Mørsvikbotn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra Mørsvikbukta.
Europavei 6 gjennom Mørsvikbotn med avkjøring til bygda. I bakgrunnen Lisjeidtinden nærmest og Blåfjellet bortenfor.

Mørsvikbotn (lulesamisk: Murgosvuodna) er en tettbebyggelse nord i Sørfold kommune i Nordland. Mørsvikbotn har butikk, kapell, campingplass, og et av Norges største og mest moderne, landbaserte oppdrettsanlegg for smolt.

Andre verdenskrig i Mørsvikbotn[rediger | rediger kilde]

Fem kilometer nord for Mørsvikbotn ligger innsjøen Mørsvikvatnet. I dette området, ved gården Mørsry, hadde den tyske hær en krigsfangeleir under 2. verdenskrig. Soldatene som tjenestegjorde her var vesentlig fra Østerrike. Det var mest russiske krigsfanger i leiren. De bygde en jernbane, som var ment å skulle forbinde Fauske og Narvik, den såkalte Polarbanen.

Ruiner av leiren, deler av traseen til jernbanen, tunnelinnslag og veier er fortsatt synlige. Noen av tunnelene, som i dag er i bruk som deler av riksveien mellom Fauske og Mørsvikbotn, ble opprinnelig sprengt ut av fangene og den tyske krigsmakt. En liten, men i dag tom gravplass for falne russiske soldater ligger nær leiren, bare femti meter på venstre side rett etter den ene betongbruen. Leirsjefen var av lokalbefolkningen vurdert til å være ganske «human», og tyske og østerrikske besøkende til dette stedet i årene etter krigen (og til og med i dag) har alltid blitt varmt mottatt. Bare noen få russiske krigsfanger ble skutt eller døde av utmattelse under den 5 år lange krigen. Den lille leirkirkegården ble tømt for lik kort tid etter krigen. Levningene deres hviler nå sammen med rundt 8000 andre krigsfanger på Tjøtta internasjonale krigskirkegård, sør for Sandnessjøen. Døde østeuropeiske krigsfanger i Nord-Norge ble flyttet til krigskirkegården på Tjøtta under Operasjon Asfalt tidlig på 1950-tallet, dels på grunn av den kalde krigen.

Noen rømninger er blitt kjent gjennom lokalbefolkningen som levde nær leiren. Den første rømningen var fra den lille underleiren på Sildhopen. Den lokale tyske vakta stolte på de russiske krigsfangene. En sen kveld, etter noe alkoholforbruk, drepte en av russerne vakten med øks. Deretter rømte krigsfangene øst over fjellene langs en naturlig sti kjent fra meget gammel tid. Av ukjente grunner gikk de i feil retning etter at de hadde klatret over det første fjellet, og gikk i stedet sørover og ned til Kobbvatnet, hvor de ble tatt til fange igjen. De ble fraktet tilbake til Mørsry, og henrettet mens de sto med ryggen til en stor stein. Det var skuddmerker på denne steinen i mange år etter krigen. Den ligger ennå ved enden av veien som går nord for Mørsvikvatnet (rundt 50-60 meter inn i skogen på venstre side!)

En annen rømning ble utført av to polakker. Noen sier at de to unge polakkene kom fra leiren på Mørsry. De var sannsynligvis ikke krigsfanger, men arbeidere som hadde blitt tvunget inn arbeidsleiren fra en nærliggende leir på Tømmernesset. De rømte til Sverige via Mørsvikvatnet. De ble hjulpet av en lokal, Alfred M. Iversen, som de tilfeldigvis møtte i området. Han lovte at han ville møte dem ved bredden av en liten innsjø den følgende søndagen. Dette var Lisjvatnet, en liten innsjø i samme dalføre som Sildhopvatnet. Den følgende søndagen møtte han dem der og hadde med seg utstyr i form av ski og klær, samt en flaske vodka. Han ga dem en god beskrivelse av hvordan de skulle finne veien til Sverige. Han ga dem også sin egen adresse, slik at de kunne «sende ham et postkort fra Sverige». Dette gjorde de etter krigen. En av dem, Aleksander Robaszkiewicz, som da levde i Australia, besøkte Mørsvikbotn sent på 1990-tallet. Men han møtte dessverre ikke hjelperen Alfred M. Iversen, som døde noen år før. Denne siste hendelsen er nevnt i en artikkel skrevet av Kåre Breivik.[1]

En annen rømning fra leiren på Mørsry, eller mulig røming fra et arbeidslag er beskrevet. Krigsfangene ble tatt til fange igjen et sted nord for Tennvannet/ Tennvasskollen, og ble skutt i nærheten på nordvestbredden av sjøen. Dette ble observert av Reidar Kirkfjell og hans kone Ninni, som bodde i nærheten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Årbok for Sørfold", printed a.d. 2000, page 25.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]