Louis-Jérôme Gohier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louis Gohier

Louis-Jérôme Gohier (født 27. februar 1746 i Semblançay i Indre-et-Loire, død 29. mai 1830 i Eaubonne) var en fransk politiker under den revolusjonære perioden.

Han var sønn av en notarius og han ble sendt til å representere hjembyen i stenderforsamlingen i 1789. I den lovgivende forsamlingen representerte han Ille-et-Vilaine, og han tok en fremtredende rolle under de politiske drøftingene. Han er blant annet kjent for å ha krevd beslaglegging av emigranters eiendom, en mening som han fremsatte for første gang, den 7. februar 1792.

Gohier satt som Frankrikes justisminister i litt over ett år mellom mars 1793 og april 1794. Han hadde ansvaret for arrestasjonen av flere av medlemmene innenfor den republikanske fraksjonen til girondinerne.

Han var medlem av femhundrerådet, og han representerte republikanernes meninger foran den voksende rojalistiske opposisjonen. Han var for en kortere periode mellom 23. september 1799 og 10. november 1799 president for det franske utøvende organ, Direktoriet. Napoléon Bonaparte tok deretter over makten, den 11. november 1799.

Hans kone var en stund intim med Josephine Bonaparte som var ektefellen til Napoléon Bonaparte. I 1802 utnevnte Napoleon ham til generalkonsul og sendte ham til Amsterdam og senere ble han tilbudt en tilsvarende oppgave i USA. Men hans helse tillot ikke en ny tur utenlands og han døde i Eaubonne i 1830, i en alder av 84 år.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Mémoires d'un vétéran irreprochable de la Révolution (publisert i 1824)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Louis Gohier – bilder, video eller lyd