Luo Ruiqing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luo Ruiqing
Født31. mai 1906Rediger på Wikidata
Nanchong
Død3. aug. 1978[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Heidelberg
BeskjeftigelseMilitært personell, politiker, militær befalingshavende, revolusjonær Rediger på Wikidata
Embete
  • Minister of Public Security of the People's Republic of China (1949–1959)
  • member of the 1st Plenary Session of the Chinese People's Political Consultative Conference
  • Vice Premier of the State Council of the People's Republic of China
  • Secretary of the Central Secretariat of the Chinese Communist Party Rediger på Wikidata
Utdannet vedMilitærakademiet i Whampoa
BarnLuo Yu
PartiKinas kommunistparti
NasjonalitetKina (19491978) (avslutningsårsak: død)
Republikken Kina (19121949) (avslutningsårsak: regimeendring)
Qing-dynastiet (19061912) (avslutningsårsak: regimeendring)
GravlagtBabaoshan revolusjonære gravlund
UtmerkelserOrder of Bayi
People's Liberation Army Strategist

Luo Ruiqing (forenklet kinesisk: 罗瑞卿, tradisjonell kinesisk: 羅瑞卿, pinyin: Luó Ruìqīng, Wade-Giles: Lo Jui-ching; født 31. mai 1906 i Nanchong i provinsen Sichuan i Kina, død 3. august 1978 i Heidelberg i Vest-Tyskland) var en kinesisk kommunistisk politiker og general.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Luo Ruiqing kom fra en rik familie nord i provinsen Sichuan som var forfalt til fattigdom på grunn av farens, godseieren Luo Chuntings (罗春庭) opiummisbruk. Han var ett av seks barn. Hele familien måtte da brøføs av moren inntekter. Hennes gylle navn er ikke overlevert, men slektsnavnet var Xian (鲜). Hun klarte å sørge for Ruiqings utdannelse.

Militær[rediger | rediger kilde]

Han ble med i kommunistpartiet i 1928 og i Den røde armé i 1929. Han deltok på den lange marsjen, den andre sino-japanske krig og den kinesiske borgerkrig i ledende militære poster. I 1955 ble han sammen med ni andre veteraner i Folkets frigjøringshær til firestjernes general.

Luo var en av Mao Zedongs mest trofaste menn og etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 var han minister for offentlig sikkerhet frem til 1959, og gjorde seg kjent for sine harde metoder.[2] Under de tre anti-kampanjen i 1951 hevdet Luo blant annet at «det overveldende flertall av den kinesiske befolkning blir fostret ved nærvær ved offentlige henrettelser».[3] Årene 1959-1965 var han stabssjef i Folkets frigjøringshær. Sønnen til en tresthjernes general i hæren som i 1971 falt i unåde p.g.a. at han stor nær Lin Biao fortalte i 2006 hvordan Luo Ruiqing når han ringte opp faren hadde for vane å spørre om denne stod i givakt når han svarte ham på telefon… (dette som en illustrasjon til Luos "harde metoder").[4]

På 1960-tallet led forsvarsministeren Lin Biao av dårlig helse, og han lot derfor Luo ta seg av en rekke av sine arbeidsoppgaver. Omkring 1964 begynte Lin å få mistanker mot Luo og i samband med at Mao forberedte kulturrevolusjonen fikk Lin tillatelse til å rense ut Luo i bytte mot sin støtte i Maos kamp mot sine rivaler i partiet. I desember 1965 avsatte politbyråets stående komite ham fra hans post som stabssjef og han ble utsatt for fysisk och psykisk tortur av rødegardister. Han ble brennemerket som tilgørende det de kulturrevolusjobære kalte «Peng-Luo-Lu-Yang anti-parti-klikken» (sammen Peng Zhen, Lu Dingyi og Yang Shangkun). Kritikksesjonene og brutaliteten drev ham til et selvmordsforsøk ved å hoppe fra en bygning i april 1966.

Luo overlevde imidlertid selvmordsforsøket og ble utsatt for flere politiske kampanjer, trass i alvorlige skader etter selvmordsforsøket.[5] Han måtte sitte i fengsler under størstedelen av kulturrevolusjonen og måtte amputere sitt venstre ben.

Etter Maos død i 1976 ble han rehabilitert. Luo døde i Heidelberg i Tyskland, dit han sommeren 1978 hadde fløyet for medisinsk bistand.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Lo Jui-ching, Munzinger IBA 00000008918, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ High Tide of Terror Arkivert 24. august 2013 hos Wayback Machine., en sterkt kritisk artikkel om Luo Ruiqing publisert i Time Magazine, 5. mars 1956.
  3. ^ Erling Bjöl: Världshistorien Efter 1945, Stockholm: Bonnier i samarbete med Utrikespolitiska institutet, 1975), vol. 3, s. 208.
  4. ^ Svensk historikers samtale med sønnen til Qiu X X, Beijing, den 29. desember 2006.
  5. ^ Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Cambridge, MA: Belknap Press of Harvard University Press, 2006, ss. 20-27.
  6. ^ Xiong Guangkai, "Luo Ruiqing shengming de zuihou yi cheng" (Luo Ruiqings siste ferd), Bainian chao (Sekelets tidevann), Nr. 3, 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]