Lukket by
En lukket by var en by i den tidligere Sovjetunionen med reise- og oppholdsrestriksjoner. For utlendinger var det totalt adgangsforbud. De var for det meste militære støttepunkter eller hjemsteder for rustningsindustrien, og de var ofte ikke tegnet inn på de kartene som var fritt tilgjengelige i Sovjetunionen. De fleste av de store lukkede byene ble åpnet etter Sovjetunionens sammenbrudd, som for eksempel Kaliningrad, Nizjnij Novgorod (Gorkij), Samara (Kujbysjev), Sevastopol, Tsjeljabinsk og Vladivostok.
Historie[rediger | rediger kilde]
Lukkede byer ble opprettet fra sent i 1940-årene og fremover, under det eufemistiske navnet «postbokser» (som refererer til praksisen med å adressere post til disse byene via postbokser i andre byer). De falt innen to distinkte kategorier:
Den første kategorien omfattet steder med sensitive militære, industrielle eller vitenskapelige installasjoner, slik som våpenfabrikker eller steder for kjernefysisk forskning. Blant disse var byene Perm, et sentrum for sovjetisk stridsvognproduksjon, Gorkij, hvor dissidenten Andrej Sakharov ble forvist for å begrense hans kontakt med utlendinger, og Vladivostok, basen til den sovjetiske stillehavsflåten.
Den andre kategorien omfattet grensebyer (og enkelte sammenhengende grenseområder, som for eksempel Kaliningrad oblast) som ble lukket av sikkerhetsmessige årsaker. Sammenlignbare lukkede områder fantes også andre steder i den tidligere Østblokken. Et betydelig område langs grensen mellom de to tyske statene og langs grensen mellom Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia var underlagt lignende restriksjoner.
De lukkede byene ble ofte opprettet på avsidesliggende steder plassert dypt inne i Ural og Sibir, utenfor rekkevidden til fiendtlige bombefly. De ble bygget nær elver og innsjøer som ble brukt for å sørge for store mengder vann som trengtes til tungindustri og kjernefysisk teknologi. Eksisterende sivile bosetninger i nærheten ble ofte brukt som arbeidskraft under byggingen. Selv om lukking av byer hadde sin opprinnelse som et midlertidig tiltak som skulle normaliseres under mere gunstige betingelser, så levde de lukkede byene i praksis sitt eget liv, og ble et bemerkelsesverdig institusjonelt trekk ved det sovjetiske systemet.[1]
Bevegelser til og fra lukkede områder var strengt kontrollert. Det var forbudt for utlendinger å besøke byene, og lokale innbyggere var under strenge restriksjoner. De måtte ha spesialtillatelse for å reise dit og for å dra derfra, og enhver som ønsket å bosette seg der måtte gjennomgå kontroller av NKVD og etterfølgeren KGB. Tilgangen til enkelte lukkede byer var fysisk håndhevet ved å omringe dem med piggtrådgjerder bevoktet av bevæpnede vakter.
Lukkede byer i dag[rediger | rediger kilde]
Politikken med å lukke byer gjennomgikk store forandringer sent i 1980-årene og tidlig i 1990-årene. Enkelte byer, som for eksempel Perm, ble åpnet lenge før Sovjetunionens fall, mens andre, som Kaliningrad og Vladivostok, forble lukket helt frem til 1992. Innføringen av en ny grunnlov for Den russiske føderasjon i 1993 medførte betydelige reformer i de lukkede byenes status, og de ble omdøpt «lukkede administrativt-territoriale dannelser» (russisk: закрытые административно-территориальные образования (zakrytyje administrativno-territorialnyje obrazovanija eller ZATO)).
Russland[rediger | rediger kilde]
Det er for tiden[når?] 42 offentlig erkjente lukkede byer i Russland, med en samlet befolkning på rundt 1,5 millioner mennesker. 75 % administreres av det russiske forsvarsdepartementet, mens resten administreres av Det russiske føderale atomenergibyrået (FAEA), tidligere Ministeriet for atomenergi (Minatom).[2] Ytterligere rundt 15 lukkede byer antas å eksistere, men navn og beliggenhet på disse er ikke blitt offentliggjort av russiske styresmakter.[3]
Antall lukkede byer i Russland er definert av et regjeringsdekret (se lenker under). De omfatter følgende byer:
- Arkhangelsk oblast—Mirnyj
- Astrakhan oblast—Znamensk
- Basjkortostan—Mezjgorje
- Tsjeljabinsk oblast—Oziorsk, Snezjinsk og Trjokhgornyj
- Kamtsjatka kraj—Viljutsjinsk
- Krasnojarsk kraj—Zelenogorsk, Norilsk og Zjeleznogorsk
- Moskva oblast—Krasnoznamensk
- Murmansk oblast—Gadzjijevo, Ostrovnoj, Poljarnyj, Severomorsk, Snezjnogorsk og Zaoziorsk
- Nizjnij Novgorod oblast—Sarov
- Penza oblast—Zaretsjnyj
- Primorskij kraj—Bolsjoj Kamen og Fokino
- Saratov oblast—Sjikhany
- Sverdlovsk oblast—Lesnoj og Novouralsk
- Tomsk oblast—Seversk
- Vladimir oblast—Raduzjnyj
Noen av byene er åpne for utenlandske investeringer, men utlendinger kan bare besøke byene mot tillatelse. Et eksempel er Nuclear Cities Initiative (NCI), en fellessatsing mellom USA's National Nuclear Security Administration og Minatom, som blant annet involverer byene Sarov, Snezjinsk og Zjeleznogorsk.
Antallet lukkede byer har blitt betydelig redusert siden midten av 1990-årene. Imidlertid ble reising for utlendinger så sent som 30. oktober 2001 (unntatt belarusiske borgere) underlagt restriksjoner i de nordlige byene Norilsk, Talnakh, Kajerkan, Dudinka og Igarka. Russiske borgere som besøker disse byene er også pålagt å ha reisetillatelser.
Kasakhstan[rediger | rediger kilde]
Det finnes to lukkede byer under russisk administrasjon i Kasakhstan. Dette er Bajkonur (tidligere Leninsk), en by som ble bygget for å betjene Bajkonur kosmodrom, og Kurtsjatov ved atomprøvefeltet ved Semipalatinsk.
Ukraina[rediger | rediger kilde]
Ukraina hadde to lukkede byer: Havnebyen Sevastopol på Krim, og industribyen Dnipropetrovsk (nå Dnipro). Reiserestriksjonene her ble hevet på midten av 1990-tallet.
Estland[rediger | rediger kilde]
Det var to lukkede byer i Estland: Sillamäe og Paldiski. Som i alle de andre industrielle byene var befolkningen i dem hovedsakelig russisktalende. Sillamäe var hjemsted for en kjemisk fabrikk som produserte brenselstaver og kjernefysiske materialer for de sovjetiske kjernekraftverkene og atomvåpen-fabrikkene. Sillamäe var lukket til Estland ble uavhengig i 1991. I Paldiski var det et treningssenter for den sovjetiske marinens atomubåter, og byen var lukket til 1994, da det siste russiske krigsskipet forlot stedet.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Victor Zaslavsky, «Ethnic group divided: social stratification and nationality policy in the Soviet Union», s. 224 i Peter Joseph Potichnyj, The Soviet Union: Party and Society, Cambridge University Press, 1988. ISBN 0521344603
- ^ Nadezhda Kutepova & Olga Tsepilova, «A short history of the ZATO», s. 148-149 i Cultures of Contamination, Volume 14: Legacies of Pollution in Russia and the US (Research in Social Problems and Public Policy), eds. Michael Edelstein, Maria Tysiachniouk, Lyudmila V. Smirnova. JAI Press, 2007. ISBN 0762313714
- ^ Greg Kaser, «Motivation and Redirection: Rationale and Achievements in the Russian Closed Nuclear Cities», s. 3 i Countering Nuclear and Radiological Terrorism, eds. David J. Diamond, Samuel Apikyan, Greg Kaser. Springer, 2006. ISBN 1402048971
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Nåværende liste over (erkjente) lukkede byer/områder fra nettstedet til Den russiske føderasjons administrasjon (på russisk)
- Russia’s closed cities are open and shut case - artikkel fra Russia Journal. (opprinnelig kilde krever betalt abonnement [1])
- NCI nettsted
- Artikkel om ZATO fra Global Security