Lydia Koidula

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lydia Koidula

Lydia Emilie Florentine Jannsen (født 12. desemberjul./ 24. desember 1843greg. i Vana-Vändra i den russiske provinsen Livland, død 30. julijul./ 11. august 1886greg. i Kronstadt i Russland) var en estisk forfatter kjent under navnet Lydia Koidula, som betyr 'Lydia av demringen'. Hun er også kalt «Koidulaulik», 'demringssanger'. Koidula var del av den estiske nasjonale oppvåkningen, og er regnet som opphavskvinnen til estisk teater. Hun tilhørte nasjonalromantikken, og skrev blant annet fire skuespill, flere prosatekster, barnesanger og over 300 dikt. Lydia Koidula har en viktig plass i estlands historie, og har som eneste kvinne fått portrettet sitt på en estisk pengeseddel, og på estiske frimerker.

Liv[rediger | rediger kilde]

Minnesten for Lydia Koidula ved fødestedet hennes nær Vändra.

Lydia Jannsen ble født i Vana-Vändra i den daværende russiske provinsen Livland som datter av journalisten og dikteren Johann Voldemar Jannsen. I 1850 flyttet familien inn til byen Pärnu der faren grunnla den første estiskspråklige lokalavisen Postimees. Etter å ha gått ut fra Pärnu saksa kõrgema tütarlastekooli (Pärnu tyske høyere jenteskole), hjalp hun sin far i hans avisarbeide.

Familien Jannsen slo seg ned i universitetsbyen Tartu i 1864. Trass i at nasjonalisme var motarbeidet i Tsar-Russland fikk J. V. Jannsen løyve til å drive en landsdekkende avis på estisk, også denne med navnet Postimees. Lydia skrev også i denne avisen og gav ut egne arbeider som del av den nye estiske litterære bevegelsen. Hun fikk tilnavnet Koidula av Carl Robert Jakobson da han gav ut noen av verkene hennes i en ABC-bok.

I 1873 giftet Lydia seg med militærlegen Eduard Michelson og flyttet til Kronstadt, hovedkvarteret til den russiske hæren nær St. Petersburg. Trass i årlige sommerferier til Estland lengtet Lydia alltid etter hjemlandet i de tretten årene hun ble boende der. Familien Michelsen fikk tre barn.

Paret reiste rundt i Europa i 1876-78 og besøkte Breslau, Strasbourg og Wien.

Lydia Koidula døde i 1886 av brystkreft etter et langt sykeleie. Hun ble gravlagt i Kronstadt, men i 1946 ble levningene hennes flyttet til Tallinn.

Verk[rediger | rediger kilde]

Håndskriften til Koidula på den estiske 100-kroonseddelen.

Koidula er regnet som grunnleggeren av estisk teater gjennom Vanemuine Selts, et dramaselskap familien Jannsen grunnla i Tartu i 1865. Koidula oversatte og tilpasset først Der Vetter aus Bremen av Theodor Körner, som hun satte opp og regisserte som Saaremaa Onupoeg ('Søskenbarnet fra Saaremaa') før hun skrev det første heilt estiske teaterstykket Säärane mulk i 1872.

I 1866 og 1867 gav Koidula ut to diktsamlinger, Vaino-lilled og det som er regnet som hennes viktigste, Emmajöe öpik ('Nattergalen fra Emajõgi'). Lydia Koidula var sterkt påvirket av tysk litteratur, og oversatte, som faren og andre samtidige estiske forfattere, tysk prosa, dikt og dramatikk. Hun fulgte stort sett den vesteuropeiske stilen med enderim til forskjell fra stilen til forgjengeren Kreutzwald, som prøvde å etterligne gamle estiske folketradisjoner. Dette gjorde diktingen hennes lettere tilgjengelig for den jevne leseren, og gjorde henne til en populær dikter. Koidula viste at estisk, trass i uenighet om rettskriving og omdømmet som et uutdannet bondespråk, kunne brukes til virkelig litteratur.

Mange av de patriotiske diktene hennes ble tonesatte. Et av disse var «Mu isamaa on minu arm», som ble brukt til å avslutte den første estiske sangfestivalen i 1869, en tradisjon som har holdt seg frem til i våre dager. Sangen ble en uoffisiell nasjonalsang under sovjettiden, da den tidligere nasjonalsangen «Mu isamaa, mu õnn ja rõõm», skrevet av faren til Koidula, var forbudt. «Mu isamaa on minu arm» blei også brukt under Den syngende revolusjonen på 1980-tallet, da Estland igjen ble et selvstendig land.

Det siste diktet Koidula skrev var «Enne surma- Eestimaale!» ('Før døden, til Estland!').

Minne[rediger | rediger kilde]

Statue av Koidula i parken tilegnet henne i Pärnu.

Da Estland ble selvstendig i 1991 ble bildet til Koidula trykket på 100-kroon-seddelen og på frimerke.

Hun er minnet med en statue og en park i Pärnu. I byen ligger og et museum tilegnet Koidula og faren J.V. Jannsen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1866 Vaino-lilled
  • 1867 Emajõe ööbik

Utgitt etter hennes død:

  • 1925 Kogutud luuletused
  • 1934 Valitud laulud
  • 1943 Valitud luuletuased
  • 1948 Valik luulet
  • 1949 Valitud luuletused
  • 1957 Teosed I:Luuletused, II: Jutud ja näidendid
  • 1967 Väike luuleraamat
  • 1969 Luuletused
  • 1978, 1993 Mu isamaa on minu arm
  • 2005 Löö, süda, õitsele!

Dikt[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Lydia Koidula – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikisource: Lydia Koidula – originaltekst