Ludvigsbakke
Ludvigsbakke er en roman av den danske dikteren Herman Bang, utkommet i København i 1896.
Fortellinga begynner på et mentalsjukehus i København, der «Ida Brandt» arbeider som pleierske. «Ida» er over sin første ungdom, og ugift. Hun leser et langt brev fra venninnen «Olivia» i Horsens, som nå er gift og har flere barn. Brevet rekapitulerer ungdomsåra i Horsens, og vi blir kjent med personer som har betydd mye for «Ida»: Bestevenninnen «Olivia», som var den viltre og skjødesløse kontrasten til den stille, nette og veloppdragne «Ida». Dessuten mora, som alltid holdt strengt på formene, og som var mer opptatt av at hun og «Ida» skulle framstå med en uklanderlig fasade enn av å vise noen form for glede eller kjærlighet. F.eks. irettesetter hun «Ida» når hun går med munnen halvt åpen; unge piker skal ha en rank holdning og lukket munn.
I den første scenen får vi også inntrykk av at «Ida» ser sjukepleien som et kall, der hun kan få utløp for den trangen til å ofre seg for andre, som mora nøt godt av så lenge hun levde. Hun har et eget lag med de urolige og ulykkelige pasientene.
Minnene blir avbrutt ved at den nytilsatte kontoristen «Karl von Eichbaum» stikker innom avdelinga. Det viser seg at de to er gamle kjente, fra barndommen på Ludvigsbakke. Ludvigsbakke er den herregården i Jylland der «Ida» vokste opp som eneste barn av godsforvalteren. I et langt tilbakeblikk får vi en skildring av «Ida»s barndom og oppvekst på godset. Her gir Bang oss et tidsbilde av livet på landet ved midten av 1800-tallet, med et stort persongalleri. Bang er en mester i å gi liv til personer og miljøer gjennom små, talende detaljer og ikke minst replikker.
Etter forvalterens død må den vesle familien ut av forvalterboligen, og «Ida» og mora slår seg ned i Horsens i trange kår, men under nøye overholdelse av småborgerlige former. Egentlig har faren etterlatt seg en pen formue, men mora er så gjerrig at «Ida» må stjele penger fra lommeboka hennes for at de skal ha noe å leve av. «Karl von Eichbaum» har bare en birolle i tilbakeblikket, men han ser ut til å ha hatt en oppvekst ganske forskjellig fra «Ida»s. Han ble det ikke stilt krav til – tvert imot har han blitt forkjælt av mora, og har fått lov til å drive dank etter å ha avbrutt skolegangen i Sveits.
«Karl» fatter nå interesse for den nette «Ida Brandt». De finner tonen gjennom felles minner fra barndommen, og snart er «Ida» redningsløst inntatt i «Karl». Når hun av arbeidskamerater hører rykter om at «Karl» lever på borg og har problemer med kreditorene, våkner hjelperinstinktet i «Ida». Hun sender «Karl» en konvolutt med penger. Han på sin side er ikke mer ærekjær enn at han tar imot pengene. Tvert imot – å oppvartes av en formuende pike er ingen ulempe. Seinere, når de begynner å treffes i smug på en restaurant, har «Ida» utstyrt seg med en mannslommebok som hun stikker til «Karl» slik at han kan betale.
En kort og lykkelig periode følger, der forelskelsen er gjensidig, og der «Karl» ikke utnytter «Ida» på annen måte enn rent økonomisk. Nesten umerkelig kjølner «Karl»s interesse. Kanskje blir «Ida»s hengivelse for stor til at han kan respektere henne og elske henne. Men viktigst er kanskje at «Ida» ikke er av riktig god nok herkomst for den fattigfornemme herr «von Eichbaum». Han og mora har sin omgang i mer høyborgerlige kretser, og han kommer gjennom familien i kontakt med den unge «Kate Mourier», datter av en nyrik sukkerhandler fra Århus.
Fra nå av begynner «Ida» på en sørgelig, nedadgående bane. Hun merker godt at «Karl» er forandra, men får ikke og tør heller ikke be om et ærlig svar. Hun fortsetter å bruke penger på deres felles fornøyelser; dessuten går hun til det dristige skritt å leie seg en stor leilighet ute i byen, som hun innreder etter det hun tror er «Karl»s smak. Formuen begynner å minke. «Karl» lever et dobbeltliv, der han legger planer med «Kate» og bruker «Ida» til å dekke sine fysiske og økonomiske behov. Riktignok har han korte øyeblikk med dårlig samvittighet, men er for svak til å ta et oppgjør med seg sjøl.
Under et besøk i tivoli går det opp for dem begge hva som er i ferd med å skje. Her ser de en av «Ida» sine kolleger fra sjukehuset oppvartes av en mann med et svært dårlig rykte, og dermed ødelegge sitt eget rykte som en ærbar pike. Bunnen er nådd i et middagsselskap hos fru «von Eichbaum». «Ida» har sendt fruen blomster og andre oppmerksomheter gjennom hele vinteren, og fruen ser seg forplikta til å be henne. I dette selskapet av admiralinner, generalinner og rike borgere blir lille frøken Brandt behandla med vennlig nedlatenhet, og ender opp med å vaske kopper på kjøkkenet. Til alt overmål må hun se på at «Karl» og «Kate» opptrer som et kommende par, som legger planer for den nye hovedbygningen på Ludvigsbakke, som sukkergrossereren har kjøpt til datteren. «Ida» flykter ut i natta, tilbake til asylet.
Romanen har en åpen slutt. Det er uvisst om «Ida» kommer seg igjennom og kan vende tilbake til et liv som sjukepleier og aldrende jomfru, eller om det ender med selvmord.