Makedonsk falanks
Den makedonske falanksen er en formasjon for infanteri som ble utviklet av Filip II og brukt av hans sønn Aleksander den store til å erobre Det persiske riket. Falankser forble dominerende på slagmarkene gjennom hele den hellenistiske perioden, selv om kriger hadde utviklet seg til å bli operasjoner som vanligvis involverte beleiringer og sjøslag like mye som feltslag, inntil de ble fortrengt av romerske legioner.
Filip II brukte mye av sin ungdom som gissel i Theben hvor han studerte under den kjente general Epaminondas. Det var hans reformer som la grunnlaget for falanksen. Soldater i falanksen var profesjonelle og var blant de første troppene noen gang som ble drillet, noe som gjorde at de kunne foreta komplekse manøvrer utenfor det andre hærer kunne. De kjempet i tette rektangulære formasjoner, vanligvis åtte mann dyp, med en leder fremst i hver kolonne og en nestleder i midten, slik at de bakre rekkene kunne bevege seg til sidene dersom en trengte større front. I motsetning til tidligere hoplitter, var falangittene ubevæpnet, kanskje med unntak av de i den fremste rekken, og bar bare små skjold. Ingen fiender ble ventet å komme nær nok til at de trengte flere våpen enn sarissaen.
Hver falangitt bar sitt hovedvåpen, en sarissa, som var et spyd som hadde spiss i begge ender. Disse var over fire meter i lengde. Disse ble båret i to deler som ble satt sammen rett før et slag og måtte holdes med begge hendene. På nært hold var våpnene ubrukelige, men en intakt falanks kunne enkelt holde fiendene på avstand. Våpnene av de fem fremste rekkene av menn, var alle stukket frem foran formasjonen, slik at det alltid var flere spisser enn mulige mål til enhver tid. Den andre våpenet var en liten dolk.
Hverken Filip eller Aleksander brukte faktisk falanksen som deres førstevalg av våpen, men i stedet brukte de den til å holde fienden på plass mens tungt kavaleri brøt gjennom fiendens rekker. Det makedonske kavaleriet kjempet i kileformasjon og var stasjonært langt ute på høyre flanke. Etter at disse brøt gjennom fiendens linjer, ble de fulgt av hypaspistene, elite infanterimenn som tjente som kongens livvakt, og så fulgt av falanksen. Den venstre flanken var vanligvis dekket av alliert kavaleri gitt av Thessaliene som kjempet i rombeformasjon og tjente hovedsakelig i en defensiv rolle.
Andre styrker, irregulære tropper, bueskyttere, spydkastere, reserver av allierte hoplitter og artilleri ble også satt inn. Falanksen bar med seg en relativt liten bagasje, med bare en tjener for hver mann. Dette gav den en marsjfart som samtidige arméer bare kunne drømme om, noen ganger overgav styrker seg til Aleksander rett og slett fordi de ikke forventet at han skulle dukke opp på flere dager og derfor ikke var forberedt til strid. Falangittene ble drillet til å utføre korte springmarsjer dersom det var krevet.
Arméene i den tidlige hellenistiske perioden var utstyrt og kjempet hovedsakelig i samme stil som Aleksanders. Mot slutten fant det sted en glidning bort fra kombinerte hærer tilbake til å bruke falanksen som den avgjørende styrken og den ble satt til å angripe inn i fiendens linjer slik som hoplittene gjorde tidligere. Det gjorde at formasjonen var nokså sårbar, men nesten uovervinnelig i front. Falanksen som andre infanteriformasjoner var utsatt for flankeangrep og hadde en tendens til å brekke opp dersom en rykket fram fort over ujevnt terreng. Så lenge alle brukte den samme taktikken, var det ikke umiddelbart merkbart, men med ankomsten av de romerske legionene, viste de seg å være fatale i større sammenstøt (det mest kjente er slaget om Pydna), idet romerne kunne rykke inn i åpninger i linjene og enkelt nedkjempe falangittene i nærkamp.