Målvakt (fotball)

En målvakt (ofte kalt keeper etter engelsk) i fotball har som oppgave å hindre motstanderne i å skåre mål ved å se til at fotballen aldri kommer inn i laget sitt eget målbur. Målvakta er den eneste spilleren på laget som kan ta i ballen med hendene og kan benytte alle deler av kroppen for å hindre at ballen går i mål. Målvakta nytter som regel keeperhansker, dels for å verne hendene og dels for å få et bedre grep om ballen.

De fleste målvakter har en aktiv karriere på mer enn 20 år, og en av de som er verdt å nevne er engelske Peter Shilton som var aktiv mellom 1966 og 1997. I løpet av den 31-år lange karrieren sin spilte han over 1 000 kamper, av dette 125 landskamper i løpet av 20 år for England. Han spilte sin siste landskamp som 40-åring og den siste klubbkampen som 47-åring.

Regler[rediger | rediger kilde]

Innenfor sitt eget straffesparkfelt kan målvakta benytte alle kroppsdeler for å hindre at ballen går inn i eget mål, i tillegg til at han kan benytte hendene til å fange og holde ballen. Utenfor sitt eget straffesparkfelt blir målvakta regnet som en vanlig utespiller. Målvakta kan derimot ikke ta på ballen dersom en medspiller bevisst har spilt ballen tilbake, selv om målvakta er innenfor eget straffesparkfelt. Om dette skjer kan målvakta bare bruke føttene eller hodet, som en utespiller. Målvakta kan likevel bruke hendene om medspilleren har sentret ballen med en kroppsdel fra kneet til hodet, unntatt hender/armer.^[1]

Når målvakta har plukket opp ballen med hendene har hen seks sekunder på seg til å sette ballen i spill tilbake. Målvakta kan da ikke slippe ballen med hendene og så plukke den opp igjen - når ballen er sluppet kan hen bare ta i ballen med hendene tilbake etter at en motstander har vært borti den. Målvakta er spesielt vernet fra dommeren og ballen kan ikke sparkes av en utespiller om målvakta har hendene på ballen.^[1]

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt sett har ikke målvakta samme trøye som utespillerne og har ofte hatt en mer dekkende drakt (særlig når det er kjølig vær ute). Årsaken til dette går langt tilbake i tid og det var først i 1970-årene at målvaktene fikk velge farge på trøya selv. Før den tid var trøya enten grønn, blå, rød eller hvit, utenom i internasjonale kamper da de som regel bar gult. De valgte oftest grønne farger fordi det var (og fremdeles er) særdeles få fotballag som benytter grønne trøyer. Før første verdenskrig kunne en bare se forskjell på utespillere og målvakta ved at målvakta hadde på seg en caps, men allerede i 1909 ba skotske målvakter om å få ha andre farger på fotballtrøya si enn utespillerne.^[2]

Før i tiden fantes det bare to ulike målvaktstrøyer; den ene var en tettsittende undertrøye eller langermet vest, og den andre typen var en tykk polotrøye som var populær under kamper på vinterhalvåret. Polotrøya forsvant først i 1960-årene, da flere begynte å ha på mer atletiske trøyer.^[2]

Frem til midten av 1990-årene hadde målvaktene som regel samme strømper og kortbukser som utespillerne, men selv der fantes det unntak. Peter Shilton bar under en kamp en helhvit drakt tidlig i 1970-årene. Han slapp inn et langsideskudd og mange mener det var fordi de hvite klærne gjorde det lettere for motstanderne å se hvor han sto. Det motsatte gikk for seg i Øst-Europa der Lev Jasjin for Sovjetunionen og Gyula Grosics for Ungarn bar helsvarte drakter.^[2]

Ikke alle målvakter har likt klærne de må bære; David Seaman mente at den helrøde drakta hans fikk han til å se ut som «en pakke snop» og landslagsmålvakta Chris Woods ble f.eks. en gang tvingt til å bære lilla strømper da han spilte for Sheffield Wednesday. Andre har valgt bort klær på grunn av overtro, som f.eks. målvaktene i Arsenal som aldri har på seg en ny trøye med mindre den er vasket først. Dette går helt tilbake til 1927 da Arsenalmålvakta Dan Lewis skyldte på den nye trøya si etter å ha sluppet inn et straffemål i FA-cupfinalen. Alan Rough ville alltid spille med nummer 11 på ryggen for hellet sitt del.^[2]

Draktnummer[rediger | rediger kilde]

Vanligvis har målvakter nummer én på trøya si, men det finnes ingen regler som sier at det må være slik. For eksempel nummererte det nederlandske herrelandslaget draktene til spillerne etter alfabetisk rekkefølge under VM 1978, slik at Ruud Geels spilte med nummer én.^[2]

Den tidligste kjente kampen med draktnummer ble spilt i American Soccer League da Scullin Steel fra St. Louis spilte finalekampen i sesongen 1922/1923. Nummererte drakter kom ikke til Storbritannia før i 1928 da Arsenal og Chelsea spilte de to første ligakampene med draktene. Den neste kampen med draktnummer var FA-cupfinalen i 1933, men istedenfor at hvert lag var nummerert fra 1 til 11, hadde spillerne til Everton numrene 1-11 og Manchester City hadde 12-22. Målvakta til Everton FC fikk æren av å bære nummer 1, mens målvakta til Manchester City fikk nummer 22. Nummererte drakter ble ikke obligatorisk i britisk fotball før 1939.^[2]

I internasjonalt spill begynte en først med nummererte drakter i 1937, da England møtte Skottland (uten nummer) på Hampden Park. Året etter var det Fotball-VM da flere lag brukte nummererte drakter, men det var først i VM 1954 at draktnummer ble helt obligatorisk.^[2]