Luo Ruiqing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Luo Ruiqing

Luo Ruiqing (forenklet kinesisk: 罗瑞卿, tradisjonell kinesisk: 羅瑞卿, pinyin: Luó Ruìqīng, Wade-Giles: Lo Jui-ching; født 31. mai 1906 i Nanchong i provinsen Sichuan i Kina, død 3. august 1978 i Heidelberg i Vest-Tyskland) var en kinesisk kommunistisk politiker og general.

Luo kom fra en rik familie i Sichuan som var forfalt til fattigdom på grunn av farens opiummisbruk. Han ble med i kommunistpartiet i 1928 og i Den røde armé i 1929. Han deltok på den lange marsjen, den andre sino-japanske krig og den kinesiske borgerkrig i ledende militære poster. I 1955 ble han sammen med ni andre veteraner i Folkets Frigjøringshær til firestjernes general.

Luo var en av Mao Zedongs mest trofaste menn og etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 var han minister for offentlig sikkerhet frem til 1959, og gjorde seg kjent for sine harde metoder.[1] Under de tre anti-kampanjen i 1951 hevdet Luo blant annet at «det overveldende flertall av den kinesiske befolkning blir fostret ved nærvær ved offentlige henrettelser».[2] Årene 1959-1965 var han stabsjef i Folkets Frigjøringshær. Sønnen til en tresthjernes general i hæren som i 1971 falt i unåde p.g.a. at han stor nær Lin Biao fortalte i 2006 hvordan Luo Ruiqing når han ringte opp faren hadde for vane å spørre om denne stod i givakt når han svarte ham på telefon… (dette som en illustrasjon til Luos "harde metoder").[3]

Under 1960-tallet led forsvarsministeren Lin Biao av dårlig helse, og han lot derfor Luo ta seg av en rekke av sine arbeidsoppgaver. Omkring 1964 begynte Lin å få mistanker mot Luo og i samband med at Mao forberedte kulturrevolusjonen fikk Lin tillatelse til å rense ut Luo i bytte mot sin støtte i Maos kamp mot sine rivaler i partiet. I desember 1965 avsatte politbyråets stående komite ham fra hans post som stabsjef og han ble utsatt for fysisk och psykisk tortur av rødegardister. Dette drev ham til et selvmordsforsøk ved å hoppe fra en bygning i april 1966. Luo overlevde imidlertid selvmordsforsøket og ble utsatt for flere politiske kampanjer, trass i alvorlige skader etter selvmordsforsøket.[4] Han måtte sitte i fengsler under størstedelen av kulturrevolusjonen og måtte amputere sitt venstre ben.

Etter Maos død i 1976 ble han rehabilitert. Luo døde i Heidelberg i Tyskland, dit han sommeren 1978 hadde fløyet for medisinsk bistand.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ High Tide of Terror, en sterkt kritisk artikkel om Luo Ruiqing publisert i Time Magazine, 5. mars 1956.
  2. ^ Erling Bjöl: Världshistorien Efter 1945, Stockholm: Bonnier i samarbete med Utrikespolitiska institutet, 1975), vol. 3, s. 208.
  3. ^ Svensk historikers samtale med sønnen til Qiu X X, Beijing, den 29. dedember 2006.
  4. ^ Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Cambridge, MA: Belknap Press of Harvard University Press, 2006, ss. 20-27.
  5. ^ Xiong Guangkai, "Luo Ruiqing shengming de zuihou yi cheng" (Luo Ruiqings siste ferd), Bainian chao (Sekelets tidevann), Nr. 3, 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]