Mad Max 2: Landeveiens kriger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mad Max 2: Landeveiens kriger
orig. Mad Max 2
Nasjonalitet Australia Australia
Språk Engelsk
Sjanger Science fiction
Fremtidsfilm
Action
Regissør George Miller
Produsent Byron Kennedy
Manus Terry Hayes
George Miller
Brian Hannant
Medvirkende Mel Gibson
Michael Preston
Bruce Spence
Vernon Wells
Kjell Nilsson
Virginia Hey
Emil Minty
Sjeffotograf Dean Semler
Klipp David Stiven
Michael Balson
Tim Wellburn
Filmselskap Warner Bros.
Utgitt Australia 24. desember 1981
Japan 1981
USA 1982
Argentina 1982
Frankrike 1982
Sverige 1982
Finland 1982
Norge 1983
Lengde 91 min
Aldersgrense 18 år (1983)
Budsjett AUD 4,000,000
Forløper Mad Max (1979)
Oppfølger Mad Max etter Thunderdome (1985)
Bilen som Mel Gibson brukte i filmen. Den står nå utenfor the Silverton Hotel i New South Whales

Mad Max 2: Landeveiens kriger (originaltittel: Mad Max 2) er en kritikerrost australsk spillefilm av typen dystopisk postapokalyptisk action- og science fiction. Filmen er fra 1981 og er regissert av George Miller. Hovedrollen som Mad Max spilles også denne gang av Mel Gibson. Filmen er en oppfølger til Mad Max.

Filmen er også kjent under tittelen: The Road Warrior (USA)

Handling[rediger | rediger kilde]

Den tidligere politimannen Max (Mel Gibson) reiser gjennom et Australia som nå har blitt ødelagt etter en atomkrig. Han er på desperat jakt på bensin, som etter apokalypsen er blitt verdt sin vekt i gull. Ved en tilfeldighet redder han livet til en person som blir overfalt av noen sadistiske motorsykkelbøller – gjenlevende fra atomkrigen. Han finner ut at mannen han redder bor i et provisorisk fort som beskyttes av dens innbyggere med jernhånd. Han får på grunn av sin handling slippe inn og bli en del av det lille samfunnet, et samfunn som til stadighet blir utsatt for angrep og trusler fra en sadistisk gjeng som er på desperat jakt etter drivstoff. Det lille samfunnet, som består av både menn, kvinner og barn, planlegger en flukt ut mot kysten. Max bestemmer seg for å hjelpe dem ved at han og noen av samfunnets menn setter i gang en storstilt avledningsmanøver i den hensikt å lede den motoriserte banden vekk fra de siviles flukt. I avledningsmanøveren inngår en stor og armert bensinbil. Under den dramatiske avledningsmanøveren oppstår en voldsom kamp på liv og død i høy hastighet. Max blir til slutt tvunget inn i en dødskamp mot bandens leder, Humungus, og hans morderiske høyre hånd, Wez.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Mad Max 2 vant i 1983 en Saturn Award for beste internasjonale film og ble nominert i en rekke andre kategorier. Den vant flere priser ved Australian Film Institute, blant annet for beste regi (George Miller). Den vant i tillegg flere mindre prestisjetung filmpriser i 1982 og 1983.

Mad Max 2 regnes som en av Australias mest kjente og suksessfulle filmer, og har tydelig vært en inspirasjonskilder for mange andre filmer, blant annet en rekke italienske science fiction-filmer som ble lansert på 1980-tallet. Den fikk i 1985 en oppfølger: Mad Max etter Thunderdome.

Filmen regnes for en kultfilm.

Filmkritikerne og publikum[rediger | rediger kilde]

Filmen har fått bra kritikker og Variety skrev i 1981 følgende: «Director Miller keeps the pic moving with cyclonic force, photography by Dean Semler is first class, editing is supertight, and Brian May's music is stirring».[1] Chicago Sun-Times' anmelder var noe mer delt og skrev blant annet «...is a film of pure action, of kinetic energy organized around the barest possible bones of a plot. It has a vision of a violent future world, but it doesn't develop that vision with characters and dialogue.», men også «The special effects and stunts in this movie are spectacular; "Mad Max 2" goes on a short list with "Bullitt," "The French Connection," and the truck chase in "Raiders of the Lost Ark" as among the great chase films of modern years».[2] Filmen har (per mai 2008) fått maksimal oppslutning på 100%Rotten Tomatoes, der 34 anmeldere er samstemte.[3]

Mad Max 2 ble en publikumssuksess og spilte inn over $23 millioner på amerikanske kinoer alene. I tillegg spilte den inn $11 millioner i Australia, £2,5 millioner i Storbritannia og 7 millioner kr i Sverige.[4]

I rollene[rediger | rediger kilde]

(utvalg)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Mad Max 2». Variety. 1981. Besøkt 13. mai 2008. «Director Miller keeps the pic moving with cyclonic force...» 
  2. ^ Ebert, Roger (1981). «Mad Max 2 / The Road Warrior». Chicago Sun-Times. Besøkt 13. mai 2008. «The special effects and stunts in this movie are spectacular» 
  3. ^ «The Road Warrior». Rotten Tomatoes. Besøkt 13. mai 2008. 
  4. ^ «Business Data for Mad Max 2». IMDb. Besøkt 13. mai 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nett-TV[rediger | rediger kilde]