Luftputefartøy
Luftputefartøy (også kalt luftputebåt og svevebåt) er et hurtiggående fartøy som ved hjelp av overtrykk kan holde seg svevende på en «pute» av luft over underlaget, og har mulighet til å forflytte seg over land og vann.
Historikk og virkemåte[rediger | rediger kilde]
Den første nedtegnede ideen til båt på pute av luft var svensk. I 1716 beskrev Emanuel Swedenborg en oppnedvendt båtlignende sak som skulle roes ved hjelp av øsekarlignende årer som samtidig skulle vedlikeholde luftputen.
Sir John Isaac Thornycroft bygde i midten av 1870-tallet en serie modeller basert på å få luft mellom skrog og vann for å redusere friksjon. Selv om han fikk en serie patenter, kom ingen i praktisk bruk. I årene etter har flere vært inne på samme tanke.
Den finske ingeniøren Toivo J. Kaario begynte å lage en fungerende modell i 1931, og har patenter som viser at han er bygger av den første fungerende pintaliitäjä. Økonomisk ble saken en fiasko og skrinlagt.
I midten av 1930årene laget Sovjetingeniøren Vladimir Levkov ca. 20 eksperimentelle landgangsfartøyer og raske torpedobåter som ble holdt i luften av to vifter som trakk luft under skroget og en luftpropell til framdrift. I test klarte en av angrepsbåtene en hastighet av 130 km/t eller ca. 70 knop.
I USA fant Charles J. Fletcher opp en «Glidemobile» som skulle fange lufte under seg slik at den kunne gå både på jord og vann. Saken ble beslaglagt av myndighetene og stemplet som hemmelig. Forholdet var lite kjent inntil British Hovercraft Ltd tok opp sak mot den amerikanske staten, fordi Sir Christopher Cockerells patent ble krenket. De tapte, men ennå en amerikaner måtte erstattes for at det engelske patentet skulle gjelde. Melville W. Beardsley bygde sin Aeromobile 35-B og ble avbildet i 1959 i julinummeret av magasinet Popular Science.
Den britiske oppfinneren Christopher Cockerell arbeidet i 1952 med luft som friksjonsdemper for småbåter. Fra der ble arbeidet rettet mot større luftvolum i puten. Han laget små modeller bygd med støvsugermotorer og blikkbokser. Patentet med hovercraft-prinsippet ble hemmeligstemplet som potensielt strategisk. Først i 1958 fikk the National Research and Development Corporation lov å arbeide videre med saken. Oppfinneren fikk £1000 for sine rettigheter og Saunders-Roe bygde SR-N1 i tråd med Cockerells design. Den ble sendt over kanalen og krysset fra Frankrike til England på 50-årsdagen for Louis Blériots kryssing av kanalen. Cockerell ble adlet i 1969.
Om utformingen
Der kan være en eller flere motorer, noen modeller med gearkasse som splitter drivkraften, til vifter som presser luft inn i et hulrom underst, samt til framdrift. Luften som pumpes ned kan bare slippe ut ved å løfte fartøyet høyt nok. Noen bruker bevegelige «skjørtekanter» som besørger at mest luft går ut bak og dermed gir framdrift.
Kommersiell drift[rediger | rediger kilde]
SR-N1 kunne transportere 12 fullt utstyrte marinesoldater i tillegg til fører og styrmann uten å miste vesentlig høyde. Der var ikke noe skjørt. Det ble oppfunnet senere av en marineoffiser som solgte ideen til Westland- konsernet.
Første Hovercraftrute var mellom de nord-walisiske byene Moreton(Merseyside) og Rhyl. Den hadde propelldrevet framdrift og ble holdt oppe av to turbo-prop flymotorer. I 1960-årene ble der utviklet flere modeller som ble satt i rutetrafikk langs kysten av England, stort sett i Irskesjøen. Størrelsen på ferjene økte fra 38 til i dag 98. Per 2004 var det totale passasjertallet over 20 millioner.
Fra 1966 av ble to kanalferjer satt i drift mellom Ramsgate og Calais, og fra Dover til Calais. Andre fabrikanter kom på banen med noe endrede konstruksjoner, men British Hovercraft Corporation (BHC) holdt hegemoniet.
Bilferjene kom i drift fra 1968 fra spesialbygde terminaler på begge sider av kanalen. Den første SR-N4 hadde 4 Rolls-Royce Proteus gassturbinmotorer og tok 254 passasjerer og 30 biler i 83 knops fart. Senere modeller tok opptil 418 passasjerer og 60 biler. Overfarten tok 30 minutter. Franskmennene bygde sin egen versjon for 385 pass. og 45 biler. Den ble lite brukt på grunn av hyppige tekniske problemer.
I 2000 var det slutt. Tunnellbanen under kanalen og de tradisjonelle ferjene overtok.
Postverket i Alaska åpnet en rute til byen Bethel i 1998. Den engelskbygde Hoverwork AP.1-88 viste seg bra egnet til alle rimelige forhold, inklusive isløsning. i motsetning til snøscooterruter som var alternativet.
Drivstofføkonomien ved å gå over til katamaranbåter førte til drastisk fall i bruk av Hovercraft. Den engelske redningstjenesten har likevel kjøpt inn en del fartøyer som egnet til redning langs tidevannsbeltene. I Finland brukes de til operasjoner i søle- og myrområder og under usikre isforhold, mens SAS har hatt en rute mellom Kastrup og Malmö.
Militær hovercraft[rediger | rediger kilde]
Det britiske forsvaret tok i bruk hovercraft tidlig, og har eget treningsfelt. Nåværende versjon er Griffon 2000TDX som brukes ved den britiske enheten i Irak. Amerikanske styrker brukte sin versjon på prøve i Mekong-deltaet. Erfaringene derfra er bygd inn i LCAC som er dagens versjon med turbiner i alle fire hjørnene. Sovjet-samveldet var tidlig ute med sin Bora som var en utskytningsfarkost for styrte missiler.
Den finske marinen konstruerte en angrepsbåt i Tuuli-klassen som var svært vellykket. Prosjektet ble frafalt av både økonomiske og politiske årsaker. Hellas har kjøpt 4 russiske konstruksjoner, som er verdens største luftputelandingsfartøyer til militært bruk.
Hoverbarge[rediger | rediger kilde]
Fordelen med luftpute til annen transport ble først oversett. Først i 1970-årene begynte en å lage transportplatformer: «prammer» som kunne taues over myr og åker uten store hjulspor.
Slike lages nå med kapasitet opp mot 330 tonn. Bruk varierer fra trafikk på Yukon-elva til myrlende og ørkensand.
Hoverbarge- teknologien er forskjellig fra høyhastighetsfratøyene, mest ved at der brukes lavere arbeidstrykk og typiske komponenter som passer for teknologinivået der de brukes. Kraftbehovet for å flytte rundt på en 200-tonner i 5 knops fart er oppgitt til 5 tonn. Behovet for avanserte konstruksjoner er minimal så lenge underlaget er noenlunde jevnt.
Hobby[rediger | rediger kilde]
Selvkonstruerte og byggesett finnes etterhvert flere steder der terrenget passer til det.
