Målgivende pasning (basketball)

En målgivende pasning gis, i basketball, til den spilleren som sentrer ballen til en lagkamerat som deretter scorer. Det kan av og til være vanskelig og se hva som er en målgivende pasning eller ikke siden ballen kan sprettes av spilleren som mottar den, men spilleren som sentret ballen vil likevel få en målgivende pasning. Tidligere definisjoner av målgivende pasninger inkluderte ikke slike situasjoner, så derfor kan avgjørelsen av målgivende pasninger variere noe fra dommer til dommer. Det er alltid spilleren som sender den målgivende pasningen, ikke personen som mottar den, som vil bli kreditert med en målgivende pasning.

Kun pasninger direkte før en scoring skal telle som en målgivende pasning. Derfor kan det ikke gis mer enn en målgivende pasning per scoring, i motsetting til noen andre sporter som for eksempel ishockey. En pasning som fører til en feil og scoring ved straffekast teller ikke som en målgivende pasning.

Å gi den målgivende pasningen

En spiller kan komme seg i posisjon til å motta en målgivende pasning på forskjellige måter. Den mest vanlige måten er ved å komme fra en screen som vil føre til at spilleren blir åpen og får en enkel scoringsmulighet. Andre ganger vil forsvaret forsvare en spiller med to av sine egne. Da vil en annen spiller bli stående uten forsvarsspiller. Å gjennomsnittlig gi mange målgivende pasninger betyr ikke nødvendigvis at spilleren er god til å sentre ballen, det kan bety at spilleren sentrer mye i løpet av en kamp. Da er det kanskje mer brukbart å se på hvor mange kontringer spilleren har i mot seg mot statistikken om målgivende pasninger, siden kontringer også måler hvor mange feilpasninger spilleren har sendt. Det er også mange andre faktorer, som taktikk, som er viktig for å få mange målgivende pasninger.

Point guarder får ofte mest målgivende pasninger per kamp fordi de har rollen som sentrer og ballfører på banen. Centere får ofte færre målgivende pasninger, men centere med en god evne til å se lagkamerater kan også dominere et lag med sine målgivende pasninger. Siden centere befinner seg nær kurven, har de gjerne best vinkel for å gi enkle og korte pasninger til lagkamerater som er i en bedre scoringsposisjon. Centeren Wilt Chamberlain var spilleren i NBA som ga mest målgivende pasninger i 1968. En sterk center, som Cleveland Cavaliers' Shaquille O'Neal, kan også være effektiv når det gjelder å gi målgivende pasninger siden forsvaret ofte må sette flere spillere på han, noe som resulterer i åpne lagkamerater på O'Neals lag.

Utmerkede spillere

NBAs rekord for mest målgivende pasninger i en kamp er 30. Den er satt av Scott Skiles da han spilte for Orlando Magic mot Denver Nuggets den 30. desember 1990. John Stockton, Magic Johnson, Oscar Robertson og Bob Cousy er kjent som de beste i NBAs historie til å gi målgivende pasninger. Stockton har rekorden for mest målgivende pasninger i en karriere med 15 806. Bak han er Mark Jackson med sine 10 334 målgivende pasninger som likevel er langt fra Stocktons rekord. Magic Johnson har rekorden for mest pasninger per kamp i karrieren med 11,2, og Stockton er som nummer to med 10,5. Stockton har rekorden med mest målgivende pasninger per kamp i en sesong med 14,5. Stockton, Jackson og Johnson var alle point guarder. Oscar Robertson hadde 9 887 målgivende pasninger da målgivende pasninger kun ble gitt når spilleren som mottok ballen ikke spratt den. Han var den første spilleren som i gjennomsnitt ga mer enn ti målgivende pasninger per kamp i en sesong, og hadde mest målgivende pasninger i NBA seks ganger. Cousy hadde mest målgivende pasninger i NBA i åtte sesonger på rad. Andre spillere som er kjent for sine gode evner til å gi målgivende pasninger er Nate Archibald, Baron Davis, Tim Hardaway, Kevin Johnson, Jason Kidd, Chris Paul, Gary Payton, Steve Nash, Isiah Thomas, Mark Price, Lenny Wilkens og Deron Williams.

Eksterne lenker

• David Biderman (1. april 2009). «The NBA's Most Misleading Number». David Bidermans artikkel om målgivende pasninger (engelsk). The Wall Street Journal. s. 1. Besøkt 14. mai 2009.