Lynda Barry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lynda Barry ved 2010 Alternative Press Expo.

Lynda Barry (født 2. januar 1956) er en amerikansk tegneserietegner og forfatter. Barry er kanskje best kjent for hennes ukentlige tegneseriestripe Ernie Pook's Comeek.

Hennes serier er ofte utsyn over familieliv sett fra perspektivet til småjenter fra den gale siden av vegen: Arna (sensitiv, fregnet iakttaker) og kusinene som lever med; Marlys med hestehalte (begavet, livsglad, flokete og spastisk) og den eldre Maybonne (opptatt av sosial rettferdighet, musikk, sminke, hårfrisyrer og gutter) og Freddie (homse, søt, mobbet, fascinert av insekter og monstre).

Lynda Barry har også andre prosjekter innenfor andre områder; en tegneserie om en beatpoet ved navn Fred Milton, og skriver romaner. Hun fikk oppmerksomhet med sin bok The Good Times are Killing Me, om et flerkulturelt forhold mellom to unge piker. Boken ble omskrevet til et skuespill. Hennes roman Cruddy (2000) ble godt mottatt. I hennes tegneserieroman One! Hundred! Demons! (2002) som hun har karakterisert som selvbiografisk benytter seg av collage og blekkmaling inspirert av zenteknikk for adressere personlige og sosiale emner som har blitt demonisert. What It Is (2008) er også delvis selvbiografisk, delvis collage og delvis en arbeidsbok hvor Barry instruerer hennes lesere i metoder hvordan de best kan åpne opp for deres egen kreativitet. I 2009 vant den prisen Eisner Award for beste bok basert på virkeligheten.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Barry ble født i Richland Center i Wisconsin, men flyttet som barn til Washington. Hennes bakgrunn er en kvart filippinsk, halvt irsk (begge foreldre er halvt irsk), og en kvart norsk.[1] Hun gikk på den samme videregående skolen som tegneserietegneren Charles Burns. Ved Evergreen State College i Olympia i Washington møtte tegneserietegneren Matt Groening som var den som utga hennes tegneserie Ernie Pook's Comeek for første gang. Det skjedde i skoleavisen uten at hun viste om det.[2]

Etter å ha ferdiggjort utdannelsen ved Evergreen flyttet hun til Seattle og 23 år gammel fikk hun avisen Chicago Reader til anta hennes serie, noe som gjorde det mulig å leve å lage tegneserier.[3] Senere flyttet hun til Chicago i Illinois. Mens Berrys serier er i utgangspunktet humoristiske er undertonene av mer alvorlig art. De avbilder livet som tøft, men tidvis fylt av glede. Hun adresserer ofte tema som intoleranse og psykisk smerte, og tidvis også venstreradikale holdninger av sosial samvittighet. Hennes serier streber ikke etter å avbilde skjønnhet eller demonstrere kunstnerisk dyktighet, og i det respekt er hun lik tidligere medstudent Matt Groening, Lloyd Dangle, og Mark Alan Stamaty. Det visuelle aspektet av hennes serier følger det verbale. Hun har en enestående evne til å reprodusere barn og ungdommers stemmer. Den psykologiske dybde og menneskelighet i hennes figurer påkaller leserens oppmerksomhet på nytt til hennes særegne tegninger. Barrys tidligste tegninger ble streket opp og skravert med pen og hadde en form for new wave-aktig 1980-talls-stil over seg, men hun fortalte magasinet Comics Journal at hun ble tvunget til å oppgi pennen da hun fikk muskelsmerter i armen. Det førte henne til bruk av pensel som ga hennes tegninger en langt løsere og skisseaktig kvalitet. I hennes siste bøker, One! Hundred! Demons! og What It Is, har hun arbeidet med farger og collage. Disse har utvidet hva som er mulig med tegneseriemediet.

Endringer i avismarkedet har ført til vanskeligheter for mange tegneserietegnere, og Barry har flyttet sine serier over på nettet for å kompensere for tapet av avisklienter.[4] [5] [6]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Barry har utgitt en rekke bøker, blant annet The Good Times are Killing Me som også ble en musikal som har blitt framført off-Broadway, The Greatest of Marlys, The Freddie Stories, Cruddy: An Illustrated Novel, One! Hundred! Demons!, en samling av serier som har blitt utgitt via Salon.com, og den nyeste What It Is.

Hennes eldre serier omfatter blant annet Everything in the World, The Fun House, It's So Magic, Naked Ladies Naked Ladies Naked Ladies, Shake a Tail Feather, Down the Street, Big Ideas, Come Over Come Over, Girls and Boys og My Perfect Life.

One! Hundred! Demons! ble først serialisert på Salon.com før den ble utgitt som innbundet bok av Sasquatch Books. De demoner som Barry har stridt med i denne boken er blant annet anger, vanskelige forhold, selvbevissthet, forbudet mot å følge hat, og hennes svar på resultatene av det amerikanske presidentvalget i 2000.

Arbeidsgruppe[rediger | rediger kilde]

Barry tilbyr å lede arbeidsgrupper kalt «Skrive det utenkbare» via Omega Institute i Rhinebeck, New York, og The Crossings i Austin, Texas, hvor hun foreleser i de prosesser som hun selv benytter i alle hennes kreative arbeid. Hun har kreditert hennes lærer Marilyn Frasca ved Evergreen State College for å ha videreført disse teknikkene til hennes.

Barry offers a workshop titled "Writing the Unthinkable" through the Omega Institute in Rhinebeck, New York, and The Crossings in Austin, Texas, in which she teaches the process she uses to create all of her work.

Andre utgitt verker[rediger | rediger kilde]

Lynda Barrys lydbok på CD, The Lynda Barry Experience, inneholder en rekke av hennes selvbiografiske fortellinger som «I Got an Accordion», «Good Grief, It's the Aswang», «The Lesbo Story», og «I Remember Mike». Den inneholder også en rekke hjemmegjorte beskjeder for telefonsvarer.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Mens de fortsatt var studenter fridde Matt Groening til Lynda Barry, men hun takket nei. Når Groening nevner henne på trykk er hun alltid «Galaksens funkdronning», noe som er hans svar til hennes referanse til ham som «Funkherren av USA».[7]

En tid var Barry sammen med radiopersonligheten Ira Glass som flyttet til Chicago i 1989 for å være sammen med henne.[8]

Barry er gift med Kevin Kawula, en ekspert på prærierestaurasjon.[9] De møtte hverandre da hun var en besøkende kunstner ved Ragdale Foundation og han var områdeleder for Lake Forest Open Lands-prosjektene i Lake Forest i Illinois. De bor på en gård i nærheten av Footville i Wisconsin.[10] Hun har i de senere år blitt en talsmann for vindkraft.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Unst, Ariadne: «Lynda Barry – Cartoonist, Novelist, and Filipina Redhead: Reads The! Greatest! of! Marlys!».
  2. ^ Grossman, Pamela (18. mai 1999): «Barefoot on the Shag». Salon.com.
  3. ^ Joe Garden (8. desember 1999): «Lynda Barry». A.V.Club.
  4. ^ «Lynda Barry is moving her comics online», Shaenon K. Garrity, 6. desember 2007
  5. ^ Et intervju med Washington Posts Express om Barrys liv og «What It Is» 10. februar 2008
  6. ^ «Being Lynda Barry – For the legendary cartoonist, it's been a (very bumpy) road less taken» 8. mars 2009
  7. ^ Comics Review Sunday Interview: Lynda Barry, 29. juni 2008
  8. ^ Miner, Michael (20. november 1998): «Ira Glass's Messy Divorce: What Becomes of the Brokenhearted?». Chicago Reader. Barry husker ikke forholdet med stor glede. Lusen i fortellingen «Head Lice and My Worst Boyfriend» i hennes bok One! Hundred! Demons har blitt identifisert som Ira Glass. Hun er sitert i en artikkel i Chicago Reader i 1998 hvor hun sier om Glass: «Jeg gikk ut med ham. Det var det verste jeg noen gang har gjort. Da vi brøt med hverandre ga han meg en klokke og sa at jeg var kjedelig og grunn, og at jeg var ikke nok i øyeblikket for ham og at det var over.» Glass har bekreftet: «Alt hva hun har sagt om meg kan jeg bekrefte.»
  9. ^ Kino, Carol (2008): «How to Think Like a Surreal Cartoonist». The New York Times.
  10. ^ What It Is: Cartoonist Lynda Barry Speaks at Johns Hopkins
  11. ^ ENGAGE Government: STATE – In My Backyard?

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chute, Hillary (November/Desember 2008): «Somehow People Started Somehow to Actually Start to Like It...». The Believer 6 (9): 47–58. Intervju.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Lynda Barry – bilder, video eller lyd