Luntelås
Luntelås er en meget enkel avfyringsmekanisme for håndholdte skytevåpen som ble introdusert på midten av 1400-tallet.[1] Luntelåsen tillot skytteren å avfyre våpenet ved å hjelp av en eller to fingre, uten å måtte bruke den ene hånden til å holde ildkilde (lunte eller en glødende ståltråd). Utviklingen av luntelåsen tillot derved utviklingen av de første praktiske musketter og derved bruk av geværer som militært våpen for infanteri.
Utvikling og funksjon[rediger | rediger kilde]
De første luntelåsene dukket opp i Tyskland på midtten av 1400-tallet og var svært enkle. De besto av en C-formet bøyle med en festeanordning for lunte i den ene enden og et hull i den andre, slik at den kunne nagles eller spikres til geværkolben. Ved avfyring satte skytteren lunta i festeanordningen, og ved å skyve på bøylen med tommelen kunne han bringe den ned i kruttpanna. Den glødende lunta fyrte av kruttet i panna og stikkflammen forplantet seg gjennom fenghullet og antente hovedladningen i kammeret. Denne enkle bøylen tillot skytteren å holde våpenet med begge hender under avfyring.[2]
De første foredringene besto i en større bøyle som var S- eller 3-formet, med en liten skrustikke i den ene enden, og festet til kolben med en liten nagle på midten. Skrustikken holdt enden på en langsomtbrennende lunte, den andre enden stakk ned under våpenet. Skytteren kunne derved enkelt bevege på den med peke- eller langfinger slik at lunta fyrte av kruttet i kruttpanna samtidig som han holdt om kolben med resten av hånda. En slike enkel luntelås ble gjerne kalt «serpentin» (slange) etter formen på bøylen.[3]
Forbedrede utgaver ble fort utviklet med en liten bladfjær holdt enden med skrustikken (hanen) borte fra kruttpanna. Mer avanserte mekanismer hadde mekanismen festet til en metallplate (låseplate) i stedet for å feste den rett på kolben. Etter hvert ble det utviklet mekanismer som hadde hanen og avtrekkeren som to separate deler, slik at bare et kort trykk på en knast eller avtrekker første hanen ned i fengpanna. De fleste luntelåser hadde haner som slo mot skytteren, ikke fra skytteren slik vi er vant til fra moderne skytevåpen.[3]
Luntelås som millitærvåpen[rediger | rediger kilde]
Før luntelåsen var håndholdte våpen enten håndkanoner eller arkebuse ment holdt med én hånd, siden skytteren trengte den andre hånda til å avfyre våpenet. Disse våpnene hadde svært begrenset praktisk rekkevidde eller var ment brukt fra befestede posisjoner og var lite praktiske til bruk på slagmarken. Med luntelåsen økte den praktiske rekkevidden betraktelig. Det var nå mulig å lage musketter som kunne treffe en mann på 30 meters hold, og gjorde det interessant å opprette egne musketeravdelinger. Slike avdelinger ble vanlige i Tredveårskrigen, og endret styrkeforholdene mellom infanteri og pansret kavaleri (riddere) for alvor.[2]
Luntelåsen hadde imidlertid sine svakheter. Av sikkerhetshensyn måtte lunten fjernes fra skrustikken ved lading for å unngå vådeskudd, det tok lang tid å lade slik at musketerer var sårbare mot raske enheter som kavaleri. Musketeerer måtte ha med seg en lang stokk med en «gaffel» på enden for å støtte de tunge børsene under avfyring. Vind og regn kunne slukke luntene, og gjøre de tunge våpnene ubrukelige. For å bøte på problemet ble musketerene utstyrt med pluggbajonetter, lange dolker med kjegleformede skjefter som kunne kiles fast i løpet og gjøre våpenet til en improvisert pik. Likevel var det vanlig å ha blandede musketer- og pikenerenheter slik at pikenerene kunne beskytte de sårbare skytterne helt opp til begynnelsen av 1700-tallet. Det var først ved innføringen av flintlås at muskettene ble såpass effektive at pikenerer ikke lenger var nødvendige.[4]
En musketeravdeling med luntelåsmusketter hadde et stort forbruk av lunte i felt. Selv om luntene var laget for å brenne så langsomt som mulig, gikk det gjerne 30-35 cm lunte på en time. Lunten var ofte tent i begge ender, siden kruttet i kruttpanna hadde en tendens til å slukke lunta når det ble avfyrt. Å ha en enkelt mann på vakt hver natt med lunte med fyr i to ender ville kreve over halvannen kilometer med lunte per år.[5] De brennende luntene kunne også avsløre posisjonen til nattevakter og hemmelige troppemanøvre og utgjorde en betydelig risiko i nærheten av kruttlagre. Mer kompliserte våpen med egen tennkilde, som hjullås og snapplås ble forbeholdt soldater som holdt vakt ved kruttmagasinene.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b F. Myatt (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. ISBN 0517277867.
- ^ a b Chant, Christopher (1986). The new encyclopedia of handguns. New York: Gallery Books. s. 11-17. ISBN 083176323X.
- ^ a b C. Blair (red.) (1983). Pollard's History of firearms (1st American ed. utg.). New York: Macmillan. ISBN 0025976303.
- ^ Oman, Charles (1999). A history of the art of war in the sixteenth century. London: Greenhill Books. ISBN 1853673846.
- ^ Dale Taylor (1997), The Writer's Guide to Everyday Life in Colonial America, ISBN 0-89879-772-1, p. 159.