Luigi Maglione
| Luigi Maglione | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. mars 1877[1][2] Casoria[3] | ||
| Død | 22. aug. 1944[4][1][2][5] (67 år) Casoria[3] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1901–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
| Medlem av | Det pavelige vitenskapsakademi[6] | ||
| Utmerkelser | Storkorset av Tårn- og sverdordenen[7] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Luigi Maglione (født 2. mars 1877 i Casoria ved Napoli i Italia, død 22. august 1944 i Casoria) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Maglione var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var nuntius i Sveits 1920–1926 og i Frankrike 1926–1935. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1938–1939 og kardinalstatssekretær 1939–1944.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI. Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Maglione var seminarist ved Almo Collegio Capranica i Roma, der en av hans medstudenter var Eugenio Pacelli, og studerte ved forskjellige romerske universiteter. Han tok doktorgrader i katolsk teologi og i filosofi.
Han ble presteviet 25. juli 1901 og arbeidet som kapellan i erkebispedømmet Napoli til 1908. Ved siden av dette studerte han videre.
Det pavelige diplomati[rediger | rediger kilde]
Etter tre års utdannelse ved det pavelige diplomatakademi trådte han i 1908 inn i det pavelige diplomatis tjeneste og arbeidet frem til 1918 i Statssekretariatet i Vatikanet. I årene 1915 til 1918 underviste han dessuten ved det pavelige diplomatakademi.
Folkeforbundet[rediger | rediger kilde]
I 1918 utnevnte pave Benedikt XV ham til midlertidig pavelig representant til Folkeforbundet i Sveits.
Erkebiskop, nuntius til Sveits[rediger | rediger kilde]
Den 1. september 1920 ble Maglione utnevnt til titularerkebiskop av Caesarea in Palaestina og til apostolisk nuntius for Sveits. Han ble bispeviet den 20. september 1920 av kardinal Pietro Gasparri. Medkonsekrerende var kurieerkebiskopen Bonaventura Cerretti, og den apostoliske nuntius til Nederland, erkebiskop Lorenzo Schioppa.
Nuntius til Frankrike[rediger | rediger kilde]
Fra 1926 til 1935 var han deretter apostolisk nuntius i Frankrike. Ved ankomsten i Frankrike ble han antatt å være pro-tysk og holdt noe på avstand, men han ble etterhvert meget godt likt av den franske regjering.[trenger referanse] Han skal i sin tid i landet ha hatt innflytelse på utformingen av Hoare-Laval-pakten under den andre italiensk-abessinske krig.[8]
Kardinalprefekt[rediger | rediger kilde]
I 1935 utnevnte pave Pius XI ham til kardinalprest med titularkirken Santa Pudenziana og gav ham i 1938 ledelsen av Konsilskongregasjonen (senere Klerus-kongregasjonen).
Kardinalstatssekretær[rediger | rediger kilde]
Få dager etter valget av pave Pius XII ble Maglione av denne i mars 1939 utnevnt til kardinalsstatssekretær, det vil si som Pavestolens utenriksminister. Som den viktigste samarbeidspartner av Pius XII under andre verdenskrig var kardinal Maglione involvert i Den hellige stols arbeid for å redde flest mulig jøder fra nazistenes utryddelse.[trenger referanse] Maglione gav det pavelige diplomati beskjed, og i den grad mulig, økte midler, til å gripe inn i favør av jødene ble forfulgt eller levde under trussel om å bli deportert.
Han døde den 22. august 1944 i Casoria og ble også begravet der.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Luigi Maglione (1877-1944) *1920[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b katolsk hierarki ID maglione[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 133593320, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.pas.va[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ TIME Magazine. The Triple Tiara Arkivert 26. oktober 2012 hos Wayback Machine. 20 March 1939
- ^ catholic-hierarchy.org maglione, lest 20. januar 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Niccolò del Re: I cardinali prefetti della Sacra Congregazione des Concilio dalle origini ad oggi (1564-1964). Apollinaris XXXVII 1964
- Pierre Blet: Pio XII e la Seconda guerra mondiale negli Archivi Vaticani, Edizioni San Paolo 1999
- Giovanni Miccoli: I dilemmi e i silenzi di Pio XII, Rizzoli, Milano 2000.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Catholic-Hierarchy.org Biografiske detaljer
- Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
- Mary Gloria Chang: "The Vatican and the German Resistance During World War II: 1939–1940" The Catholic Social Science Review 14 (2009): 385–406
| Forgjenger: Giulio Serafini |
Prefekt for Kongregasjonen for konsilet |
Etterfølger: Francesco Marmaggi |
| Forgjenger: Eugenio Pacelli |
Kardinalstatssekretær |
Etterfølger: Domenico Tardini |