt, dyret er uvanlig.
Togo og Benin Ingen data
Niger og Mali Det har hvert mange manater i Niger-deltaet.
Tsjad Usikkert om manater finnes i Tsjad. Omdiskutert om det finnes en stamme i Tsjad-sjøen.
Nigeria Talrike tidligere, trolig færre nå. Manater blir jaktet i Nigeria.
Kamerun Jakt skjer, på tross av lovforbud. Det er manater i alle større elver langs kysten, varierende størrelse på populasjonene.
Ekvatorial-Guinea Ingen data
Gabon Ingen sikre data, trolig tallrik
Kongo-Brazzaville og Kongo Ingen sikre data. Trolig tallrik i Kongoelven
Angola Ingen sikre data. Cuanza-elven er trolig sørgrensen for senegalmanaten.

Denne tabellen er satt opp på grunnlag av data fra 1980-tallet[3] dersom ikke annet er skrevet.

Amazonasmanaten[rediger | rediger kilde]

Amazonasmanat tegnet av Sharon Mooney.

Amazonasmanat (Trichechus inunguis, peixe-boiportugisisk) er den minste av manatene. Det lengste individet som er dokumentert var 2,8 meter langt, ett annet veide 480 kg. Amazonasmanaten skiller seg fra de andre manatartene ved mellom annet at den har glatt skinn etter nyfødttiden, hvite eller rosa flekker på buken, lengre og smalere snute, og ikke negler.

Den største forskjellen mellom amazonasmanaten og de andre manatartene, er at den lever bare i ferskvann; i Amazonas, samt elver og sjøer i sammenknyttet med elven. De lever helst i «hvitt vann», altså vann med normal pH. Dette i motsetning til «svart vann», som er kjennetegnet av lav pH. De foretrekker kanaler og flåmsjøer, og en temperatur i vannet mellom 25° C og 30° C.

De lever i flokker på fire til åtte dyr, tidligere ble de observert i større flokker. De kan være under vann i opp til fjorten minutter. I motsetning til de andre manatartene tyder mye på at amazonasmanaten har årstidsvariasjoner i ernæringen. I fangenskap spiser de 9 til 13 kg planter om dagen. I naturen ser det ut til at de faster i tørkesesongen, da vannstanden kan minske med opp til 10-15 meter, og dyrene kan bli isolert i områder uten grønne vekster. Trolig kan de leve på fettreservene i opp til 200 dager. De har ett lavt stoffskifte året rundt, men dette gjelder også til en viss grad de andre manatene. I tillegg skjer det meste av kalvingen i perioden februar – mai, da vannet stiger tilbake etter tørketiden. I fangenskap er kalvene om lag 80 cm lange når de kommer til verden, og øker vekten med om lag en kilo i uka. Lengden øker med 1,4 cm i uka. De får i seg seks liter melk i uka og dier i ett år.

Mens de andre manatene i liten grad er bytte for rovdyr, jager både haier, jaguarer og kaimaner på amazonasmanaten. I tillegg ble amazonasmanaten utsatt for intensiv jakt i tiden fra 1780-tallet til 1954, da både skinn og kjøtt var eksportartikler. På toppen av dette kom en spesielt kraftig tørke i 1963 som satt bestanden kraftig tilbake.

Hvordan situasjonen er nå, er uviss. I Brasil er det gjort forsøk med utsetting av manater i en kunstig innsjø etter vassdragsregulering (ved Santarém). Ny genforsking viser at det er mulig at tallet på amazonasmanater øker.[4]

Land Status
Brasil Rundt regnet 5 000 dyr, mulig vekst i tallet.
Guyana I Rio Tacatu på grensen til Brasil
Colombia I tillegg til Amazonas finnes det manater i Putumayo, Caquetá og deler av Apaporis. Sjelden, nær utryddelse.
Peru De lever i Napo, Tigre, Marañón, Samiria, Ucayali og Huallagaelven. Sjelden, nær utryddelse.
Ecuador I laguner ved elvene Aguarico og Cuyabeno. Få, og utsatt for jakt.

Amerikamanaten[rediger | rediger kilde]

Amerikamanat.

Amerikamanaten eller lamantinen (Trichechus manatus) blir på engelsk kalt Caribbean eller West Indian manatee. I 1934 ble det gjort framlegg om at amerikamanaten hadde to underarter. At det faktisk er to underarter, ble slått fast av Domning og Hayek i 1986[5], på grunnlag av forskjeller i skjelettene, særlig skallene. Floridamanaten lever i Florida i USA, i tillegg sporadisk fra Texas til Virginia. Antillmanaten lever fra nord på Atlanterhavskysten i Mexico til Bahia i Brasil, og på Karibien. Floridastrømmen mellom Florida og Cuba skiller de to underartene.

Floridamanaten[rediger | rediger kilde]

Floridamanaten (Trichechus manatus latirostris) er den manatarten vi vet mest om. Den kan bli 3,9 meter lang og veie rundt 1,5 tonn. Gjennomsnittlig størrelse for en voksen manat er tre meter og 500 kg. Til forskjell fra amazonasmanaten har den tre eller fire negler på sveivene. Livslengden er trolig over 50 år.

Disse manatene blir kalt halvsosiale. Kalv og mor utgjør en enhet, og ut over det danner de ikke faste enheter. Rundt eggløsningen kan en ku likevel være omsvermet av flere hanner. Flere manater kan også samle seg rundt kilder for varmt vann om vinteren.

Floridamanaten lever både i salt- og ferskvann. Dyr er ofte observert når de flokker seg rundt ferskvannskilder for å drikke, men det er uvisst om de kan leve bare i saltvann (som t.d. seler og hvaler), eller om de er avhengige av disse ferskvannskildene.

Floridamanaten lever i yttergrensen for manatens naturlige miljø og den migrerer når temperaturen i vannet synker til under 20 °C. På helårsbasis lever den i Florida, opp til Georgia, men den streifer opp til Virginia på varme somere. Vestover finnes dyret i Everglades nasjonalpark, sporadisk helt til Louisiana. Om vinteren samler manatene seg gjerne nær kraftverk og naturlige varme kilder som varmer vannet rundt seg. Flere kraftverk er i ferd med å bli stengt, og den amerikanske staten ved U.S. Fish and Wildlife Service prøver nå å finne andre måter å varme vannet på for manatene. Når floridamanaten er truet er det særlig fordi naturlige leveområder forsvinner, og fordi de blir skadd i kontakt med båter og lignende.

Tallet på dyr er (2001) over 3 200, dette var det høyeste tallet som ble telt.[6] Hvor mye over er usikkert. Funn av døde manater øker, og i perioden 1976 til 1990 økte det med 5,3% i året, fra noe over 50 til 216.

Antillmanaten[rediger | rediger kilde]

Antillmanaten (Trichechus manatus manatus) er lik floridamanaten av utseendet. Populasjonen er ujevnt fordelt i området der den lever. Dette kommer trolig av tilgangen på habitat. Dyrene trenger tilgang både på ferskvann og riktig mat. Man mangler både historiske data, og godt oversyn over hvordan situasjonen er nå, men trolig minsker tallet på antillmanater.

Land Status
Brasil Fredet siden 1967 men jakt pågår trolig noen steder. Antillmanater finnes i følgende delstater: Amapá, Maranhão, Paraíba, Pernambuco, Alagoas, Sergipe og Bahia. Totalt rundt 500 dyr (1997).[7]
Fransk Guyana Vernet siden 1986. Til stede langs hele kysten og opp til 80 km opp i elver. Det foregår fremdeles noe jakt (2003).[8]
Surinam Finnes i de fleste elvene og tilhørende sumpområder. Har blitt sett opp til 60 km opp i elver.
Guyana Vernet siden 1956. Finnes trolig i alle kystnære elver.
Trinidad I Nariva-sumpen og North Oropuche River.
Venezuela Utsatt for jakt tidligere, trolig ikke lengre. En stor populasjon i Orinoco-vassdraget og Golfo de Paria.
Panama En liten populasjon i elver i Bocas del Toro-provinsen og i Gatúnsjøen (1990)[9]
Costa Rica Sjelden. Noen få i nasjonalparken Tortuguero
Nicaragua Ingen data
Honduras Uklar situasjon. Jaktpresset har vært stort, mulig bedring.
Guatemala Få individer, fremdeles jakt. Har også ett manat-reservat, Biotopo Para La Conservación del Manati Chocon-Machacas
Belize Vernet siden 1933. Mange manater (>300), langs hele kysten. Trolig ett kjerneområde for disse dyrene. (1997)
Mexico Nordgrensen for antillmanaten går her, ved Nautla i Veracruz. Man kan sporadisk finne dyr nord til Texas. Det har blitt jaktet på dyrene tidligere men dette er det stort sett slutt på. I Mexicogulfen finner man antillmanater særlig i det sørlige Veracruz, og i delstatane Tabasco og Chiapas. Lengre sør finner man de særlig på grensen mot Belize.
Cuba Usikkert hvor vanlige dyrene er, men de finnes både på nord- og sørsiden av øya. De er særlig tallrike i Golfo de Guanahacabibes, mellom Cortes og La Coloma, og ved Río Hatiguanico.
Haiti Mindre enn ti individer
Den dominikanske republikk Få dyr
Jamaica På sørkysten er det en liten populasjon. utsatt for krypskyting.
Puerto Rico Dyrene her kommer under U.S. Endangered Species Act fra 1973, situasjonen er derfor bedre kartlagt enn andre steder. De fleste dyrene finner man på øst- og sørsiden av øya, og særlig ved Roosevelt Road Naval Station, hvor de drar nytte av kloakkutslipp for ferskvann.
Jomfruøyene Ett dyr sett i 1988.
Bahamas En observasjon fra 1975, men landet er ikke undersøkt for manater.

Denne tabellen er satt opp på grunnlag av data fra før 1989[10] dersom ikke annet er oppgitt.

Trichechus sp.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vianna, JA, et al.: Phylogeography, phylogeny and hybridization in trichechid sirenians: implications for manatee conservation. Molecular ecology. 2006, 15, 433-447.
  2. ^ Silva MA og A Araújo: Distribution and current status of the West African manatee (Trichecchus senegalensis) in Guinea-Bissau. Marine Mammal Science, 2001, 17 (2):418-424.
  3. ^ Reynolds JE og DK Odell. Manatees and Dugongs. Facts on file, 1991. ISBN 0-8160-2436-7
  4. ^ Cantanhede AM et al.: Phylogeography and population genetics of the endangered Amazonian manatee, Trichechus inunguis Natterer, 1883 (Mammalia, Sirenia). Molecular Ecology (2005)14:401-413.
  5. ^ Domning, DP og LC Hayek. Interspecific and intraspecific morphological variation in manatees (Sirenia:Trichecus). Marine Mammal Science 2(2):87-144.
  6. ^ FAQ Fish and Wildlife Research Institute
  7. ^ Vianna, JA, et al.: Phylogeography, phylogeny and hybridization in trichechid sirenians: implications for manatee conservation. Molecular ecology. 2006, 15, 433-447.
  8. ^ de Thoisy B,et al.: Distribution, habitat, and conservation status of the West Indian manatee Trichechus manatus in French Guiana. Oryx, 2003, 37(4):431-436.
  9. ^ Mou Sue LL , DH Chen, RK Bonde og TJ O'Shea Distribution and status of manatees (Trichechus manatus) in Panama. Marine Mammal Science (1990) 6(3):234–241.
  10. ^ Lefevebre LW, TJ O'Shea, GB Rathburn og RC Best: Distribution, status, and biography of the West Indian Manatee, i Biogeography of the West Indies. Referert i Reynolds JE og DK Odell. Manatees and Dugongs. Facts on file, 1991. ISBN 0-8160-2436-7


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Trichechus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Trichechus – detaljert artsinformasjon