Mīmāṃsā

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mīmāṃsā (devanagari: मीमांसा) er et sanskrit-ord som betyr «undersøkelse». Det er beslektet med det greske ordet ἱστορία. Mīmāṃsā er navnet på en av de seks filosofiske skolene i det gamle India, en ortodoks (āstika) skole som dveler ved dharma basert på hermeneutikken i Vedaene. Dharma's natur er ifølge denne skolen utilgjengelig for fornuft og observasjon, og man må trekke slutningen fra autoriteten til den åpenbaringen som finnes i Vedaene, og som betraktes som evig, ufeilbarlig og uten forfattere (apaurusheyatva).

Mīmāṃsā er sterkt opptatt av eksegeser og har gitt opphav til filologi og språkfilosofi. Bhartrhari (7. århundre) krediteres for skolens forestilling om tale (shabda) som en uadskillelig enhet bestående av lyd og mening (semiotikk).